– Man kan spørre seg selv hvorfor det er så spesielt å sykle i franske fjell, når man kommer fra fjellandet Norge.

Geir Stian Ulstein (32), en høyreist, senete mann, strekker på bena og tar en rask slurk av colaflasken på bordet foran seg, før han svarer på sitt eget spørsmål.

– Jo, det er fordi man føler at man sykler bak hjulet til Eddy Merckx. Man ser for seg Tom Simpson ligge i veikanten og prøve å kjempe seg opp på setet igjen. Man ser Lance Armstrong og Marco Pantani knive om etappeseiere. Dette er kjente fjell, som alle har sine spøkelser langs veiene, forteller Ulstein.

Seigmenn

Historikeren, forfatteren og amatørsyklisten har flere skjønnlitterære verker på samvittigheten, men med boken «Drømmenes fjell» har han kapitalisert på en mangeårig interesse for landeveissykling. I løpet av en drøy uke på sykkelsetet, dokumenterte han 13 fjell i de franske Alpene – som alle er en del av kulten rundt Tour de France og sykkelrittets kompromissløse klatreetapper.

Sammen med fotografbroren Tor Simen og medrytterne og sponsorene Jørgen og Bjørnar Rydheim, måtte Ulstein følge en heseblesende aktivitetsplan om bokplanene skulle realiseres.

– Vi tråkket oss daglig opp to fjell. Mellom etappene drakk jeg Red Bull og gomlet seigmenn til jeg fikk sukkerkick, begynte å riste og ble skikkelig uggen. Så var man klar for neste bakke. I begynnelsen var det tungt, men utover uken løsnet det – man ble i større grad istand til å takle bakkene, forteller Ulstein.

Diktert

Inntrykkene fra stigningene ble foreviget ved hjelp av en diktafon montert på styret. Hjemsøkt av melkesyre og drevet fremover av lite annet enn tynn alpeluft og sukker, oppnådde Ulstein det han beskriver som en nærmest ideell tilstand for åndsarbeid.

– Når man sitter på sykkelen, frigjør kroppen stress og sjalter vekk de fleste tankene man sitter inne med, med unntak av noen veldig få. Da har man plass til å skape. Jeg benytter ofte sykling som et kreativt hjelpemiddel til skriving, siden jeg ofte får mange ideer på setet – gitt at jeg ikke befinner meg helt oppe i rødsonen, sier Ulstein.

Etterhvert som høydemeter ble tilbakelagt, merket Ulstein seg en tendens når dagens lydopptak ble avspilt og transkribert i følgets bobil, som fungerte som kombinert sovesal, kjøkken, arbeidsrom og verksted.

– Opptakene er i starten preget av en rekke inngående naturbeskrivelser. Jo lenger opp i høyden man kom, dess mer spektakulær ble naturen – men desto færre passasjer ble lest inn. Mot slutten av opptakene hører man bare stillhet, pusting og pesing, forteller forfatteren og ler.

Magisk klang

«Drømmenes fjell», som er i salg fra neste uke, vier ikke bare plass til utførlige skildringer av alpelandskap. Ulstein beskriver også hvordan det påvirker kroppen å sykle oppover – uten utsikter til flatt lende eller rastepauser – og hvilket mentalt landskap man også må navigere seg gjennom for å nå målet, høyt, høyt der oppe. De mest fengslende innslagene i boken utgjøres av anekdoter fra Tour de France’ over 100 år lange historie.

– Disse fjellene er ikke de høyeste i Europa, men de er likevel kanskje noen av de mest berømte fjellene i verdensdelen. Alpe-d’Huez, eksempelvis, er bare et litt trist skisted, men når en sykkelentusiast hører navnet, har det en nærmest magisk klang over seg. Man ser svingene oppover fjellsiden, og får bilder i hodet av alle duellene gjennom årene som er blitt utkjempet på sykkelsetet langs disse veiene, forteller Ulstein.

Som verdens største sykkelritt, har Tour de France påvirket landskapet, både mentalt og fysisk.

– Veiene bærer preg av rittet på ulike måter. Noen fjell fremstår nakne og temmelig uberørte, uten tegn til at Tour de France har vært innom. Andre etapper har fersk tagging på asfalten og kilometermarkeringer langs hele traseen, og er befolket av sykkelenker og fotografer fra firmaer som har spesialisert seg på å selge bilder av rytterne – den sistnevnte grupperingen løp etter oss med visittkort som de stappet ned i lommene våre, selv om vi slo etter dem. Da følte jeg som om jeg deltok i Tour de France, sier forfatteren og ler. 

