Da hun var liten, på 1920-tallet, var trikset hennes å hoppe på ski med en katt i armene. Idet hun tok sats og hoppet, slang hun katten ut i luften, poter og føtter rett ut som et helikopter. Nabobarna jublet.

Da hun ble voksen, var trikset hennes å hoppe lengst i verden på ski.

I 1938 i New Hampshire hoppet Johanne Kolstad hele 72 meter, verdensrekord for kvinner. Den skulle bli stående i 35 år. Hun ble bejublet av store folkemasser i både Norge og USA: The Queen of Skis, ble hun kalt.

Hvorfor jentungen Kolstad puttet flettene inn i luen, og begynte å hoppe? I et av de få opptakene som finnes med henne, fra 1968, da hun var ferdig med hoppkarrieren, og over i et ensomt husmorliv, forteller hun at det bare var sånn det var: Hun var mest sammen med gutter. Og det var hopping de drev med i Nordre Land, på denne tiden.

– Jeg synes det var så moro når jeg fikk slått dem i bakken, sier Kolstad i intervjuet.

For det gjorde hun, rett som det var. Likevel:

– Det er synd det ikke har vært mer konkurranse blant jentene.

Hadde Kolstad levd i dag, ville hun nok ha benket seg foran tv og sett kvinner, for første gang, hoppe på ski i et OL – i Sotsji nå i februar.

Utstilling
– Åh, ja, det ville hun. Fulgt med, sier Knut Aastad Bråten, som er etnolog og Johanne Kolstads barnebarn.

Han forteller at bestemoren, som døde for 16 år siden, var sportsinteressert helt til det siste. Sammen med søsteren og tvillingbroren har han laget en utstilling om bestemoren, som kommer til Skimuseet i Holmenkollen på senvinteren.

Da den åpnet på Valdres Folkemuseum ifjor høst, serverte søsknene bananer og melk – som var kraftkosten til hoppersken Johanne Kolstad. Hun hadde helt andre historier å fortelle enn bestemødre flest.

– Jeg tror historiene kan inspirere jenter fra Bygde-Norge, kanskje til å gjøre det de har lyst på. Fordi bestemor gjorde det. Ja, og jeg er selv blitt inspirert, sier Bråten.

Livet hennes gikk fra fattigdom i Bygde-Norge til hopp-glamour i USA. Og så, plutselig og tragisk, tilbake igjen til Bygde-Norge.

Møbelsnekker
Heldigvis var faren til Johanne Kolstad snekker. Han høvlet frem hoppski like fort som lille Johanne klarte å brekke dem. Raskt.

Tilgang på snø og ikke minst hoppbakker var også fenomenalt bra i Nordre Land, i det indre av Østlandet, der Johanne Kolstad vokste opp i mellomkrigstiden.

Én av hoppbakkene var sågar den største i landet, Odnesbakken, et par mil sydover. I 1931, 17 år gammel, skulle Johanne prøve seg her, hennes første hopp i en stor bakke. Mens guttene fikk sitte inne i bilen, ble hun slept etter i tau – med hoppskiene på bena. I to mil. Så var de fremme ved storbakken, der bakkerekorden lå på rundt 70 meter.

– Jeg var litt skeptisk til den store bakken, sier Kolstad, i intervjuet fra 1968.

Hun snakker rett frem, ingen utbroderinger.

– Jeg gikk nå opp lell, og så kom jeg meg utover.

Hun hopper 46,5 meter denne dagen. Det lengste en kvinne hadde hoppet så langt i historien.

Men det var bare pauseunderholdning.

Toppluen
På de første bildene: Alltid en stripete topplue på hodet. Det har venninnen også, for de var to jenter som hoppet fra Nordre Land: Hilda Braskerud ble kalt Nusse, fordi hun var så søt. Johanne var ikke søt på den måten. Men hun var best. Og eldst. Og sammen ble de invitert til å hoppe i Midtstubakken i Oslo, senere i 1931, sammen med helter som Birger Ruud og Reidar Andersen. Tusenvis av tilskuere.

Kolstad og Braskerud var trekkplastre, allerede omtalt som berømte i avisene, og hoppet rundt 40 meter begge to. I pausen. Spenstig og stilfulle hopp, i en tid da slikt telte.

Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha så på – og hilste på jentene etterpå.

– Johanne og Nusse hoppet seg rett inn i folks hjerter, sier Karin Berg, som for noen år siden skrev en bok om Kolstad og de første hoppjentene.

