«Jeg driver ikke med lamper. Jeg er selvstendig næringsdrivende billedkunstner.» Ordene er Marit Følstads, og hun uttalte dem til NRK i januar i år. Da hun skulle ta imot sitt nye arbeid «Dangerous/Anger» etter at spesialister i London hadde hjulpet henne med produksjonen av det, mente nemlig det norske tollvesenet at skapningen ikke var noe kunstverk, men en lampe eller et skilt. Derfor krevde det offentlige at hun betalte merverdiavgift.

Det grønne og røde arbeidet lyser ganske riktig, men neon, Følstads foretrukne materiale, har lange tradisjoner i kunstfeltet. Verkene hennes har da også de senere årene vært å se på de fleste norske kunstmuseer av betydning. Likevel har Tollregion Oslo og Akershus ifølge NRK argumentert med at Følstad ikke har bidratt med sitt «håndlag» i produksjonen. Til tross for gjentatte klager har Følstad ikke kommet noen vei, selv om lignende verk hun har laget, har passert tollerne som kunst. Hun er derfor nå i ferd med å bringe saken inn for retten. Assistanse får hun av fagforeningen sin, Norske Billedkunstnere, for Følstad er slett ikke den eneste kunstneren som har støtt på problemer i tollen.

Ko-ko

Sett fra kunstverdenen fremstår tollernes innvendinger som komiske, enten feilen primært ligger i reglene eller anvendelsen av dem: Alle som har fulgt med i kunstutviklingen etter krigen, vet at det allerede er mange tiår siden ideen passerte utførelsen i status, og at det for lengst er blitt vanlig – og legitimt – å sette ut hele eller deler av produksjonen av det fysiske kunstobjektet til eksperter. Spørsmålet om kunstnerens «håndlag» og eventuelle grad av innsats med egen kropp er lite relevant. 

I Aftenposten har da også Galleri Riis-innehaver Espen Ryvarden kritisert det han kaller «ko-ko» regelverk, antikvariske forskrifter og tollvesenets ekstremt bokstavelig fortolkning av dem. Hans kollega Peder Lund har hevdet at reglene bidrar til at store deler av kunsten som er produsert etter 1960, ikke regnes som kunst og derfor blir momspliktig – for eksempel verk av signaturer som Andy Warhol og Robert Rauschenberg.

Tollerne er dessuten ikke de eneste offentlige tjenestemennene som skaper berettiget irritasjon i kunstverdenen.

Parodi

I januar i år ble den belgiske kunstneren Luc Tuymans, hvis malerier omsettes for tosifrede millionbeløp, funnet skyldig i plagiat i Antwerpen. Maleren har, i likhet med et utall av sine kolleger, for vane å male etter fotografier, både egne og andres. Med 1960-tallets popkunstnere ble gjenbruk av andre(s) bilder utbredt, og for de såkalte appropriasjonskunstnerne, som fulgte etter dem, var det selve hovedanliggendet. Kunstnerisk bearbeidelse av andres bilder har med andre ord vært en anerkjent kritisk strategi i det internasjonale kunstfeltet gjennom mange tiår.

Men i tilfellet «A Belgian Politician», et verk Tuymans malte i 2011 og har kalt en parodi, saksøkte personen som hadde tatt bildet kunstneren brukte som utgangspunkt, pressefotografen Katrijn van Giel, ham, og hun vant. Maleriet av avisbildet hun i 2010 tok av et middelaldrende, glinsende mannshode – den høyrepopulistiske politikeren Jean-Marie Dedeckers – ble i rettens øyne ikke annet enn en reproduksjon, selv med Tuymans’ ettertraktede strøk.

The Guardians kunstkritiker Adrian Searle kaller avgjørelsen «bortenfor parodien», og påpeker både den enorme forskjellen mellom fotografi og maleri i dette tilfellet og at Tuymans slett ikke er noen fotorealist, men en fagmann «hvis kunst er bygd på en skepsis til alle bilder, enten de er malt eller fotografert». Tuymans’ kunstneriske prosjekt handler nettopp om å problematisere den overveldende billedkulturen vi lever i.

Også Tuymans’ amerikanske og minst like godt betalte kollega Richard Prince, som er verdensberømt for å ha avfotografert Marlboro-reklamebilder og gjort dem til kunst, har havnet i rettssystemet for denne problemstillingen, som altså utgjør selve kjernen i kunstpraksisen hans. Billedserien det gjaldt, het «Canal Zone», og den kombinerte fotografen Patrick Carious verk og Prince’ malearbeid. Cariou gikk til sak mot Prince og galleriet hans, og vant frem i første omgang: Prince fikk beskjed av retten om å ødelegge usolgte malerier fra serien og makulere gjenværende kataloger. Men en annen rettsinstans endret i all hovedsak holdning. Ifjor ble det imidlertid inngått forlik i saken. 

Varekunst

Også den dansk-norske kunstnerduoen Elmgreen & Dragsets «Prada Marfa»-installasjon, i USA, ble reddet fra juristene ifjor. Kunstverket har form av en Prada-butikk i full størrelse som er umulig å gå inn i, og er blitt en turistattraksjon som til og med Beyoncé har latt seg avbilde – hoppende – foran. Merkelig nok ble det offentlige interessert i verket først nesten et tiår etter at det ble installert i Texas-ørkenen, ikke langt unna Marfa, det lille stedet som kunstneren Donald Judd forvandlet til et pilegrims-mål for kunstverdenen.

Texas Department of Transportation kom i forfjor til at det var tale om ulovlig reklame for Prada heller enn et kunstverk, til tross for at Michael Elmgreen og Ingar Dragset ikke hadde laget «butikken» på det italienske motehusets oppdrag eller regning, men snarere betrakter den som en kritikk av luksusindustrien. For Elmgreen & Dragset har alltid problematisering av alskens institusjoner, enten det er tale om familien, kunstlivet eller den bredere kulturindustrien, stått sentralt.

Som i Marit Følstads tilfelle var det en kamp om definisjonsmakten: Er objektet det krangles om, et kunstverk eller et slags skilt? Ifjor høst kom imidlertid de amerikanske myndighetene frem til at «Prada Marfa» kunne bli værende der den befant seg. Området den sto på, fikk status som museum, med «Prada Marfa» som dets utstilling. Og Miuccia Prada? Hun hadde selv bidratt med å plukke ut de rette varene til kunstverket.

Se også:
HELLSTRØMS KLASSIKERE: Eyvind Hellstrøm disker opp med en uforglemmelig sjøtunge.

SKIGUIDEN: I svenske Åre er det mulig å bli lykkelig både i bakken og baren.

BULJONGPAR: Årets heteste drikk er brygget på ben og knoker.

KOM I FORM: Lekende lett intervalltrening med Johan Kaggestad.

FLASKEPOSTEN SKAL FREM. Postkontoret på Tøyen torg gjenåpner - men med tappetårn i stedet for frankeringsmaskin.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.