Anmeldelse av boken «Lettere (slank med fornuft)» av Trine Dahlmo

Jeg har ikke sett behovet for å bli lettere før min datter påpekte at pappa har en stor mage. Hun sa: «Pappa, der inne er det en baby.»

Dette kom i tillegg til mine forfedres relativt begredelige statistikk med mange hjerteinfarkt, kreft i mageregionen og til slutt lungekreft, og plutselig dukket dødsangsten opp – og motivasjonen til å bli kvitt noe av magefettet. Misforstå meg rett her. Jeg er ikke overvektig i amerikansk forstand. Selv om den forbannede BMI-kalkulatoren på internett klassifiserer meg som nettopp det. Jeg er bare litt komforttykk. Litt sånn rund akkurat på midten.

Misforstå meg rett her. Jeg er ikke overvektig i amerikansk forstand

Boken «Lettere» ble sendt min vei. Den lovte meg akkurat det jeg trengte, og som i og for seg alle slankekurer lover: en enklere vei til et lettere liv. Coach og ernæringsterapeut Trine Dahlmo har hjulpet tusenvis av fornøyde kvinner og menn gjennom blogg og coaching. Hun hjelper deg til å bli varig lett ved å finne din kroppstype, en åttetrinnsmetode, ukesmenyer og inspirasjonshistorier. Det er i hvert fall påstanden. Dette er ikke en kur, det er en livsstilsendring.

Slank med fornuft?

Forfatteren har en enkel løsning på et velkjent problem. Her er alt lov, så lenge du følger noen enkle regler. Først blir vi forklart masse ting som jeg fortsatt er usikker på. Jeg hopper litt over all den teksten, da jeg ikke har tålmodighet, jeg vil nemlig i gang. Jeg har satt på musikk på stereoen og leser om dagsplaner og kroppstyper.

Kroppstype-velgeren virker kanskje ikke helt vitenskapelig, og til min store skuffelse har den lite med med eple- og pæreform å gjøre. Nei, her er vi enten bønder eller steinaldermennesker, bestemt ut fra hvor godt du tåler karbohydrater. Brannfakkel følger. Denne metoden sier nemlig at du kan gå ned i vekt ved å spise både masse fett og masse karbohydrater. Bare ikke begge deler samtidig. Eller, du kan det også, faktisk, men da kommer man inn på noen regler om gram og slikt.

Jeg er både oppfarende, lettrørt og må spise ofte for ikke å lage skandale ute blant folk, så jeg føler at jeg faller inn i steinalderkategorien. Det er vi som ikke tolererer karbohydrater så godt, ifølge forfatteren. Så farvel pizza, pasta og alt annet som er godt.

Ifølge forfatterens åttetrinnsmetode må jeg ha tro på prosjektet, og tro har jeg. Jeg har tidligere gått drastisk ned i vekt som følge av kraftig matforgiftning og dertil manglende matlyst, og en baby som nektet å sove i annet enn bæresjal med dype knebøy. Så vekttapet er mulig, det er å holde vekten nede som er utfordringen.

Neste trinn er å lage en plan. Det er min absolutt dårligste evne, så den hopper jeg over. De to følgende trinnene er vanskeligere, nemlig realistiske forventninger og allierte; jeg har ingen av delene. Jeg er og blir en drømmer, og familien min er ikke helt av den støttende sorten hvis det går ut over deres eget matinntak. Det er dessuten jeg som lager all maten hjemme.

Det siste trinnet er å gå for gull. Jeg noterer meg dette, og prosjekt strandkropp er i gang. Tallerkenmodellen er bygget opp av tallerkener som er høye på karbohydrater, tallerkener som er nøytrale og tallerkener med mer fett. Tabeller lar deg velge de råvarene som er anbefalt til dine tallerkener, og oppskriftene finner du bak i boken. Jeg ser på ukeplanen og stålsetter meg for uken som kommer.

Motivasjon

Dag én er kommet, og brødet er bakt. Helseinspiratorens deilige havrebrød. Uten salt. Hvis du ikke har spist brød med lite salt, så anbefaler jeg deg ikke å prøve, heller. Hver munnfull er en skuffelse. Og da hjelper det heller ikke at det anbefalte pålegget er tunfisk, thai style, på boks. Forfatteren har egne kapitler om å skape sin egen motivasjon for å klare å gå ned i vekt og holde den nede. Om resten av den anbefalte maten er som dette brødet, er det ikke vekttap som blir utfordringen. Jeg må finne motivasjon for neste tygg.

Familien nekter å spise brødet. Har kjøpt eget brød til dem, og jeg ser etterlengtede på skiven til min datter. Selv sitter jeg med brød uten salt og mager leverpostei med paprika. Tom for Wendelboe-kaffe.

