Venteværelset til Marijana Kovačević er ikke helt som andre medisinske venteværelser.
På veggene henger et maleri av en indianerkvinne med krigsfjær, et speil omgitt av en taggete sol, kjent fra gresk mytologi og helsekostprodukter, og et bilde av det som enten er en meteorittstorm eller «evighetssteinene» alle superhelter jakter på i Marvel-filmer.
Fakta: Marijana Kovačević
Muskelterapeut.
Født 21. juli 1962 i Čačak i Serbia.
Diplomutdannet farmasøyt fra universitet i Beograd.
Gift med Marko Kovačević. Tre barn.
På skrivebordet i hjørnet ligger tre tykke oppslagsverk som enten er nyinnkjøpte eller mer til pynt enn til bruk: En bok om biofysikk og medisin, en om psykologi og farmakologi, en kalt «Oxford's Book of Successful People of Serbia».
Men den interiørdetaljen det er vanskeligst å ta øynene vekk fra, når man først legger merke til den, er en treskulptur av en steilende hest.
Hestehviskeren
Det er snart ti år siden internasjonal presse begynte å skrive om Marijana Kovačević, eller «morkakedoktoren», som hun ganske konsekvent ble kalt. Ved en privat klinikk i den serbiske hovedstaden Beograd rehabiliterte hun ifølge rapportene skadede fotballspillere på rekordtid, med en kombinasjon av massasje, elektrisitet og en krem som inneholdt ingredienser fra fødselsorganet til hester. (Eller kyr. Eller kvinner. Nyhetssakene spriket på dette punktet. Men hester gikk mest igjen.)
Hestegæren. Skulpturen som møter besøkende på Marijana Kovačević’ venteværelse. – Jeg så den og tenkte: «Denne er min», sier hun.
«Det er vanskelig å forklare, fordi den damen, hun vil gjerne holde det litt hemmelig. Det er en veldig spesiell behandling som … eh … involverer væske fra en morkake», sa den skadeforfulgte nederlandske stjernespissen Robin van Persie, i et oppsiktsvekkende telefonintervju med det nasjonale tv-programmet Studio Voetbal i november 2009. «Det er ganske vagt, men det kan ikke gjøre noen skade. Hun vil bare ikke rope ut om det, fordi det er hennes greie», fortsatte den daværende Arsenal-spilleren, dagen før avreise til Serbia.
«Jeg er ikke en fan», kommenterte hans trener Arsène Wenger, «men jeg er ikke en doktor, heller.»
Robin van Persie kom ikke tilbake fra sin ankelskade på flere måneder, men det forhindret ikke at fotballverdenen fikk øynene opp for Marijana Kovačević. Chelsea-spilleren Frank Lampard fløy til Beograd med en lårskade bare dager etter van Persie, og ble – selv om Lampard ifølge The Independent avsto fra morkakekremen – klar allerede til neste helgs kamp, fem uker tidligere enn antatt. Liverpool sendte så mange spillere dit at klubbens daværende manager Rafael Benitez ifølge britiske medier skal ha tilbudt Marijana Kovačević en fast stilling. Da hadde hun i mellomtiden blitt tilknyttet det ghanesiske herrelandslaget som mesterskapshealer. Men hun var ikke å se på banen eller benken til Ghana, hverken under VM i 2010 eller 2014. Derimot dukket hun opp i nyhetene igjen våren 2014, da den spansk-brasilianske Atletico Madrid-spissen Diego Costa dro til Beograd med en alvorlig hamstringskade, få dager før finalen i Champions League.
På finaledagen var Costa til alles overraskelse i startoppstillingen, men ble byttet ut allerede etter ni minutter, i det som fremsto som en dom over Marijana Kovacevic' uortodokse behandling. Men Diego Costa, som senest denne sesongen har slitt med hamstringen, mistet tilsynelatende ikke troen på hennes metoder. I «Den spesielle agenten» (2016), biografien til hans agent, den omnipotente portugisiske bakmannen Jorge Mendes, blir Costa spurt av forfatteren Miguel Cuesta om hva han tror Mendes spiser til frokost, for å komme seg gjennom sine lange arbeidsdager.