Heiagjeng

Ulstein har bodd perioder i både Italia og Frankrike, hvor sykkelsporten er mer innarbeidet enn i Norge og hvor aktelsen for landeveissyklister – uansett ferdighetsnivå – kan oppfattes som høyere. Han forteller om en episode da følget var på vei opp Col d’Izoard, og syklet gjennom landsbyen La Calpe og forbi en barneskoleklasse på ekskursjon med læreren. Passeringen antente en gnist både hos barn og voksne.

– De stoppet opp, begynte å klappe og rope «Allez! Allez! Allez!» mens læreren remjet: «Det er ikke over enda!» – vel vitende om at vi var i bunnen av bakken. Man skulle tro at menneskene som bor langs disse veiene var lei av alle syklistene som passerer hver eneste dag på sommerhalvåret. Jeg oppfattet ikke entusiasmen deres som ironi, heller.

5 Mont Ventoux
1912 meter over havet.
Første gang en del av Tour de France i 1951.
– Dette fjellet har et nakent, hvitt stenparti helt på toppen, hvor det kan bli veldig vindfullt. Det finnes videoopptak av ryttere som tviholder i karbonrammene sine og har det svare strev med å holde dem på bakken på grunn av vinden. Vi trodde at det var fjelltoppen som skulle bli tyngst, men det viste seg å være milen man tilbakelegger gjennom skogen i varmen på vei opp som var verst. Mange blir kjørt av i denne skogen. Den britiske rytteren Tom Simpson døde her i 1967. Etter at han kollapset i veikanten, fant man tre esker med amfetaminpiller på ham. To av dem var tomme. Han hadde visstnok også fylt brennevin på drikkeflaskene sine, antageligvis for å døyve smerten av å sykle opp fjellet. Et par dager tidligere hadde han magesjau opp Col du Galibier. Diaré, varme og ­dehydrering grunnet alkohol­påvirkning og amfetaminrus var nok utslagsgivende for hans ­endelikt. På stedet der Simpson kollapset, en drøy kilometer fra toppen, har man reist et minnesmerke, hvor mange donerer d­rikkeflaskene sine. Det gjorde ikke vi.

3 Col d’Izoard
2360 meter over havet.
Første gang en del av Tour de ­France i 1922. Har siden årtusenskiftet inngått i sykkelrittet fem ­ganger, senest ifjor. Da vant spanske Joaquim Rodríguez etappen, som gikk fra Grenoble til Risoul.
– Izoard er et ikonisk fjell blant den eldre garde, de som fulgte med på landeveissykling allerede på 1940- og 1950-tallet. Midt i løypen sykler man gjennom en svært karakteristisk, gold stenrøys, hvor de taggete fjellblokkene stikker opp av bakken som tykke strikkepinner. Dette partiet er stengt for tilskuere, siden det er høy rasfare her. Det fant vi ut først etter at vi hadde syklet opp på fjellet. Det var her det italienske ikonet Gino Bartali i 1948 maktet å krympe forspranget franskmannen ­Louison Bobet hadde opparbeidet seg. På hviledagen i Cannes noen dager før hadde Bartali fått en ­telefon fra Italias statsminister ­Alcide De Gasperi, som fortalte at partilederen Palmiro Togliatti var blitt skutt i et attentat. Kommunistpartilederen svevet mellom liv og død, og de Gasperi påminnet Bartali om sykkelsportens ­påvirkningskraft i Italia. Bartolis ­glødende innsats ble en samlende faktor for et land på kanten av borgerkrig, og ga italienerne noe annet å tenke på enn opprør.

1 Col de L'iseran
2770 meter over havet.
Strekket som går over toppen, er den høyest beliggende asfalterte ­veien i Alpene. Sist gang i TdF i 2007.
– Dette er nok det villeste ­fjellet. Veien var et prestisjeprosjekt, hvor målet var å lage en vei som gikk fra Middelhavet og opp til Genève, selv om det egentlig ikke var behov for en vei der. Syklistene starter på drøyt 1700 meters høyde, før det går rett oppover. På det høyeste punktet er man godt og vel 1000 meter høyere enn høyden man har lov til å konkurrere i som langrennsutøver. Når man sykler her, blir høydeproblemene svært reelle – øker man farten ørlite, snører det seg i brystet med én gang, og det skal mye mindre til før man begynner å produsere melkesyre. Tour de France legges sjelden over dette fjellet, rett og slett fordi det kan være utrygt for snøstormer selv på sommeren. I 1949 måtte den italienskfødte franskmannen Pierre Tacca bytte dekk på sykkelen sin med bare tennene, fordi han hadde mistet førligheten i fingrene på grunn av kulden. Han knakk en tann i forsøket, men fikk til slutt på et nytt dekk, og kom seg over toppen – som førstemann.

