Én etter én sklir de ned ovarennet, i en sittestilling meislet frem etter vitenskapelige formler – før det plutselig blir stille. Syv sekunder tar et skihopp.

Det sies at det oppleves som en evighet.

En funksjonær klamrer seg fast til gelenderet på toppen av Lillehammer, der sikten er dårlig, men tåkens effekt som beroligende middel får selv en med høydeskrekk til å puste med magen. Hun ser rett ned i to brede spor av is, og 36 graders helning mot noe bunnløst, ukjent, melkehvitt. Hun mumler for seg selv, det virker som om hun ikke ønsker at skihopperne rundt henne skal slippe bommen og i løpet av et par sekunder oppnå en fart på 85 kilometer i timen, for deretter å stupe ut i intet.

 – Åh, herregud, sier hun når hun får øye på en hopper i svart dress:

 – Den lille jenta!

1,52 meter høy og 45 kilo tung har japanske Sara Takanashi (18) skapt oppstandelse i det internasjonale hoppmiljøet.

For de mannlige prøvehopperne er hun ikke en kvinne som hopper på ski. Hun er en skihopper. En virkelig god en, et slags idol. Under trening i finske Rovaniemi uken før, hoppet hun fra guttene på samme fart, unge menn som kjemper i verdenscupen.

Nå spenner hun på seg skiene. Så får hun plutselig beskjed om at hun må ha lavere fart, ned tre avsatser.

Arrangøren vil unngå at hun lander på sletten.

FREMTIDEN

Skihopp har alltid primært vært en manneidrett, men det er i ferd med å snu. I USA er kvinnene allerede i flertall, og nå begynner utradisjonelle hoppnasjoner, som ikke har vært spesielt sterke på herresiden, å bygge solide kvinnemiljøer.

Det internasjonale olje- og gasskonsernet OMV har så stor tro på de kvinnelige flyverne at de er generalsponsor i verdenscupen og hjelper nasjoner som Romania, Tsjekkia og Østerrike med finansiell støtte. Kvinnene hopper nå like godt, og i noen tilfeller bedre, enn mannlige kombinertløpere. Sara Takanashi følges av over 2,5 millioner japanske tv-seere når hun konkurrerer.

Kanskje har skihopping mer feminine drag enn både langrenn, skiskyting og alpint. Det er teknisk og mentalt utfordrende, man skal kunne legge tankene vekk samtidig som man utfører et komplisert bevegelsesmønster. Ikke spesielt macho?

 – Innen åtte–tolv år kommer kvinnene til å hoppe like langt som menn. Lenger frem i tid tror jeg verdensrekorden i skihopp tilhører en jente, sier Erland Ørbekk, utviklingssjef for rakettmotor ved teknologibedriften Nammo, som også har en samarbeidsavtale med det norske hopplandslaget.

Han kan altså kalles rakettforsker, hvilket man ikke trenger å være for å forstå budskapet hans.

I fire år har konsernet som utvikler forsvars- og romfartsprodukter jobbet med et simuleringsprosjekt, med bakgrunn i forskning på fly, som kan forutsi hvor langt et menneske kan sveve med ski på bena. Før verdenscuprennet på Lillehammer desember ifjor hadde man ikke kalibrert for kjønn. Etter å ha sett jentene konkurrere, dro Ørbekk hjem til Raufoss og gjorde analyser som sammenlignet de beste jentene med de beste guttene. Resultatet overrasket. Eller som den norske hopptreneren Christian Meier sier:

 – Det er jo helt rått. Vi har lenge trodd at det kan være sånn, men dette er faktisk oppsiktsvekkende.

HOPPKAMPEN

Skihopping som sport oppsto i Morgedal og den første konkurransen ble holdt i Trysil i 1862. Man hoppet med skiene side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og dette ble også regnet som god stil. Sondre Norheim skal ha hoppet 19,5 meter med denne teknikken.

Kvinner var med fra starten av, men på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet ble idrett generelt, ifølge idrettssosiolog Gerd von der Lippe, utsatt for maskulinisering. I tillegg fikk hoppsporten et mer sportslig preg – som utelukket kvinnelig deltagelse i konkurranser. På 1930-tallet skal det ha vært minst 20 habile kvinnelige hoppere i Norge – den beste, Johanna Kolstad, hoppet 72 meter i en tysk skibakke i 1938. Samtidig hadde mennene akkurat passert den magiske 100-metersgrensen, med Sepp Bradls verdensrekord på 101,5 meter.