«'Hestemorkake!' svarte angriperen med en gal latter», ifølge boken.
Trofésamling. Marijana Kovačević omgitt av sin draktsamling, gitt henne av tidligere arbeidsgivere som Ghana, Liverpool, Chelsea og kypriotiske Apoel Nikosia.
Under jorden
Marijana Kovačević, derimot, sa ingenting. Bortsett fra noen kornete privatbilder og en gammel hjemmeside, forble hun utenfor offentligheten. Ifølge den britiske tabloidavisen Daily Mail opererte hun med minst tre aliaser og fire adresser. Hun var trebarnsmor, men så ifølge en kilde av avisen «alltid ut som om hun skal på byen». Noen skrev at hun hadde gått under jorden. Noen skrev at hun hadde flyktet til Dubai. Serbiske kolleger levnet liten sjanse for et intervju.
«Så vidt jeg vet har ingen noen gang lyktes i å få kontakt med henne», sa Reuters-korrespondenten Zoran Milosavljević.
«Hun gjemmer seg alltid, så ingen forsøker engang lenger», sa Vojin Veličković, redaktør i Sportskij Žurnal, landets største sportsavis.
«Det gjelder i alle fall å ha et åpent sinn», sa Jesper Mathisen, noe mer oppmuntrende.
I 2011 var Mathisen, som nå er studioekspert i TV 2-Sporten, midtstopper på eliteserielaget Start. Han ble den første skandinaviske spilleren på hennes klientliste, i et forsøk på å komme tilbake fra en alvorlig strekkskade. Klubbens lege lot ham dra på egen risiko og regning. «Det koster litt penger, men fotballen er viktigere enn pengene. Smeller det igjen, reiser jeg bare ned til Serbia igjen», sa Jesper Mathisen til lokalavisen Fædrelandsvennen, da han en måned senere var tilbake på banen.
I 2015, 27 år gammel, la han opp på grunn av tilbakevendende kneproblemer. Han hadde imidlertid holdt kontakten via Facebook med en av Marijana Kovačević' sønner, og skulle prøve å sette oss i forbindelse; jeg hørte aldri tilbake fra noen av dem.
Men en dag i våres fikk jeg svar på en epost jeg først sendte for fire år siden.
«Du kan komme til Beograd når du vil», skrev Marijana Kovačević.
Beholder masken. Marijana Kovačević samler på souvenirer fra sine reiser. Blant juvelene i samlingen: En tørket slange hun fikk av en brasiliansk sjaman, og denne afrikanske ansiktsmasken.
Kontorpynt. En husnisse troner øverst på kontoret til Marijana Kovačević, flankert av hennes barn: Fotballtreneren Stefan, journaliststudenten Mia og dataprogrammeren Luka.
Over til Balkan
Like utenfor Beograd sentrum, på den andre siden av elven Donau, står en futuristisk, glassdekket skyskraper, som huser både ambassader, idrettsforbund, banker og luksusleiligheter. Men de fleste som kommer hit, har tydeligvis et annet ærend.
– Miss Marijana? spør resepsjonisten i lobbyen, før vi har sagt et ord.
Etter en stund kommer en mann med hestehale, basketsko og stresset blikk ut av heisen. Han kaller seg Pedja og er Marijana Kovačević' mangeårige assistent. «Hun fant meg», sier han bare. Han leder opp i etasjene og inn en dør uten navneskilt, hvor han plasserer oss i venterommet. Der sitter en ung mann og ruller sigaretter. Han er den eldste av Marijana Kovačević' tre barn, Stefan.
– Her står det mer om oss, sier han og holder opp «Oxford's Book of Successful People of Serbia».