4 Col du Noyer
1664 meter over havet.
Har inngått i sykkelrittet fire ­ganger, sist i 2010, da belgiske Mario ­Aerts ledet rittet ved passeringen på fjelltoppen. Etappeseieren gikk etterhvert til portugisiske Sérgio Paulinho – Aerts havnet på femteplass.
– Dette er et mindre viktig fjell i Tour de France-sammenheng, og når man tråkker oppover bakkene, føler man at man deltar i en Tour de France utenfor allfarvei. Vi valgte det ut mer eller mindre tilfeldig, men det ble med på grunn av en ganske rå z-sving et par kilometer før mål. Til tross for at fjellet ikke har så mye sykkelhistorie å vise til, var det en rendyrket naturopplevelse å sykle opp til toppen. De bratte fjellsidene er litt annerledes enn resten av Alpene, da de er grønnere, mer oppdyrkede. Vi møtte ikke så mange andre syklister, men desto flere traktorer, noe som nok var grunnen til at asfalten var sprukket og overlesset med møkk flere steder. Stemningen ble ytterligere spritet opp da et stenskred gikk i asfalten rett foran oss. Luis Ocaña knuste Eddy Merckx med åtte minutter over dette fjellet i 1971, en av få ganger den evige toeren tok innersvingen på sin argeste konkurrent. To år senere vant Ocaña Tour de France for første og eneste gang – Merckx deltok ikke.

6 Col de Madone de Gorbio
925 meter over havet.
– Dette fjellet har aldri vært med i Tour de France. Grunnen til det kan være de trange veiene som gjør det vanskelig for karavan-ene, samt de lave, smale tunnel-ene nær toppen. Fjellet har likevel en tilknytning til sykkelrittet: Det er her alt som er galt med Tour de France er blitt kokt sammen de siste 15–20 årene. Lance Armstrong og dopinglegen Michele Ferrari benyttet fjellet hyppig, da Ferrari ville ha en stigning som sørget for en drøy halvtime med jevn intens-itet og som kunne brukes hele året. Til tross for kontroversene knyttet til stigningen har dens popularitet vedvart, og fortsatt brukes Madone av en rekke syklister til å finpusse formen før Tour de France.

2 Col du Galibier
2645 meter over havet.
Har vært en del av Tour de France 31 ganger siden 1947 – men første gang den ble benyttet i sykkelrittet, var allerede i 1911.
– Col du Galibier var favorittfjellet til Henri Desgrange, som var Tour de France' første rittdirektør. Det betegnes ofte som sykkelrittets kongefjell. Blant annet har Thor Hushovd uttalt at det er ett av hans favorittfjell, til tross for at det var her han kjørte utfor på dramatisk vis i 2002. Col du Galibier er også det høyeste fjellet man har hatt målgang på. Denne etappen utgjorde kanskje den flotteste turen vi tilbakela i forbindelse med arbeidet med denne boken. Når man får se de karakteristiske serpentinsvingene som slynger seg oppover lien mot toppen, blir man både motivert og demotivert på samme tid. Selv om Desgrange likte fjellet, var han alltid redd for å tøye strikken for langt. Han stakk ofte av, og turte ikke å være tilstede dagene rittene ble arrangert. Første gang han la et ritt over to tusen meters høyde, ble han kalt både morder, banditt og det som verre var av rasende ryttere. Men det er dette det bygges legender av – historiene om når mennesker tester sine evner mot naturens.

Se også:
SVENSK STJERNE: Michelin-belønte Emma Bengtsson er blant New Yorks nye kokkestjerner.

HELLSTØMS KLASSIKERE: Eyvind Hellstrøm mener piggvar bør stekes som en kotelett.

SIGNATURRETTEN: Oppskriften på surdeigsbrødet til Bare på 13.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.