Guide til restauranter og spisesteder i Venice, Los Angeles

Lukten av nystekt pizza og grillet fisk strekker seg rundt gatehjørnet utenfor restaurant Gjelina. Det gjør også køen av brunsjsultne mennesker. Det mørke funkisbygget i enden av den travle handlegaten Abbot Kinney, i nabolaget Venice i Los Angeles, er siden åpningen i 2008 blitt en av Vestkystens mest omtalte og populære restauranter.

Det er langt fra Hollywood-glamour og hvite duker på sjefskokk og innehaver Travis Letts nye californiske kjøkken.

Med steinovnsbakte pizzaer, ansjos, løvetannsalat og hjemmelagde oster med grillet fersken, er Gjelina både nabolagsrestaurant, en turistmagnet og celebritetenes hotspot – selve kroneksempelet på Venices nye ansikt.

«Nå trenger vi ikke mer presse», skriver Letts assistent i en e-post til D2.

Fra surfing til spising

Venice har gått fra å være et av Los Angeles mest belastede og kriminelle nabolag til å på 1990-tallet bli kjent for «Baywatch» og den sirkusaktige strandpromenaden med surfebarer og hurtigmat. De seneste årene har området tatt enda en uventet vending og blitt en ny, kulinarisk oase på Vestkysten.

I og rundt hovedgaten Abbot Kinney serverer helsebevisste Superba Food+Bread trendy «bowls», The Dudley Market har en ny vri på amerikansk kosemat, mens finere restauranter som Leona forener et klassisk, californisk kjøkken med afrikanske smaker.

– Folk kommer langveis fra, ikke nødvendigvis for å surfe og henge på stranden, men for å spise, sier kokk Jason Neroni, som står bak Rose Café.

Da Neroni og forretningspartner Bill Chait overtok lokalene for drøyt to år siden, fikk den gamle nabolagskafeen seg en totalrenovering. Fra et nedslitt samlepunkt, preget av fortiden som bensinstasjon, til en stilfull restaurant med et digert utendørs serveringsområde. Grønne potteplanter dingler fra taket og lyse treflater står i kontrast til harde betongvegger. I år vant stedet prisen som årets favorittrestaurant til det anerkjente matnettsteder LA Eater.

– Jeg pleide å dra til Venice da jeg gikk på ungdomsskolen for å surfe og skate. Da var området preget av kriminalitet, fattigdom og mye gjengaktivitet, forteller Neroni.

– Det var ingen gode matopplevelser her, men jeg har alltid likt atmosfæren. Det er litt shabby, hippie og et hengested for kreative. Og så finnes det gågater. Det er en sjelden vare i Los Angeles.

Slummen ved stranden

Det var tobakkmogul Abbot Kinney som den 4. juli 1905 grunnla «Venice of America». Hans ønske var å modellere byen etter den italienske originalen. Flere kilometer lange venetianske kanaler ble gravd ut, etterfulgt av gondoler, karneval og fornøyelsespark. Økonomiske nedgangstider og Kinneys død gjorde drømmen om å ferdigstille Amerikas Venezia vanskelig. Flere av kanalene ble fylt igjen og omgjort til bilvei. Gatene var utrygge, og fattigdom og kriminalitet vokste. Venice fikk kallenavnet «slummen ved stranden».

Lave husleier og nærheten til Los Angeles gjorde Venice til en populær destinasjon for kunstnere. Nabolaget ble dominert av motkultur, skating, surfing og kunstneriske opprørere. Musikkscenen fikk også et navn på midten av 1960-tallet med The Doors, etterfulgt av band som Jane’s Addiction og Suicidal Tendencies.

I dag utgjør teknologiselskaper som Snapchat, Google og Buzzfeed og et hundretalls nyetablerte selskaper det som kalles for Silicon Beach. Bohemske bruktbutikker og gjøglete surfesjapper har måtte vike for dyre nisjebutikker, yogasentre, kunstgallerier og håndbryggskaffe. I fjor døpte herremagasinet GQ Abbott Kinney til «den kuleste gaten i Amerika».

Yogamatte-mat

– Det mange glemmer, er at Venice har vært viktig for matscenen i Los Angeles siden 1970-tallet, sier den kjente matkritikeren Jonathan Gold i Los Angeles Times.

– Dette var lenge før området ble kolonisert av teknologinæringen og rike hipstere. På den tiden var Venice et sentrum for kunstscenen og flere av restaurantene som West Beach Cafe, 72 Market Street, Joe’s og Rebecca’s var noen av de mest innflytelsesrike i USA.

