Det er et ritual man som forsøksvis fremoverlent nettbruker må gjennom med ujevne mellomrom. En ny sosial medieplattform skal testes ut, noen hypede og fortsatt litt hemmelige greier som en eller annen velmenende tulling på nettet eller i bekjentskapskretsen har erklært for å være «det nye Twitter, men ikke så elitistisk», «det nye Facebook, bare mye mer ålreit og ikke-kommersielt», eller «det nye Instagram, men med bildene i riktig rekkefølge».
Forvirring
Utover påstanden om at ett eller annet skal gjøres bedre eller mindre irriterende enn på tjenestene vi allerede bruker, bys det sjelden på noe grunnleggende nytt. Snarere bys det på forvirring: Hva er dette? Hvordan skal jeg bruke det, og til hva? Hvordan skal eierne tjene penger og overleve, slik at det faktisk er bryet verdt å bruke tid på å etablere en profil?
Så viser det seg jo nesten alltid at disse tjenestene, enten de heter Ello, Diaspora, Mastodon eller Google +, ikke er det nye noe som helst. De har en eller annen vesentlig mangel, ofte flere, hvorav den største gjerne viser seg å være at det ikke er særlig mange man kjenner der inne. Hvem vil henge på en klubb uten folk?
Insta-misnøye
Vinterens store SoMe-hype så langt er Vero, som føk til toppen av nedlastingslistene i månedsskiftet februar/mars. Hvorfor en flere år gammel app plutselig ble så populær, er fortsatt uklart. Forklaringen det spekuleres i, er folks misnøye med Instagrams nye og litt for smarte algoritme, som ikke lenger viser bildestrømmen fra de du følger i omvendt kronologisk rekkefølge. Vero leverer nemlig bildestrømmen på gamlemåten.
«Det nye Instagram», altså, rent bortsett fra at det ikke er det. Snarere er det en bastard av flere typer nettsamfunn, litt som kinesiske Wechat. Etter å ha etablert en profil og lagt til venner (ikke gjort i en håndvending, tjenesten har slitt med store tekniske problemer på grunn av den store pågangen), kan du dele bilder og lenker, anbefale bøker, filmer og musikk – vel å merke om den er i Apple Music, som Vero har en avtale med. I tillegg kan du chatte, og shoppe. Se der: en håndvevd kimono til 498 dollar. Kanskje Vero rett og slett er en nettbutikk kamuflert som delingstjeneste?
Appen er reklamefri. Det er foreløpig gratis å registrere seg. Vi early adapters loves gratis tilgang på livstid. Så ligger det i kortene at det trolig dukker opp en form for brukerbetaling.
Vero kan ikke leve av kommisjon fra netthandel alene. Usikkerheten om hva som egentlig er opplegget, bidrar sterkt til følelsen man sitter med fra første sveip: Hvorfor i huleste er jeg egentlig her?