Dag to: Jeg ble invitert på middag, og jeg sprakk umiddelbart. Pizza er ikke blant rettene som anbefales i boken, her er det mer enn ni gram fett og seks gram karbohydrater samtidig per 100 grams servering.

Nytt forsøk på å gjennomføre dag to: Til lunsj er det tilbake til suksessretten brød uten salt, mager leverpostei og paprika. Kiwien var et kjærkomment tilskudd. Den friske og hårete frukten er syrlig og søt, og lunsjen fremstår som levelig.

Det er lavkarbolasagne til middag. Hva får du hvis du fjerner pastaplater og bechamel fra en lasagne? Du gjettet riktig – ikke lasagne. Dette er noe helt annet, det er kanskje nærmere en moussaka, men allikevel ikke. Det som plager meg mest med denne retten, er ikke squashstrimlene som erstatter de deilige pastaplatene. Det er ikke fløten som erstatter en av tidenes mest brukte og gjennomarbeidede sauser. Nei da, det er kokosfettet.

Hvorfor i alle dager skal jeg bruke kokosfett til å steke kjøttdeigen i?

Hvorfor i alle dager skal jeg bruke kokosfett til å steke kjøttdeigen i? Hva er galt med olje, eller smør, må vi på død og liv gjøre det vi kan for å rasere denne planeten? Jeg hadde et glass med ekstra virgin kokosfett stående, og på etiketten sto det at fettet var velegnet til både steking og fritering. For å si det sånn: Den maten du lager med dette fettet, bør passe til kokos.

Til kveldsmat blir det to never baconsvor – dette er virkelig dagens høydepunkt. To never står det, jeg smeller til. Idet jeg tygger på baconsvoret, strømmer en smak av harskt fett rundt i munnen.

Fjernt fra opprinnelsen

Til frokost dag tre skal jeg spise middagsrester. Restene av ikke-lasagne-lasagnen. Smaken av kokos har tatt enda større plass i løpet av natten. Til middag er det lavkarbopizza. Jeg har forstått det nå. Jeg har knekt koden: Du tar en klassisk rett, setter «lavkarbo» foran og vips, så står du fritt til å fjerne retten så langt fra opprinnelsen som mulig. Dette er ikke en pizza, det er en omelett med topping. Så hvorfor kan den ikke bare hete «omelett med topping som gjør at den kan se ut som en pizza»? Til å være en tørr omelett med tomatsaus og ost, smaker den ikke så ille.

Fjerde morgen går omtrent som før, med tunfisk på brødskive uten salt, det smaker grusomt. Kuren har ikke vart lenge nok til at jeg forventer vektreduksjon, men motivasjonen er på bunnivå.

Middag: En purists svar på helvete kommer i form av en tacosalat som ikke har noe med hverken taco eller salat å gjøre. Trikset er, som i de andre rettene: ta en råvare og fjern smaken og egenarten så godt det lar seg gjøre. Salaten skal serveres med tomatsalsa, tzatziki og guacamole. Kjøttdeigen brunes, tilsettes krydder og smaker i grunn som forventet, grønnsakene kuttes, og alt er egentlig god stemning helt til tilbehøret skal lages.

Tzatzikien er bare rar. Den ligner ikke det jeg kjenner som tzatziki. Kan dette ha noe med sammenlimte sider i gamle kokebøker å gjøre? At overskriften står på én side, de to neste er limt sammen med litt yoghurt, slik at den fortsetter med oppskriften på en rømmedressing? For det er det dette er. En rømmedressing med bostonagurk og hvitløk. Det smaker ikke forferdelig, men det passer ikke med kjøttet.

Så til guacamolen, et tilbehør som skal smake avokado. Det er man ikke så veldig opptatt av her. Bland inn nok yoghurt til at den fete, deilige avokadosmaken forsvinner, tilsett løk og hvitløk og voilà, så har du en kjip yoghurtdressing.

Jeg har aldri smakt noe jeg kan beskrive som så grått. Og grått blir det gjort rundt bordet også. Dette måltidet skaper anarki. Toåringen kaster guacamole på meg, kona har mistet all livslyst og gråter åpenlyst. «Dette er ikke mat, det er straff», hulker hun.

Jeg gir opp, jeg orker ikke mer. Dette er kanskje en god bok hvis du ikke har smaksløker, eller ikke er opptatt av mat som noe annet enn drivstoff, og det kan hende de andre tipsene, reglene og inspirasjonshistoriene i boken kan fungere som en effektiv slankekur, for all del. Men kjøper du denne boken, må du rive ut hele oppskriftsdelen, du må aldri titte i den.

Lykke til med strandkropp – jeg kjører en sesong til med pappakropp.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.