 – Kolstad dro til Amerika fordi hun ikke fikk delta i konkurranser hjemme i Norge, sier von der Lippe.

Hun ble blant annet nektet adgang i Holmenkollbakken, og lederen i Skiforeningen, major Finn Quale, uttalte at «kvinnelik skal ikke dras ut av hoppbakken».

Etter krigen var det færre kvinner som hoppet, men de fantes. Trønderen Anita Wold var den første som fikk hoppe i Holmenkollen, riktignok som prøvehopper, på begynnelsen av 1970-tallet. Mens finske Tina Lehtola var den første til å hoppe over 100 meter, i 1981. Da hadde de beste mennene nådd 180 meter.

 – Om Norge hadde tatt tak i kvinnehopp på 30-tallet, og ikke vært så sidrumpa, ville historien vært helt annerledes i dag, sier von der Lippe.

 – Og det burde vi gjort.

FLYING HIGH

– Jeg liker takeoff. Og jeg liker å fly, helst i store bakker, sier Sara Takanashi.

Kvalifiseringshoppet i tåkehavet gikk som forventet. Hun hoppet 95 meter, i 90-metersbakken – selv med dårligere fart enn konkurrentene.

Som åtteåring ble Takanashi med sin eldre bror i hoppbakken like ved vintersportsstedet Sapporo på øya Hokkaido i Japan. I dag er hun regnet som verdens beste kvinnehopper.

 – På nummerutdelingen før verdenscupen i Sapporo ifjor tok det helt av. Det var et blitzregn jeg aldri før har sett, sikkert 150–200 pressefolk som møtte opp, sier Christian Meier, som mener at Takanashi er en viktig årsak til økt interesse for kvinnehopping.

 – Det har litt dobbelt effekt i Japan, der kvinnen fortsatt kan være noe underkuet mannen. Å hoppe er liksom ikke noe man gjør som kvinne, men hun gjør det jo, og er i ferd med å bli en internasjonal stjerne.

– Drømmen min er å hoppe i skiflyvningsbakken i Planica, sier Takanashi forsiktig.

SVEVET

For en gjenstand som blir kastet ut i luften – helt uavhengig av fart og geometrisk form – er fremtiden satt: Det er kun snakk om tid før den deiser i bakken. Hvor lang tid dette tar, kan rakettforskeren Erland Ørbekk svare på.

Gitt et utgangspunkt på rundt 85 kilometer i timen – du sitter i hocke, nærmer deg et tre meter høyt skihopp, med to og en halv meter lange ski på bena, og ikke annen beskyttelse enn hjelm: En naturlig menneskelig reaksjon vil være å knyte samtlige muskler i kroppen, lukke øynene og håpe at kraften som trekker alt mot jordens sentrum, får en raskt og skånsomt på bakkenivå. Eller, så kan du følge enkle biomekaniske og aerodynamiske prinsipper, legge deg strakt over skiene og la luftmotstanden forhindre at du tipper fremover og slår deg fordervet.

 – Det er dette som er hoppteknikk. Det du gjør fra satsen til du ligger der og svever, sier Ørbekk.

 – Og foreløpig er mennene på et høyere teknisk nivå. De har større bredde, og har drillet teknikken i mange år, legger han til.

Alle klarer å gjøre et vanlig hopp rett opp og ned. I et skihopp skal du gjøre det samme i 85–105 kilometer i timen, i spor av is. I satsen skal du ha så stor vertikal hastighet som mulig, samtidig som du bevarer farten fra tilløpet. For å komme over skiene må du legge inn en liten rotasjon fremover. Ikke for mye, da slår du forlengs salto i luften. Heller ikke for lite, da kropp og ski vil bremse i luften. Fra sittestilling til liggestilling, tar det cirka 0,3 sekunder. Det er det som teller. 

 – En kvinne har cirka 75 prosent av mannens kraftpotensial. I et skihopp er det viktig med god spenst og sånn sett skal mannen ha en fordel, sier Ørbekk som i analysene la inn alle slike forbehold.

Sammen med en kollega ved teknologibedriften Nammo, simulerte de skihopp for ulike jenter og gutter, med like effektiv teknikk og svevestilling: et scenario de altså tror kan bli en realitet allerede vinteren 2022.