Nå er hun direktør for Skimuseet i Holmenkollen og mener at rennet i Midtstubakken i Oslo var selve gjennombruddet. Kolstad og Braskerud ble intervjuet i de store avisene, «en ny tid er øiensynlig innvarslet» sto det, og jentene ble tatt opp på scenen på Chat Noir.

– Da ruller karusellen, de blir kjendiser, sier Berg.

Aftenposten skrev: «Vi har aldri sett nogen ta sin berømmelse med slik knusende ro som de to damer. At journalistenes og de andre fremmøttes spørsmål haglet nedover dem, affiserte dem ikke det minste.»

– Det ble et folkekrav, sier Berg:

– «Når får vi se dem i Holmenkollen?»

Svaret ble: Aldri.

«Her skal det ikke være sirkus», sa formannen i Skiforeningen, major Quale. Han var redd for at Holmenkollen skulle miste sitt rykte, hvis også kvinner klarte å hoppe der.

Kolstad tok det til etterretning. Ferdig med det.

– Sånn var det bare, hun var ikke noe rødstrømpetype, sier Berg.

Buksene
Langbukser til kvinner kom til Norge på slutten av i 1920-tallet.

Da Braskerud og Kolstad hoppet med sine hjemmesydde bukser rundt 1930, vakte habitten oppsikt. Men så snart de ble kjendiser, kom sponsorene. En av dem var O.I. Nilsen, også kalt Kåpe-Nilsen, som holdt til i Grensen i Oslo: «Hvem vilde ikke gjerne bli beundret som disse to? Og i slike drakter?» sto det i reklamen, der det var bilder av de to hopperne i ekte strekkbukser, gabardin.

Resten av vinteren 1931 var Kolstad og Braskerud på en kontinuerlig hoppturné. De var i Nord-Norge og Sverige og Finland. En journalist skrev: «Naar Johanne Kolstad kommer seilende i luften garanterer vi for at Et herligere skue gives ikke i en menneskelig tilværelse.»

– Hvorfor ble jentene så populære?

– De var to, det forsterket nok opplevelsen. Også at de var så unge, og likt kledd, sier Karin Berg.

Hun kaller dem trendsettere.

– Og særlig Johanne er rett og slett god til å hoppe. Hun hopper spenstig og ikke minst stilrent, sier Berg og minner om skihoppingens enorme popularitet i Norge på denne tiden.

Det var selve nasjonalsporten. Også for nordmenn i Amerika, som ville ha de berømte hopperskene på besøk.

Johanne dro over i 1933, mens den yngre Nusse ikke fikk lov til å reise.

Amerika
«Johanne har aldri røkt, drikker ikke kaffe, spiser næsten ikke kjøt, vet ikke hva gin er men drikker melk og spiser syv bananer pr dag», fortalte Fru Bruun til pressen etter å ha møtte Johanne Kolstad i USA. Hun var kona til presidenten i Norgeklubben i USA, Fred Bruun, og forklarte på en måte hva slags underlig og sensasjonell skapning Kolstad raskt ble i USA.

Hoppbakker var det flust av, norskamerikanerne visste å bygge dem, og alle ville de se verdens beste, kvinnelige hopper.

I løpet av sin første tur i USA besøkte Kolstad 36 stater og deltok i 25 hopprenn. Turene ble organisert av en sambygding fra Nordre Land, Karl Thomlevold, som allerede hadde bodd noen år i Amerika og hadde kontakter.

Tre turer var hun i USA i løpet av 1930-tallet. Hoppene ble stadig lengre, spaltemeterne også. På toppen av karrieren hoppet hun 72 meter, i Chicago. Mens skøytedronningen Sonja Henie var på toppen av karrieren, var en hoppdronning på trappene. Oppover i tårnet, det høyeste tårnet, aldri redd, ofte hoppet hun like langt som mennene.

Men i underholdningens rike var ikke å hoppe langt nødvendigvis nok, hva med å hoppe over en elefant?

Eller enda bedre: En tiger. Det skjedde, i innendørs oppvisningsrenn som ble mektig populære i USA på begynnelsen av århundret.

Johanne Kolstad var en del av senere hoppshow som dette, blant annet i Madison Square Garden i New York og andre store innendørs haller. Her føyk hun over hoppkanten samtidig med både én og to hoppere, i en rød silkedrakt.

Så kommer krigen
– Den største myten som har vært knyttet til kvinner i hoppsporten, er at det er farlig for dem å hoppe, fordi da kan de ikke få barn. Trykket ved landing ville gjøre at de reproduktive organer ville bli ødelagt. Tenk på det! sier skihistoriker Karin Berg.

