Lionel Messi er verdens beste fotballspiller, skriver Aslak Nore. Den neste måneden kan gjøre ham også størst.

Først dagen Lionel Messi (30) er borte, vil vi forstå hvor unik han var.

Kvaliteten på en offensiv fotballspiller vurderes etter tre hovedkriterier. En spillefordeler av typen Xavi eller Zidane dirigerer med overblikk og åpner motstanderens forsvar med forløsende pasninger til den kreative og uforutsigbare dribleren – Garrincha eller George Best fra gamle dager, Arjen Robben fra vår tid – som igjen skaper ubalanse og serverer den komplette målscoreren: en Gerd Müller, Ronaldo, Cristiano.

I en global fotballverden som er stadig mer marginal, spesialisert og konkurransedrevet er det ingen liten prestasjon å nå toppen innenfor én av disse kategoriene. Playmakere, driblere og goalgettere av høyeste klasse er sjeldne arter.

Dypt undervurdert

Messi er best på alle tre parameterne. Selv om han var enda raskere tidlig i 20-årene, er han allment anerkjent som verdens, og en av fotballhistoriens beste driblere. Som spillefordeler har alderen gjort ham smartere. Han holder rekorden for antall målgivende pasninger i La Liga (og Copa America).

Man skal ikke se mange av kampene til Barcelona og Argentina for å se at Messi er involvert i et overveldende flertall av målene, som målscorer, pasningslegger, tredje- eller fjerde sist på ballen.

Som avslutter kan Messi dele hederen med Cristiano Ronaldo – et eksepsjonelt fysisk talent og spesialisert målgjører. I et tiår har de scoret omtrent ett mål i snitt i europeisk toppfotball, tall fra den romantiske fotballens gullalder før soneforsvar og låsesmedtaktikker.

For å sette det i perspektiv: I år har Mo Salah loggført en sensasjonell rekord på 32 mål i Premier League. For å slå Messis spanske ligarekord fra 2011–12 måtte han scoret 60 prosentflere. Toppscorer i europeisk ligafotball ble Salah heller ikke. Gullstøvelen tilfaller nok en gang Messi – selv om han store deler av sesongen har innehatt en dyp rolle som sentral midtbanespiller. Det er omtrent som om Usain Bolt skulle vinne OL-gull på 1500 meter.

Foreløpig konklusjon er derfor at Messi er en dypt undervurdert fotballspiller. Bredden i hans begavelse er så kolossal, og stabiliteten i prestasjonene så formidabel, at kvaliteten hans er vanskelig å fatte. Det er som å titte opp på stjernehimmelen. Vi fornemmer størrelsen, men klarer ikke å begripe dimensjonene.

I alt som er skrevet om ham, slår det meg at én distinksjon mangler. På alle målbare parametere er Messi en bedre fotballspiller enn sin forgjenger, det ustabile geniet Diego Maradona eller rivalen Ronaldo. Men Maradona er fremdeles større. Det handler om forskjellen mellom å være best og størst – eller GOAT (Greatest of All Time) som det heter i internett-memene.

En fremmed

Lenge var Messi uglesett i hjemlandet. Han sang ikke nasjonalsangen og leverte ikke Barcelona-prestasjoner på landslaget. Han var en fremmed. Men Messi er mer argentinsk enn de fleste.

Rosario-aksenten er fremdeles intakt etter 20 år i Spania. Kona har han kjent siden før veksthormonene ble injisert. Favorittmaten er fremdeles en argentinsk milanesa, og foretrukket lektyre er nasjonaleposet om «Martín Fierro». Hvilke bøker man lyver om å ha lest, sier mye om folk.

Som spiller står han også i en særegen argentinsk tradisjon. I motsetning til brasilianernes eksesser av hælspark og oversteg, bruker ikke Messi én eneste finte. Motspillerne passeres med tyngdeoverføring og taktomslag. Triks benyttes kun hvis de tjener en hensikt. Som i Maradonas tilfelle ser det umulige påfallende enkelt ut, men er umulig å stoppe selv for profesjonelle forsvarere, langt mindre etterligne.

Det er utenfor banen Messi skiller lag med læremesteren. Selv om Barcelonas akademi La Masia aldri klarte å avlære ham den argentinske driblekunsten, er personligheten raffinert. Filming, utenomsportslige eskapader og breiale one-liners er ikke del av hans repertoar.

Maradona var en ustabil og stuttjukk flåkjeft som steg opp fra slumkvarterene. På banen var han en skamløs trikser; utenfor var han en labil kokainist og støttespiller for Castro og Hugo Chávez. Han elsket å nøre opp under latinamerikansk populisme med å si at målene mot England i VM 1986 var revansj for Falklandskrigen.

Det er her spørsmålet om størst versus best igjen blir relevant. Storhet i idretten er ingen målbar kategori. De aller største idrettsutøverne har ikke bare en udefinerbar aura på banen, de målbærer følelsene til en gruppe, et land, et kontinent. Muhammad Ali ble ikke ikonisk fordi han var verdens beste tungvektsbokser, men fordi han artikulerte raseriet og stoltheten til det svarte Amerika. Zinédine Zidane symboliserte håpet og sinnet i det multikulturelle Frankrike. Maradona senket imperiet med «Guds hånd.»

Lik det eller ikke: For latinamerikanere flest var det skopusseren og gateselgerens revansj over herskeren. Det er sånn du blir elsket.

Lederen

Da en gråtende Messi annonserte exiten fra landslaget etter Argentinas tredje strake finaletap i Copa America i juni 2016, mobiliserte 50.000 supportere til støtte for ham i Buenos Aires. President Mauricio Macri anmodet argentinere om å slå ring rundt stjernespilleren og Messi selv om å omgjøre beslutningen. Det er i idretten som i livet ellers: Elsket blir bare den som viser svakhet.

Messi har vært en annen spiller etter returen. Ansiktet har fått det kyniske og værbitte draget det tidligere manglet. Han ser endelig ut som en genuin leder. I sesongen som var, bar Messi et ordinært Barcelona på skuldrene. Da Argentina trengte magien hans som mest, på kanten av stupet i Ecuador, leverte han hattrick.

Det er øyeblikkene som skiller de største i mesterskap. Hadde Maradona holdt hånden nede mot England under VM 1986, ville han blitt husket som det unike talentet som aldri helt innfridde. På papiret skal Argentina være for ujevnt besatt til å vinne VM. Men hvem vet, kan hende er skjebnen at Lionel Messi endelig skal krone karrieren med et VM-gull? Best er han for lengst, og trolig vil ingen i vår levetid komme i nærheten.

Den neste måneden kan gjøre ham størst.

* (Vilkår)