DEN SARTE KVINNE

«Kvinner blir maskuline av å drive idrett». «Jenter blir lettere skadet enn gutter». Det er et par av mytene som gjennom 100 år er blitt knyttet til kvinner og idrett.

I 2010 presenterte den israelske fysiologen Ira Hammermann en statistisk studie over forskjellen på menn og kvinner i en lang rekke idretter som kajakk, svømming, roing og alle løpedistanser – og la frem 90-prosentregelen: I omtrent alle idretter er raskeste kvinne cirka ti prosent bak raskeste mann.

På 1980-tallet lå rekorden i kvinnehopping 80 meter bak herrenes. I 2003 skal østerrikske Daniela Iraschko ha hoppet 200 meter som prøvehopper i Kulm, en lengde enkelte hevder ikke er målt offisielt, og at man nok kan ha lagt på noen meter for den magiske grensens skyld. Menn hadde på dette tidspunkt hoppet 230 meter. Avstanden er skrumpet inn betraktelig.

Det oppsto store uenigheter i 2004, da kvinnene egentlig skulle prøvehoppe i Vikersund, men ble nektet start. Daværende leder i FIS’ hoppkomité, Torbjørn Yggeseth, sa følgende: «Jeg har sett noen (kvinne)renn, og vil si at halvparten hopper på ski, mens halvparten driver med noe som minner mer om aking.»

Etter et massivt press i det offentlige rom fikk til slutt Annette Sagen og Line Jahr delta. I 2009 ble første VM arrangert, men dette året gikk også 15 kvinner til sak mot organisasjonskomiteen for OL i Vancouver, som skulle gå av stabelen året etter, med krav om at det enten måtte arrangeres OL-hopprenn både for kvinner og menn, eller at også mennenes renn måtte avlyses. Selv om kravet ble avvist i kanadisk høyesterett, anførte dommeren i sin kjennelse at det var diskriminerende å nekte kvinnene å konkurrere i OL, men at diskrimineringen ikke brøt mot lovverket.

EKSPANDERER RASKT

– Flere og flere yngre jenter begynner å hoppe. Det vokser fra år til år, sier Sara Takanashi.

 – På sikt håper jeg å bli som min store helt Noriaki Kasai, og at vi blir minst like mange jenter som hopper som gutter, sier hun.

Norske Line Jahr mener at stemningen blant de kvinnelige skihopperne er relativt god om dagen.

 – Skulle ønske jeg var ti år yngre, sier hun.

 – Det føles som om det er nå det skjer. Det er nå folk har begynt å forstå at jenter også flyr.

Under verdenscupen på Lillehammer fordelte de ti beste kvinnehopperne seg på syv nasjoner. På herresiden var det seks nasjoner. I langrenn handler den store debatten om laber interesse internasjonalt. De er ikke i nærheten å ha den samme bredden i toppen.

 – Vi er nok blant de norske vinterutøverne som trener mest, sier Jahr og ser over på treningsvenninnen Maren Lundby, som ligger på mellom 20–25 timer i uken med fysisk trening, kraft, spenst og forebyggende øvelser.

 – De siste årene har vi tatt fysisk trening på alvor, vi gjør det samme som guttene, sier Lundby.

Med et stadig proffere trenerapparat rundt verdens jentehoppmiljøer følger resultatene deretter.

Det blir tøffere å kvalifisere seg til verdenscuprenn.

 – Rundt 2005 fikk jo nesten alle med hoppski delta, sier Jahr.

Fra år til år får de mindre fart i tilløpet – hvilket er et godt tegn. De svever lenger på lavere fart, men foreløpig må de ha høyere fart enn guttene.

Samtidig er USAs beste skihopper, Sarah Hendrickson, med i den gjeve sponsorgruppen til Red Bull, et posteransikt som har dukket opp på forsiden av New York Times. Sara Takanashi er sponset av både Visa og Nike. Hun er i ferd med å bli megastjerne i hjemlandet Japan, følges av journalister verden rundt. Under OL i Sotsji hadde Takanashi, uansett hvor hun gikk, rundt ti journalister rundt seg.

DEN IDEELLE KROPP

– I de fleste idretter er mannekroppen overlegen kvinnene – sterkere og hurtigere. I noen ytterst få idretter, som hundekjøring og ridning, ser vi ikke denne forskjellen. Slik er også skihopp, sier von der Lippe.

