Yondr-grunnlegger Graham Dugonis telefonpose er en farsott blant musikere og komikere

– Jeg tror det startet da jeg levde i Norge, sier Graham Dugoni, på en Skype-forbindelse fra Los Angeles.

I 2010 bodde han ved elvekanten i Drammen og var profesjonell fotballspiller i Adecco-ligaen for Mjøndalen IF. Han hadde en fin tid hos bruntrøyene fra Nedre Eiker, sier han, men utenom treningene var han mye alene, og begynte derfor å spille piano hver dag. Det fikk ham til å tenke over «forbindelsen mellom å bruke fingrene og kreativitet», og hvor mye av den forbindelsen som har gått tapt.

– Vi bruker ikke lenger fingrene våre til å lære et håndverk eller spesialisere oss, som kan være en portal til å utforske verden på en dypere måte – det er på en måte en kierkegaardsk idé – men til å forenkle og effektivisere, slo det ham.

– Vi lever i en tid kjennetegnet av teknologisk effektivitet, og det ultimate uttrykket for den tidsalderen – det vi bruker fingrene våre mest på – er smarttelefonen.

En frigjørende tanke

Graham Dugoni ble bare en sesong i Mjøndalen. («En flink og røddig type», minnes Mjøndalen-trener Vegard Hansen. «Men han var litt annerledes enn andre fotballspillere.») Han dro tilbake til USA, gikk ned i et «kaninhull» av europeisk filosofi – nevnte Søren Kierkegaard, Heidegger, Sartre, William James – og en dag var det noe som «bare klikket». Han hadde en idé for å holde fingrene våre vekk fra mobiltelefonen: En liten, grå pose.

Seks måneder senere gikk hans nystartede selskap, kalt Yondr – som i sørstats-idiomet «over yonder», bortenfor horisonten – med overskudd. Mens New York Times, under et bilde av Dugoni ved sitt piano, skrev om en ny «sosial bevegelse» som kan «hjelpe mennesker til å leve i den digitale tidsalderen på en måte som ikke huler ut all mening».

Da hadde i mellomtiden den amerikanske standupkomikeren Dave Chapelle innført posene – som låser ned telefoner i en avgrenset periode – på sine comebackshow, fordi «komikere behøver overraskelsesmomentet», fremfor at publikum filmer og deler vitsene hans på sosiale medier på forhånd. Snart ble Yondr også omfavnet av musikere: Alicia Keys anvendte posene da hun testet ut materiale fra et kommende album på en overraskelseskonsert, Jack White bruker dem på sin kommende soloturné for å sikre en «telefonfri, 100 prosent menneskelig opplevelse», mens Guns 'n' Roses-vokalist Axl Rose, som i mange år har kjempet en forgjeves kamp for å rense internett for overvektige konsertbilder, kan ha en mer personlig motivasjon.

Det er helt fint at telefoner eksisterer. Jeg mener ikke at de er onde eller noe sånt

GRAHAM DUGONI – grunnlegger av Yondr

– Det er helt fint at telefoner eksisterer. Jeg mener ikke at de er onde eller noe sånt, understreker Graham Dugoni.

– Men grunnen til at folk går på en live-opplevelse eller en konsert, er for å bli sugd inn i en felles stemning. Og hvis alle har telefonene oppe, skjer bare ikke det.

Fra Spektrum til synagogen

I dag har Yondr ekspandert langt utenfor underholdningsindustrien: Posene er blitt tatt i bruk i over 300 skoler i USA, i synagoger, bryllup og sykehus – og seks danske rettssaler. I Norge ble Yondr introdusert da standupkomikeren Chris Rock gjestet DNB Arena i Stavanger og Oslo Spektrum i fjor høst. (Delvis for å «ta en kveld fri fra å være paparazzi i ditt eget liv», som det het i pressemeldingen, delvis fordi materialet fra turneen senere skulle bli til en Netflix-spesial). Publikum ble ved ankomst henstilt om å slå av lyden på telefonene, som de deretter fikk med seg videre i låste poser. For å låse den opp – med en innretning som minner om tyverialarmen i klesbutikker – måtte man gå til en stasjon ute i lokalet eller vente til showet var over.

– Det gikk egentlig veldig smooth, sier Christian Schøyen, prosjektleder i Livenation, som arrangerte Chris Rock-turneen i Norge.

– Men om publikum satte så mye pris på det, har vi vel ikke fått inntrykk av. Og for vår del er det jo et poeng at det spres på sosiale medier hva vi driver med.

Cosby og Foucault

Det finnes også andre innvendinger. Det amerikanske teknologimagasinet Wired problematiserte nylig, i et temanummer om ytringsfrihet, hvorvidt Graham Dugonis sosiale revolusjon kan stå i veien for andre sosiale revolusjoner. Med deres eksempel: Komikeren og skuespilleren Hannibal Buress brakte overgrepsanklagene mot Bill Cosby til overflaten da han nevnte dem i et show som ble amatørfilmet, og klippet gikk viralt via Facebook. Men hva nå, når Buress bruker Yondr-poser og ingen kan amatørfilme showene hans lenger?

Det er en psykologisk og sosiologisk nødvendighet å ha steder hvor mennesker kan gå og vite at det som skjer der, blir der.

GRAHAM DUGONI – grunnlegger av Yondr

– Det er mye i det spørsmålet å utforske, begynner Graham Dugoni.

– Men hvis folk tror at du kan ha endeløs ytringsfrihet ved å videofilme alt … Alle som har lest Michel Foucault skjønner at konseptet med total overvåkning blir sin egen form for tyranni. Det er en psykologisk og sosiologisk nødvendighet å ha steder hvor mennesker kan gå og vite at det som skjer der, blir der.

Men han mener ikke at han sitter på alle svarene, legger han til, han «liker bare å snakke om disse tingene».

– Og på en måte er det det mest relevante temaet vi kan snakke om: Hvordan navigerer vi det moderne livet, og teknologiens rolle i det? Alt vi sier er at kanskje telefonfrie rom kan hjelpe, mens vi finner ut hva det neste skrittet er.

* (Vilkår)