Den er ikke utgitt av den britiske ordbokgiganten, men et serbisk forlag ved samme navn. I 2016-utgaven er Marijana Kovačević viet en tosiders leksikonartikkel. Den opplyser at hun er utdannet farmasøyt fra universitet i Beograd. Moren hennes var professor i fysiologi ved samme universitet, faren er maskiningeniør, militærtekniker og oppfinner.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.
Meld deg på her– Han har mer enn 300 patenter, sier Stefan.
– Hva er han mest kjent for?
Han nøler litt, før han gjør en rytmisk håndbevegelse.
– You know the thing for making the dick hard? The mechanical thing?
Kvinnen med staven
Etter en halvtime på forværelset, og en innføring i familien Kovačević' bidrag til innovasjonen av penispumpen, er Pedja tilbake.
– OK, vi kan gå inn, sier han.
I det vesle rommet ved siden av, lent over en sykeseng, sitter en gjennomtatovert kvinne med tung lugg, tung øyenskygge og høye platåsko.
Å si at Marijana Kovačević ser ut som hun er klar for en kveld på byen, er nok ikke det mest tabloide The Daily Mail noen gang har skrevet. Men det ser mest av alt ut som om hun har vært i dette rommet en stund. Hun har en røyk i den ene hånden og en hvit stav i den andre hånden, som hun stryker over låret til en langlemmet mann. Han heter Predrag Dačević og er en serbisk håndballspiller, som er proff i den israelske klubben Maccabi Tel Aviv. Etterpå ventes en fotballspiller fra den spansk toppserien, som har bedt om å bli behandlet anonymt.
– Men hvis du spør meg hvem som lærte meg om mekaniske ting? Det var min far, så klart, sier Marijana Kovačević, som om hun har overhørt samtalen på venteværelset.
– Utrolig. Den serbiske håndballspilleren Predrag Dačević har tatt MR-bilder etter endt behandling, på den eksterne klinikken BelMedic i Beograd. Skaden er blitt 65 prosent bedre, ifølge radiolog Jesenka Grebenarović. – Jeg er ikke overrasket. Jeg kjenner resultatene til Marijana, sier hun. – Resultatene er utrolige, egentlig.
Staven hennes, som doserer ut en rosa væske, er koblet til en strømgenerator som leder elektriske støt, med varierende styrke. Låret til Predrag Dačević kontraherer og buler synlig av støtene, men han sier det ikke gjør vondt, ikke mer enn «sterk massasje».
Klubblegen mente han kom til å være ute i seks uker, forteller han, men etter gårsdagens behandling kunne han «løpe, hoppe, gjøre knebøy, alt». Han har tatt røntgenbilder som viser at han allerede er «65 prosent» bedre, og regner med å være spilleklar til semifinalen i den israelske cupen om tre dager.
– Du vet Nikola Tesla? spør Predrag Dačević.
– Antagelig er Marijana musklenes Nikola Tesla.
Tesla og jeg. Massasjestaven stimulerer musklene med høyfrekvent vekselstrøm på lav styrke. Metoden er omdiskutert i medisinske kretser, men slik Marijana Kovačević ser det, står hun på skuldrene til giganter. – Nikola Tesla har lyst opp veien for oss alle, så det ville være en skam å ikke følge den samme retningen, ikke sant?
Det største problemet
Nikola Tesla (1856–1943) var en serbisk oppfinner og pioner innen elektromagnetisme, som har fått både flyplassen i Beograd og en elbil oppkalt etter seg, men også et ettermæle, særlig i hans adopterte hjemland USA, som prototypen på en «gal vitenskapsmann», for sin påståtte kommunikasjon med marsboere og eksentriske personlighet.
Goran Lovre, Marijana Kovačević' pr-medarbeider, som sitter i vinduskarmen av behandlingsrommet, mener hun har vært offer for noe av det samme som Tesla.
– Med hennes behandling har du den beste rehabiliteringen du kan få i fotball, sier han.