 – Men i hopping har kvinnen altså ikke fått delta. De siste 50–70 årene har kvinner blitt med i flere og flere manneidretter. Man kan nesten få mistanke om at skihopping var noe guttene skulle ha for seg selv.

Von der Lippe mener skihopp i dagens samfunn passer kvinnekroppen bedre enn mannekroppen.

 – Mens mennene helst skal være lette og tynne, i strid med den mannlige idealkroppen, kan kvinnene bli best uten å tenke slanking, bare ved å være seg selv og trene riktig. Kvinnehopperne er naturlig lettere. 

PREMIEPOTTEN

Det var i Toblach i Nord-Italia at den norske skihopperen Gyda Enger en gang rundt 2006, for en sjetteplass i et internasjonalt hopprenn, fikk en kasse epler for bragden. Den saftige südtürolerfrukten var vanskelig å få med på flyet hjem, men hun stappet eplene i skiposen. Rennets vinner fikk også epler – og en sjenerøs bit av en av områdets oster.

Hun kunne trøste seg med at de 150.000 kronene hun ville fått som mann i et verdenscuprenn, måtte blitt skattet av i hjemlandet, for ikke å snakke om alle avgiftene hun måtte ha betalt for bilen hun kunne vunnet for en hoppukeseier et par uker tidligere.

 – Det er blitt en del ost de siste ti årene, sier Line Jahr.

Selv synes hun sixpacken med den slovenske colavarianten Cockta Cola, som hun vant for en plass på pallen i Planica en gang, tok kaken. Under junior-VM i 2014, da den ti år yngre lagvenninnen Maren Lundby vant bronse og stolt løftet premien – en bamse – over hodet, så hun med det blotte øyet at den var merket VM Val di Fiemme 2013. Hun hadde altså fått en bamse fra VM året før.

 – Nå får vi faktisk mest pokaler, vaser og den slags. Så vi klager ikke, sier Jahr.

NORSK INTERESSE

Line Jahr er oppvokst i Vikersund og har tre brødre som også hoppet på ski. Også Maren Lundby startet med dette på grunn av en hoppende bror.

 – Han har senere innrømmet at han sluttet fordi jeg begynte å hoppe fra ham, sier hun og smiler.

Rekrutteringen blir bedre fra år til år. Mye skyldes helårsanleggene i Midstubakken i Oslo, på Lillehammer og i Granåsen i Trondheim. I tillegg satser Norges Skiforbund med et eget jenteprosjekt som skal stimulere flere til å prøve seg, og få flere til å fortsette. Det antas at rundt 700 norske jenter hopper på ski. Det er når junioralderen nærmer seg, at de fleste slutter.

 – Det er en mye bra på gang i aldersgruppen 12–15, sier Jahr.

 – Nå blir det viktig å ta vare på dem, få frem større bredde også på juniornivå.

Den tidligere høydehopperen Hanne Haugland er hyret inn som hoppjentenes private coach.

 – Spesielt fra turnmiljøene tror jeg det kan rekrutteres en del jenter. Derfra har man et kjempegrunnlag for å bli gode skihoppere, sier hun. 

Jahr har opplevd den store forandringen sporten har gått gjennom de siste ti årene.

 – Selv om vi har møtt mye motstand har flere land klart å bygge opp jentehoppmiljøer. Det sier litt.

Av sesongens 14 verdenscuprenn, er det kun ett hopprenn for kvinner som avholdes i storbakke, eller en 120-metersbakke. Tidligere olympisk mester Espen Bredesen synes dette er tullete.

 – 90-metersbakker passer den kraftfulle hopperen best. Jentene konkurrerer altså i dag i bakker som passer menn best, mens menn hopper i bakker kvinner kanskje kan ha en fordel i, sier han og legger til at nivået i dag er omtrent som hos mannlige kombinertløpere.

Og de får oftere hoppe i store bakker.

 – Flere jenter har til og med gått forbi kombinertløperne, påpeker Bredesen. 

STOR ELLER LITEN?

Alle hopperne D2 snakker med på Lillehammer, er skuffet over at de kun får hoppe ett renn denne helgen, mens herrene har to konkurranser. Irritasjonen er også stor over at herrene har tre ganger så mange renn gjennom hele sesongen.

