«Det er ingenting som er mindre tomt enn en tom stadion», skrev den uruguayanske forfatteren og journalisten Eduardo Galeano. Til det har jeg å si: Det er ingenting som er så tomt som å stå mukk alene utenfor en fullsatt stadion, heller. Innenfor murene har dommeren blåst i gang kampen for lengst. De billettløse har trukket inn på pubene. Så det er bare meg her nå: en 23 år gammel nydumpet Blindern-student med lik sveis som Julian Casablancas i The Strokes (men uten rockeband) våren 2002. Planen? Kurere kjærlighetssorgen ved å debutere på arenaen til laget jeg har holdt med siden jeg var barn og spilte på Kolbotn Hotspur – fortryllet av den umake trioen Gary Lineker, Paul Gascoigne og Erik Thorstvedt, men fortsatt uten billett til kampen mot Liverpool, selv om jeg har sagt «got any spare tickets» til minst 500 forbipasserende, samt trukket meg fra en rådyr deal med en fyr som manglet minst tre tenner. Og nå har jeg pokker meg begynt å blø neseblod også.
Så kommer han gående, overdrevent bredbent i lyse jeans, armlenke av gull, bleket piggsveis, et rosafarget ansikt, gafler pommes frites fra et pappbeger.
Jeg vurderer å droppe det, men forsøker et aller siste spakt «you got any spare».
«Sure, mate.»
Jeg må svelge for ikke å begynne å grine når jeg tar frem det jeg har i bukselommen, 120 pund. Men Paul, som han heter, skal bare ha 40 av dem.
– Det er det billetten koster for Tottenham-fans, sier han og blunker.
Inn en åletrang hvitmalt port, opp en trapp, rett inn i koket. Gustavo Poyet dunker inn 1–0 for Spurs og senker Liverpool rett foran øynene mine. Slik starter White Hart Lane og jeg et fast forhold.
Fakta: White Hart Lane
Tottenham Hotspur FCs hjemmebane, oppført i 1899.
Erstattes av nytt stadion samme sted.
Vip-stadion
White Hart Lane ble oppført i 1899, men ble senere ombygget etter tegninger av skotten Archibald Leitch, som hadde monopol på disse elegante, industrielle engelske fotballstadionene fra tidlig 1900-tall. Inntil i fjor huset den 36.254 sitteplasser, noe som er altfor lite for en klubb med ambisjoner om å tilhøre toppen av Fotball-Europa og lønne spillerne deretter.
Søndag spilles den siste Premier League-kampen på White Hart Lane mot Manchester United før bulldoserne rykker inn og jevner den intime boksen med jorden.
Opp ved siden av «The Lane» reiser det seg en grå, navnløs koloss, som etter planen skal stå ferdig høsten 2018. Det blir en toppmoderne arena med plass til 61.000 tilskuere, osterestaurant, mikrobryggeri, verdens lengste bardisk, NFL-kamper og Coldplay-konserter. Og ikke minst en spillertunnel med store glassvinduer, slik at vip-ene kan snapchatte seg selv med et glass i hånden foran spillerne. For fansen er det en stor trøst at det nye stadionet bygges på samme tomt. Men hva var det min venn, som har hatt sesongkort siden han var 18, sa før derbyet mot Arsenal? Å gå på fotballkamp skal kanskje ikke være så behagelig.
Glupsk. White Hart Lane ble påbygd utover 1900-tallet – forbedret både på 70-tallet, midten av 80-tallet og igjen rundt 1996, da de siste endringene ble gjennomført, og er således et slags Frankenstein-monster over flere epoker fra forrige århundre. Den nye navnløse kolossen som kommer opp ved siden av skal huse 61.500 tilskuere og åpner høsten 2018. Rivingen av det gamles stadionet starter mandag morgen etter den siste kampen mot Manchester United.
Siste derby
Derfor er jeg ikke plaget da jeg ankommer det siste Nord-London-derbyet noensinne mellom Tottenham og Arsenal på The Lane, og har kjøpt en billett det står «restricted view» på. Jeg har fått sete på rad 19 i port 25, men sitter – som vanlig – delvis plassert bak en hvit stolpe fra mellomkrigstiden som holder taket på østre langside oppe. Vinner vi, slår vi hovedrivalen for første gang på 22 år i serien.
Det står fremdeles 0–0 når stjerneskudd Dele Alli i det 27. minutt står på blank kasse to meter fra mål, men det er et skuffet «ooohh» fra resten av stadion som forteller meg at han bommer «on a fucking open net». For jeg ser ikke målet fra her jeg sitter. Det hjelper ikke at jeg reiser meg, som jo er refleksen, og stiller meg litt på tærne. Stolpen står fortsatt dønn i veien. Og sånn vil jeg at det skal være for alltid.
Trangt toalett
Jeg ble sjarmert av et stadion med ligaens nest minste gressteppe, plassert midt mellom slitne kyllingbutikker, karibiske frisører, lave mursteinshus og uglamorøse puber – ennå ikke gentrifisert i verdens dyreste by – med Luka Modric, Gareth Bale og Rafael van der Vaart løpende der ute på gresset (for et lag det var). Her lærte jeg meg å drikke en halvliter øl i pausen på to minutter (tiden du får etter kø i 100 år gamle kiosker), her kurerte jeg all fremtidig tisseangst ved et urinal så trangt at du føler naboens lår ved siden av dine egne, her har jeg skrapt opp leggene på de trange plastsetene som ikke er skapt for menn på 187 centimeter, her drepte jeg konas fotballinteresse for godt etter et gråværstap mot Bolton, her holdt jeg rundt en gråtende sønn da sølvet røk på målstreken i fjor og her har min spede engelske bakgrunn nådd et foreløpig klimaks: i baris i grufullt novemberregn i et forsøk på å oppildne egne spillere : «Let's fuckin' 'ave it!» - til ingen nytte. Som den svenske sportsjournalisten og Spurs-supporteren Erik Niva sa på puben Bricklayer's Arms matchdag mot Arsenal: «White Hart Lane har for meg vært en konstant i livet gjennom barndom, tenår og voksenliv. Men den har ofte vært en plass som har symbolisert motgang. At den skal stenges når vi endelig opplever medgang, kjennes fryktelig sterkt».
Et spark for fremtiden
Spurs har allerede tatt ledelsen 1–0 ved Dele Alli. Nå står Harry Kane konsentrert med hendene på hoftene. Det er andre omgang og hjemmelaget har fått straffe i det 58. minutt. I denne omgangen har jeg perfekt sikt på målet Tottenham angriper, står omtrent på ni meter.
Toppscoreren tripper to ganger før han tar fart og sparker ballen utagbart ned i hjørnet. Et voldsomt kollektivt brøl skyller over arenaen. Mitt aller siste.
Forrige gang vi slo Arsenal på ligatabellen, hadde jeg hverken mobil eller epost.
Fremtiden får komme.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.