Kan Harry Kanes iherdighet være Englands eneste våpen dette mesterskapet?

Fotballspiller Harry Kane ble født i 1993, rett inn i shoegaze, gryende britpop og eksplosiv dj-kultur. Men han kunne like gjerne vært født i 1983, eller i 1963 – det er vanskelig å passere ham kulturelt, han er en classic british striker, som virker upåvirket av noen som helst strømninger i kulturen eller utviklinger i fotballsporten eller store politiske omveltninger. Som om i et vakuum. Han har en naturlig og staut karisma, men heller ikke særlig mer enn det.

Han er heller ingen klassisk britisk fotballvillmann med pairester i munnviken og en dom for fyllekjøring, bare en anonym og trygg og lite spektakulært utseende ung mann og småbarnsfar (med ungdomskjæresten) på snart 25 som har store deler av den britiske fotballhistorien hvilende på sine sterke skuldre.

Hans betydelig målhunger og eiendommelige evne til å være på rett sted til rett tid, har gjort ham til toppscorer for Tottenham Hotspur og en naturlig ny kaptein for det evig underpresterende britiske landslaget.

Hans tidløshet, trofaste holdning til sitt troféfattige lag, selv om han er en av verdens mest ettertraktede spillere, og hans PG Tips-aktige aura gjør ham også til en naturlig stjerne i et England etter brexit.

Han er som en storm fra paradiset. Inkludert den britiske evnen til å svikte når det gjelder.

Tatoveringer er for oldinger

Kane er for så vidt ikke alene om å være «kjedelig» i dagens fotball, og dermed være det motsatte klisjébildet av en høytlønnet spirrevipp med formuer i skatteparadiser, daterte fullsleeve-tatoveringer, signaturfrisyrer og vulgære armbåndsur.

Et voksende antall nye stjerner har denne utatoverte, unnselige og gutteaktige stilen, de ser ikke ut som bankkontoene sine på håret.

Et voksende antall nye stjerner har denne utatoverte, unnselige og gutteaktige stilen, de ser ikke ut som bankkontoene sine på håret

Jeg tenker her på spillere som hans danske lagkamerat Christian Eriksen, ligavinner Manchester Citys Kevin «Tintin» De Bruyne, som ser ut som en skamklippet rømling fra en belgisk revefarm, eller for den saks skyld den fiktive Adrian Austnes fra «Heimebane»s Varg IL. De er bemerkelsesverdig gode, men virker nærmest litt beskjemmet over faktumet.

Dette med å skulle gå stille i dørene er tidsånd god som noen, og antagelig et sentralt element av en spillertype vi kommer til å se mer av i fremtiden. Det vil alltid være rom for superhelter, men vanlige forbilder av Harry Kanes type er det ungdommen trenger.

Måltyv

Han er altså en av Premier Leagues toppscorere, og det i en sesong tilsynelatende uten spesielt mange minneverdige øyeblikk fra hans side. Hvor ble sesongen av, egentlig? Målene bare ruller inn, likevel.

Han har riktignok virket tung som en sekk kull kledd i en liljehvit drakt de siste par ukene etter det årlige skadeoppholdet, hvordan han i det hele tatt skal orke å gjennomføre en slitsom turnering i Russland går foreløpig over de flestes forstand.

Men han er drevet av noe helt spesielt. De store fotballstjernenes skapelsesberetninger er preget av kraftige signalhendelser. Kane ble for denne tilskuer født i en meget hverdagslig midtukekamp i gruppespillet i Europa League for fire år siden.

Han hadde scoret sitt første profesjonelle hattrick i kampen mot Asteras Tripoli, og de hadde en komfortabel 5–0 ledelse. Da det gjensto noen få minutter ble Tottenhams keeper Hugo Lloris utvist, og uten mulighet til å bytte inn flere tok Kane på seg en rosa keepertrøye og sto i mål kampen ut. Det var et stolt men komisk syn, men hans store ærgjerrighet når det gjelder mål viste seg i skuffelsen da han måtte slippe inn et trøstemål i sluttsekundene av kampen.

Denne iherdigheten kan fort vise seg å være Englands eneste våpen i verdensmesterskapet.

* (Vilkår)