Kvinnene ønsker seg flere storbakkerenn, og muligheten til å prøve seg mer i skiflyvning. 

 – Jeg skjønner frustrasjonen, men jeg synes faktisk at FIS gjør en god jobb. I stedet for å åpne for masse renn, storbakkehopping og skiflyvning, så tenker man langsiktig, sier den norske hoppsjefen Clas Brede Bråthen.

 – Frykter du ikke at jentene mister lysten hvis de blir holdt mer tilbake?

 – Det hadde vært enklere å kjøre på, gjøre sporten stor raskt, men det ville fort blitt en hype. Det ser vi har skjedd i andre idretter. Her ønsker man å bygge noe varig og sterkt.

Christian Meier støtter sten for sten-tankegangen til den internasjonale hoppledelsen, men synes at man godt kunne utvidet programmet med noen få storbakkerenn.

 – I en stor bakke skiller det mer. De beste hopper veldig mye lenger enn de dårligste. I små bakker har man ikke den samme meterforskjellen. I en stor bakke kan man dermed få dårligere tv, og jentene kan også miste litt lysten ved å havne langt bak. Men de tar innpå hvert eneste år, så dette er kun snakk om tid, sier han. 

Clas Brede Bråthen tror på sin side at litt av grunnen til at man fortsatt holder noe tilbake, er at man ser utviklingsmuligheter.

 – Det ligger et enormt vekstpotensial i denne grenen. Hopping er jo ingen idrett for de store massene, så det er i alles interesse å gjøre kvinnehoppingen solid. 

LENGDEN

Menn har større kraftpotensial, og i utgangspunktet større bæreflate, spesielt på grunn av bredere skulderparti. Men kvinner har naturlig bredere hofter som kan utligne noe av forskjellen, mener Ørbek ved Nammo, som har funnet ut følgende:

Herrene gir fra seg mer kraft i hoppet enn damene, noe som gjør at de får en litt høyere bane ut. Denne forskjellen blir mindre dess større bakkene er. Men med samme fart på hoppkanten i Holmenkollen, og med akkurat samme teknikk og aerodynamiske egenskaper i luften, så vil en jente hoppe fem–ti meter lenger enn gutten. 

 – Ganske enkelt: De flyr bedre fordi de er naturlig mindre og lettere.

 – Så jentene er faktisk som skapt for skihopping?

 – Etter at v-stilen kom og bakkeprofilene er endret, så kan man faktisk si det sånn. Men først må de opp på samme tekniske nivå, sier Ørbekk.

 – Dét skal ikke ta så lang tid.

Professor Gertjan Ettema, leder ved institutt for bevegelsesvitenskap ved NTNU ser ingen grunn til å tvile på Nammos analyser.

 – Vi er godt kjent med disse analysene. Og det viser noe man egentlig er klar over. Det er ingenting vi vet nå som tilsier at kvinner ikke kan bli like gode skihoppere som menn, sier professoren som har biomekanikk i sykkel, langrenn og skihopp som spesialfelt.

Hopptrener Jermund Lunder, som i flere år har samarbeidet med Ørbekk og Olympiatoppens egne forskere, tror guttene nå må godta at jentene kan hoppe lenger enn dem.

 – Det er ikke veldig mange år sidene man tullet og sa at hvis man blir hoppet fra av en jente, så skulle man legge opp, sier Lunder og ler.

 – Med en slik holdning i årene fremover så blir det ikke mange gutter igjen.

 – Hvem som hopper lengst av mannen eller kvinnen, synes ikke jeg er det mest interessante her. Det er så mange faktorer som spiller inn, og det er forskjellige hoppkropper både på dame- og herresiden, sier olympiatoppens hoppforsker Steinar Bråthen.

 – Men jeg er veldig spent på hvor lang tid det nå tar før kvinnene blir like populære som mennene. Mye tyder på at dette blir som med skiskyttermiljøet. Der tok det 20 år fra de åpnet for kvinner til kvinner oppnådde samme status som mennene, sier han.

  – Så da kan man nesten bare regne på det.

 Bråthen påpeker også at det ikke er mange konservative krefter igjen i hoppmiljøet. Men de finnes.