– Men saken er at når du er unik og gjør noe spesielt, og lykkes med det, får du mennesker imot deg. Normale mennesker liker henne. Alle fotballspillere elsker henne. Men journalister og medisinsk personell, de sier hun er en heks, hun driver med magi … Leger er det største problemet. Enten så er det sjalusi eller fordi hun gjør dem arbeidsløse.
Normale mennesker liker henne. Alle fotballspillere elsker henne. Men journalister og medisinsk personell, de sier hun er en heks, hun driver med magi…
GORAN LOVRE – Marijana Kovačević' PR-medarbeider
Goran Lovre er en tidligere profesjonell fotballspiller med bred erfaring fra europeiske mellomsjiktklubber – Anderlecht i Belgia, Groningen i Nederland, Barnsley i England og Ulm i Tyskland – som fikk «karrieren reddet» av Marijana Kovačević, sier han, «min historie er at jeg vil være takknemlig resten av livet.»
Da han spilte i Nederland, behandlet hun kneet hans slik at han både unngikk operasjon og aldri kjente smerter igjen. Nå jobber han som hennes tolk og markedsfører. Begge deler kan virke overflødig. Marijana Kovačević formulerer seg helt fint på engelsk, om enn ganske kortfattet, og driver ikke egentlig med markedsføring, hun foretrekker at spillere kontakter henne. Men Goran Lovre var mellommann da hun fikk en av sine første profilerte klienter utenfor Øst-Europa: Manchester City og Belgias kaptein Vincent Kompany, som han kjente fra deres felles tid i Anderlecht. Kompany, som har en av de lengste skadehistorikkene i toppfotballen, kom til Beograd for en tredagersbehandling før kvartfinalen i UEFA-cupen i 2009 (og endte med å spille hele kampen). Han hadde også med seg leger fra Manchester City, som sirklet rundt henne, minnes Goran Lovre, som om hun var «en grønn ape i et bur».
Én sannhet
Marijana Kovačević, som har vært stille en stund, ser nesten skamfull ut.
– Jeg beklager, sier hun og trekker sakte på skuldrene.
– Men jeg har ikke hestemorkake.
Goran Lovre smiler skjevt.
– Det er derfor hun kjøpte hestestatuen. For å spøke med det.
– Jeg så den i en butikk i Thailand og tenkte: Den er min, fortsetter Marijana Kovačević.
– Jeg elsker hester. Jeg ville være lykkelig om jeg hadde. Men jeg har ikke hester.
– Hvorfor snakkes det om at du bruker morkaker, da?
– Jeg vet ikke hvem som først sa det. Virkelig. Jeg har mange teorier, men ikke om eksakt hvem. Kanskje noen forsto at jobben jeg gjør er veldig god. Og derfor, helt i begynnelsen, ville avslutte meg.
– Noen bare satte ut et rykte?
– Jeg vet ikke. Kan ikke si 100 prosent sikkert. Men etter min mening var det doktorer.
– Vil du ikke finne det ut?
– Jeg bryr meg ikke. Fordi mine resultater hjelper mennesker. Det er det viktige.
– Men det er så seiglivet og spesifikt rykte. Har du virkelig ikke hatt behov for å dementere det?
– For what? sier Marijana Kovačević.
– Det er bare én sannhet. Sannheten er i bena, og bena spiller fotball.
Ingen hemmelighet
Og den rosa kremen hun bruker? Det er en helt vanlig kontaktgelé for ultralydbehandling, forklarer hun, som hun i likhet med staven og strømgeneratoren kjøper på et medisinsk fabrikkutsalg i Italia.
– Alt fra samme butikk. Veldig enkelt å komme i gang. Jeg har ingen hemmelighet, sier hun.
– Det eneste er at du må finne ut hva og hvordan du skal gjøre det. Ingen har funnet det jeg har. Alle jobber med elektriske maskiner. Men jeg fant ut hvor jeg må berøre og hva slags bevegelser jeg må gjøre for å gi signal til kroppen om å starte restitusjonen fortere.
– Hvordan fant du det ut?