– Men Johanne fikk barn, hun. Det første ble født i 1936. Faren var promotøren, og etterhvert kjæresten, Karl Thomlevold.

– Hun levde jo dette eventyrlige livet, sier Berg.

– Hun var besatt av å hoppe, hun ville hoppe videre.

Kolstad satte bort barnet til slektninger i Norge. Slik kunne hun fortsette hoppingen i USA. Muligens var det bare tenkt som en foreløpig løsning. I et brev til Kolstad et par år etter at datteren var født, skrev Thomlevold at han hadde kjøpt ringer, og at hun måtte komme over med jentungen. Kolstad var da i Norge. Men før hun kom seg over, druknet Thomlevold utenfor New York, i en ulykke.

Kolstad reiser aldri tilbake til USA. Barnet forblir i fosterhjem, og så kommer krigen. Hoppkarrieren er over: Kolstad jobber delvis som skiinstruktør i Valdres og gifter seg etterhvert med Ole T. Aastad fra Vestre Slidre. Sammen får de datteren Anne Marie.

Ensomhet
– Hun syntes nok det var vanskelig å tilpasse seg det nye livet, sier Knut Aastad Bråten, barnebarnet.

Familien har vært åpne om Johanne Kolstads alkoholmisbruk.

– Privatlivet var tidvis vanskelig, sier Bråten.

Han hadde tett kontakt med bestemoren til hun døde da han var 20 år. Den buksekledde og kortklipte Kolstad skilte seg ut blant Vangs husmødre.

– Jeg opplevde mor som ensom, sier datteren Anne Marie Aastad Bråten.

– Nabokjerringene sto og banket puter og ristet tepper hele formiddagen, mor hadde gjort rent huset før klokken syv på morgenen, så hva skulle hun ta seg til?

Kolstad tok ut kreftene på elgjakt. Taktekking. Hyttebygging på fjellet. Med fiskestang ved Vangsmjøsa. Og så hadde hun sitt eget rom. I den ene av de tre stuene hadde hun skiene sine på veggen, og bildene. Premier fylte hyllene.

– Jeg satt nok ofte alene og bladde mye i scrap-boken hennes da jeg var liten. Jeg tenkte at det var veldig stort. Mor hadde så fine klær på bildene fra Amerika. Hun var så fremmed med permanent, og sminke, sier datteren.

I Amerika-kofferten lå også kjoler.

– Mor gikk jo bare i bukse og bluse, sportslig antrukket. Jeg synes det var så forunderlig at mor skulle ha brukt disse flotte silkekjolene.

Nye krefter
Kvinnen som omsider slo Kolstads 72 metere fra New Hampshire på 1930-tallet, heter Anita Wold. I 1973 hoppet hun over 80 meter i Kløvsteinbakken i Meldal. Hun ble dessuten første kvinne til å hoppe i Holmenkollen, i 1975.

Hun konkurrerte alltid mot guttene, og kvalifiserte seg til Holmenkollrennet på linje med dem.

– Jeg var en av gutta. Det var ikke noe forskjell, sier Anita Wold (57) i dag.

Norges mest berømte kvinnelige skihopper, Anette Sagen (29) har lest boken om Johanne Kolstad.

– Jeg kjente meg mye igjen da jeg leste den for noen år siden, sier Sagen.

Det var i de tidene Sagen og hennes kvinnelige hoppkollegaer ble nektet å hoppe i Vikersund – fordi noen høye hoppherrer mente bakken var for farlig for dem.

Kolstad ble nektet å hoppe i Holmenkollen 60 år tidligere, med noe av samme begrunnelse.

– Kolstad hadde fått beskjed om at de ikke ville bære kvinnelik ut av bakken. Det hadde jeg eksplodert over, sier Sagen.

– Du eksploderte jo litt selv da du ikke fikk hoppe?

– Jeg gjorde jo det, men nå er jeg lett antennelig, sier Sagen, som kaller den gamle historien om Vikersund «feilaktig beskyttelsesopplegg».

Senere ble Sagen valgt ut til å hoppe først i den nye Holmenkollbakken.

I Sotsji, tirsdag 11. februar 2014, er første gang i historien at kvinner får konkurrere i skihopp i OL. Selv om Sagen selv ikke kvalifiserte seg denne gangen, har hun gjort sitt for at hopp nå er OL-gren også for kvinner.

– Det er litt synd at ikke flere vet hvem Kolstad var. Hun var jo på en måte den første, store kvinnelige hopperen. Men det er sånn det er.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.