 – Jeg har hørt noen si at et stygt fall for en kvinne i skiflygning, kunne lagt en demper for kvinners interesse for sporten. Det er jeg helt uenig i. At damer skal være mer redd for fysisk smerte enn mannen? Virkelig? Jeg har fulgt kona gjennom to fødsler. Dette er et argument som ikke holder mål, sier han.  

NYE YNDLINGER?

– Den største utfordringen for kvinnehopp er at idretten må posisjonere seg mellom en rekke allerede etablerte og interessante vinteridretter, sier Christian Moser, sponsormanager i olje- og gasselskapet OMV.

De er generalsponsor for kvinnenes verdenscup, samt tungt inne i norsk, østerriksk, tsjekkisk, slovensk og rumensk kvinnehopp.

Selskapet med hovedsete i Wien involverer seg sterkt fordi de på lang sikt håper at interessen for kvinnelige flyvere blir like stor som for mannlige. For første gang i historien ble skihopping sesongen 2013/2014 den største tv-idretten blant alle FIS’ vinteridretter, og samlet 2,963 milliarder tv-seere fra november til sesongslutt i mars, 67 millioner flere enn alpin klarte. Til sammenligning er langrenn godt under halvparten så populært på tv.

 – Alle idretter slåss om de beste tv-tidene, og det er heller ikke mye tid igjen i løpet av en vinterhelg til en ny idrett. Kvinneskihopp må finne en kreativ måte å bli så attraktivt som mulig, for å bli mer synlige, sier Moser.

FINALISTENE

Lysgårdsbakkene lyser opp i flomlyset. Det er klart for avslutningsomgangen, hopperne er i en slags meditativ tilstand. Anlegget som sto ferdig i 1992, to år før de olympiske lekene, har tilskuerkapasitet på 40.000.

Her er det knapt 15 tilskuere i bakken.

 – Det er for meg helt umulig å se forskjellen på en dame- og herrehopper, sier Olympiatoppens vintersportssjef, Helge Bartnes, som har blikket festet på unnarennet.

Flomlyset gir en slags opphøyd stemning, men hvorfor vil ingen se på?

 – Om de foreløpig må ha høyere fart i overrennet, så er det noe publikum aldri kommer til å bry seg om, sier han og lar seg imponere av Maren Lundbys andre svev. 

Hun kaster skiene over den ene skulderen, plasserer brillene på hjelmen. Fester blikket øverst i bakken:

 – Nå er det Lines tur!

Like etterpå tar en slovensk jente ledelsen etter et fantastisk skihopp, 99 meter. Spela Rogelj fra Ljubljana er ukjent, har aldri vært i nærheten av seierspallen.

To jenter igjen.

FREMTIDEN

Det er definitivt et element av frykt der som enhver skihopper må forholde seg til. Hva hvis man knoter det til på hoppkanten, om en vindkule fra siden blir ens endelikt? Mennesket har hoppet 246,5 meter, men skihopping er egentlig en millimeteridrett. Ørsmå detaljer teller mye, som de 0,3 sekundene som danner grunnlaget for et langt svev.

Tidligere på dagen har Sara Takanashi snakket om at hun kan oppleve redsel, men ikke på en måte som stopper henne, snarere tvert imot. Når hun hopper godt, så går alt av seg selv, hun tenker ikke, slipper bare bommen.

Nå ligger hun med kroppen mellom skiene og holder pusten, det gjør også speakeren og de seks–syv japanske journalistene som har tatt turen.

Får vi noengang vite hvem som kan hoppe lengst?

Takanashi lander støtt, men Rogelj har vunnet og fire slovenere er blant de 30 beste. En seier for sporten, en ny kvinne i verdenstoppen. Alle vil gi henne en klem. Treneren, den tidligere mannlige storhopperen Primoz Peterka, står rolig i pressesonen og ser mot bakkene han selv herjet i for ti år siden. Den tyske treneren, Andreas Bauer, den amerikanske treneren Vasja Bajc, begge tidligere storhoppere, smiler.

De beste trenerne velger nå det motsatte hoppkjønn.

Og hvem bryr seg om publikum når rennet vises live på tv i over 60 land?

 – Dette har vi alle bare ventet på, sier Gerd von der Lippe når hun får høre om jentenes prestasjoner.

 – I hopping kan kvinnene faktisk bli førstekjønnet.
 

Se også:
Kom i form med D2s nye treningsspalte
Urban exploring: London underground
Lag salte vannbakkels med Sverre Sætre

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.