– Det var ikke på ett sekund. Dette har tatt mange år. Du må gi alt av deg selv.
Dette har tatt mange år. Du må gi alt av deg selv.
MARIJANA KOVAČEVIĆ
– Kan du lære det bort?
Marijana Kovačević trekker på skuldrene igjen.
– Hvem vet?
Helt ut
– Det ville jeg også sagt, hvis jeg levde av noe sånt, sier Jan Helgerud tørt.
Han er professor ved Institutt for sirkulasjon og billeddiagnostikk på NTNU i Trondheim, og har gjennom 2000-tallet vært tilknyttet den medisinske staben til Real Madrid.
Han karakteriserer restitusjonsbehandling av muskelvev med elektrisitet som «nærmest helt ut». Det samme gjør Roald Bahr, sjeflege ved Olympiatoppen i Oslo: «Det er ikke noe vi bruker», sier han kort. I likhet med leger flest, forholder de seg til behandlingsmetodene som er fagfellevurdert og sitert på PubMed, den globale forskningsdatabasen til det amerikanske helsedepartementet.
– Og hvis det ikke er dokumentert effekter av den hokuspokus-staven der, betyr det at jeg ikke har tro på det, sier Jan Helgerud.
På PubMed finnes det mange akademiske studier av det som med en samlebetegnelse kalles pulserende magnetfeltterapi (PEMF), men ingen nyere studier som utvetydig konkluderer med at terapiformen har noen klinisk effekt – utover at placeboeffekten, den innbilte virkningen, er «betraktelig», som det står i en av de ferskeste studiene, fra universitetet i Budapest i Ungarn i februar i år.
– Hvis det er så effektivt, ville alle behandlere i verden tatt i bruk metoden. Det tror jeg ikke at det er så mange som gjør, sier Helgerud.
– Men de markedsføres jo gjennom en eller annen kjent fotballspiller. Det er sånn det fungerer, ikke sant. Og jeg vil jo tro at de fleste, hvis de fikk vite hvem Cristiano Ronaldo gikk til, for eksempel, kunne tenke seg å gå til den samme.
Intensivterapi. Abdullah Musa, 25-årig forsvarsspiller i den emiratiske klubben Emirates Club, er dagens andre pasient. Behandlingen foregår normalt over tre dager. Marijana Kovačević anslår at seks timer hos henne tilsvarer seks ukers restitusjonstid med tradisjonell opptrening.
Fast takst
Cristiano Ronaldo, Real Madrids portugisiske stjerneangriper, skal også ha blitt behandlet av Marijana Kovačević, ifølge serbiske medier. Hun forteller at hun fløy til Spania etter EM-finalen i 2016, da han pådro seg en kneskade.
– Stor stjerne. Fikk meg til å komme til ham. Veldig komplisert.
Hun foretrekker å jobbe fra klinikken sin i Beograd, men gjør enkelte unntak: Årlig har hun et par ukers behandlingsturné i De forente arabiske emirater, og under afrikanske og internasjonale mesterskap følger hun altså det ghanesiske landslaget. «Da må alle andre vente», sier hun, «jeg føler virkelig kraften fra Ghana.» (Vålerengas norsk-ghanesiske målvakt Adam Larsen Kwarasey ble massert av henne under VM i 2014, og følte seg bedre etterpå, sier han, «men jeg vet jo ikke hvordan jeg hadde følt meg hvis hun ikke hadde gjort det.»)
Ghanesiske spillere er de eneste som får grupperabatt, ellers er prisen 500 euro per time. Behandlingen tar vanligvis minst seks timer, spredt over tre dager. Det blir i sum en anstendig årslønn for Inventis, firmaet til Marijana Kovačević, som hun driver med sin ektemann Marko, men formodentlig småpenger for Cristiano Ronaldo.
– Kanskje han er så galant at han ga 100 000 euro ekstra, foreslår Predrag Dačević fra sykesengen.
– Det var ikke min situasjon, sier Marijana Kovačević.
