Test av HTC Vive

En godt voksen mann står på kne i et loftskontor i Oslo, med noe som ser ut som en svart, ugjennomsiktig dykkemaske foran øynene og et par svære plastdingser i nevene. Det er ikke så kinky som det høres ut, bare en vanlig dag på jobben for en teknokorrespondent, på oppdrag i en virtuell spillverden med en morderisk robot i hælene.

I år kommer endelig virtual reality (VR) på markedet for alvor. Facebook-eide Oculus har begynt å ­levere sin Rift, mens mobilprodusenten HTC og spillprodusenten Valve er ute med HTC Vive. Til høsten kommer det som fort kan bli markedsvinneren; ­Sonys PlayStation VR, som bare kan plugges rett i 40 mil­lioner solgte PlayStation 4-konsoller.

Nylig fikk jeg prøvekjøre HTC Vive, med assistanse fra spillnettstedet Pressfire.no. I løpet av en liten halvtime kilte jeg en cyberhund på magen, besteg et fjell, dykket ned i havdypet med en enorm blåhval, prøvde meg som repa­ratør på en to og en halv meter høy robot som tårnet livaktig truende over meg, og surret rundt i ulike spillmiljøer der jeg løste oppgaver og lekte med lightere og dynamittgubber, granater, pistoler, kastekniver og annen moro.

Opplevelsen var spektakulær, illusjonen av å befinne seg inne i en tredimensjonal verden svimlende og berusende

Opplevelsen var spektakulær, illusjonen av å befinne seg inne i en tredimensjonal verden svimlende og berusende. Et sansebombardement man må ­oppleve selv for å kunne ta innover seg hvilket sprang dette er fra den flate skjermen.

Samtidig var det noe uforløst ved det hele, nesten et antiklimaks. Det er tydelig at programvareutviklerne sliter med å finne ut hvordan teknologien best skal utnyttes.

Porno er nok det neste VR-vekstområdet etter spill, men da vil man trenge noe mer lurvete ekstrautstyr enn det som leveres med dagens Vive-modell. Systemet består av visir med to ganske høyoppløste skjermer, to velvoksne håndkontrollere, to basestasjoner som sender ut infrarødt lys, samt en herlig ­salat av ledninger. Alt kobles til en kraftig spill-pc. Det infrarøde lyset plukkes opp av visiret og håndkontrollerne, som er utstyrt med en drøss sensorer, gyroskop og akselerometre. Slik vet systemet nøyaktig hvor alt befinner seg. Det gjør det mulig for brukeren å manipulere objekter i det virtuelle rommet, bare begrenset av en følelse av vertigo og forvirring, samt faren for å snuble i navlestrengen som binder brillene til datamaskinen.

Opplevelsen er såvidt troverdig at man bare får lyst til å løpe rundt der inne, men det kan man ikke. En løsning der man «beamer» seg fra sted til sted tar vekk noe av realismen. Noen må bygge en slags omnidireksjonell tredemølle for disse greiene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.