Han ser en tendens til at Venices nye matscene rir på bølgen til det populære sunne, sesongbaserte kjøkkenet i tidsriktige omgivelser.

– Venice er rik på det jeg liker å kalle «yogamatte-mat», sier Gold og humrer inn i telefonrøret.

– Det handler mer om hva retten ikke inkluderer, enn hva som er i den. Fri for kjøtt, melkeprodukter, gluten og sukker. Vi har nådd en ny topp i servering av blomkål, sier han og fortsetter:

– Jeg tror fremdeles at Venice har et stykke igjen for folk som virkelig ser etter seriøs matlaging. I dag tiltrekker området seg heller en annen gruppe med kreative livsnytere. Når det er sagt, synes jeg absolutt det er noen gode eksempler på strålende restauranter som mine personlige favoritter Tasting Kitchen, Gjelina og Gjusta.

Grådig virus

Inne på Gjelinas lillebror, bakeriet og delikatessebutikken Gjusta, er den italienske inspirasjonen tydelig. Menyen er enkel. Nybakte brød, hjemmelaget ost, røykt makrell, innbydende salater og smørbrød. Det nesten 500 kvadratmeter store lokalet leverer tidsånden med marmorflater, rustikke trebenker og en Instagram-vennlig bakhage.

Et asiatisk tv-team er i aksjon og filmer ostedisk, syltetøyglass og køen av bestillende kunder. Og jammen står ikke selveste Travis Lett der også, midt i det åpne kjøkkenlandskapet.

Han virker smått stresset, hakker i noen friske urter, mens han følger filmkameraet med øynene. Det kan virke som om populariteten har vokst ham over hodet, fra et enkel konsept til å bli et hipsterparadis alle vil ha en bit av. Lett er blitt kåret til en av USAs mest lovende, unge kokker, vist høstmote i GQ, og i fjor høst gav han ut den kritikerroste kokeboken «Gjelina – Cooking from Venice, California». Senere i år planlegger han å åpne enda en Venice-restaurant, denne gangen en japansk izakaya.

Inntoget av grønnkålsalater og surdeigsbrød til hundrelappen har ikke skjedd uten kontrovers. Med Gjelina og Gjusta får Lett mye av skylden for gentrifiseringen i området. Leieprisene stiger, og lokalavisen «Beachhead» sammenligner Letts virksomheter med «et grådig virus som infiserer nabolaget».

– Kan vi få tatt et bilde av deg, spør vi ham i et ledig øyeblikk.

– Nei, svarer han.

– Men dere kan få kjøpe mat og fotografere den i bakgården.

Progressivt californisk kjøkken

Sjefskokk og innehaver på restauranten Leona, Nyesha Arrington, heller fennikelbuljong over en honningglasert, svart torsk, etterfulgt av en skvett pernod og et dryss biepollen. Hun tenker seg om og smuldrer noen røde chiliflak over fiskesiden.

– Jeg elsker å mikse og være eklektisk. Min mor er eritreisk og min bestemor koreansk. Når jeg lager mat, blir det globalt, men alltid med en californisk vri. Jeg kaller det «progressivt californisk kjøkken».

Arrington gjorde seg først kjent som en av kandidatene på den amerikanske versjonen av tv-programmet «Top Chef» i 2012. Da hun åpnet Leona for ett år siden, var målet å samle all lærdom og inspirasjonen fra oppveksten og hennes profesjonelle karriere i det nabolaget hun har bodd i de siste 15 årene.

– Venice har gjennomgått en enorm forandring, og den største er restaurantscenen. Eller rettere sagt etableringen av den. Å åpne fin restaurant på denne gaten hadde nok ikke gått for fem år siden, sier hun og kaster et blikk over veien.

– Det fantes knapt en Starbucks her.

I fjor høst åpnet hennes tidligere læremester og michelinstjernekokk Josiah Citrin den kritikerroste grillrestauranten Charcoal noen meter lengre ned i gaten.

– Selv om matscenen begynner å bli ambisiøs og demografien endres, er det fremdeles ingen som bryr seg om du stopper innom for et glass vin og trøffelpasta med vått hår etter en surfetur.

Et nytt smil.

– Vi har fått mange rike stamgjester som liker å spise her, og jeg sier alltid til dem at slipset trygt legges igjen hjemme.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.