Nikotin og adrenalin
Fastprisen er ikke det eneste prinsippet hun har. Vincent Kompany skal ha spurt henne hvor mye penger hun ville ha for å ikke røyke ved sykesengen. «Ingen sum. Men det er bare å gå», forteller Marijana Kovačević at hun svarte.
Alt er mulig. – Hver eneste dag overrasker jeg meg selv. I øyeblikket er jeg veldig lykkelig med min jobb. Men i morgen, hvem vet? Kanskje jeg vil starte en skole for fysioterapi. Kanskje jeg vil lære opp mine barn. Alt er mulig, sier Marijana Kovačević.
Stram diett. Marijana Kovačević har lange arbeidsdager, men ifølge hennes nærmeste medarbeidere klarer hun seg lenge på vann, sigaretter og automat-cappuccino.
Hun går på mange fotballkamper, men sitter aldri på benken eller VIP-tribunen.
– Min jobb er ikke å være på tv. Min jobb er å være i bakgrunnen.
Hun behandler fortrinnsvis muskelskader, og tar bare på seg jobben hvis hun anslår at sjansen er 100 prosent for at hun kan lege skaden. Hun insisterer også på at det tas MR-bilder på en ekstern klinikk før og etter behandlingen. Men hun bryr seg ikke om spilleren, etter endt behandling, faktisk er tilbake på banen.
– Det er ikke min business. Det viktigste er at han er frisk idet han forlater dette rommet.
Før hun påpeker at da Diego Costa ble byttet ut, bare minutter inn i Champions League-finalen, løp han av banen. Han var i alle fall ikke synlig skadet.
– Men for å være ærlig så han ut som en gammel mann. Som om han var 40, sier hun om Costa, som da var 25.
Hun anser argentinske Lionel Messi som verdens beste spiller, men har ikke noe ønske om å behandle ham, fordi hun ikke vil at han skal bli skadet i utgangspunktet.
– Ellers har jeg ingen favoritter, sier hun.
– Jeg vil hjelpe alle. Hver dag får jeg det samme adrenalinet som en fotballspiller får når han scorer mål. Hvert eneste ben er et mål for meg.
Hver dag får jeg det samme adrenalinet som en fotballspiller får når han scorer mål. Hvert eneste ben er et mål for meg.
MARIJANA KOVAČEVIĆ
Dyr og grønne enger
Så begynner Marijana Kovačević å snakke om indianere.
Da hun var ferdig med farmasistudiene, jobbet hun i apoteker og laboratorier, men «fant ikke meg selv», forteller hun, «det ga meg ikke det jeg ville. Ikke 100 prosent.» Hun hadde en gang hatt troen på kjemiske produkter og legemiddelindustrien, men ikke lenger. Så hun fant tilbake til sin barndoms fascinasjon, formet av westernfilmer, for den amerikanske urbefolkningen. Hun har et maleri av en indianer på veggen av behandlingsrommet også, og en fjær tatovert på armen.
– Jeg har så mye respekt for deres kultur og mentalitet. Deres kjærlighet til livet og alt som er naturlig. De respekterer planeten. Respekterer månen og solen. Dyr og grønne enger og naturressurser. Jeg gjør også det. Jeg skal vise dere.
Hun stumper røyken, legger fra seg massasjestaven og går inn i venteværelset, hvor hun begynner å romstere nederst i et skap. Hun henter frem to små medisinkrukker, men leter videre.
Det ville så klart vært rart, men kanskje ikke for rart, om dette var tidspunktet da det viste seg at historiene om Marijana Kovačević skyldes at hun har en morkake liggende i skapet. Som Robin van Persie sa: Hun vil bare ikke rope ut om det, fordi det er hennes greie.
Til slutt holder Marijana Kovačević opp en hvit plastpose.
– Jeg liker naturlige ting. Jeg samler på alt som kan gi meg positiv energi, sier hun og åpner posen.
Inni den er hennes private skjellsamling.