I samfunnet i dag er det en menneskegruppe som er spesielt utsatt for hets og latterliggjøring – ikke på grunn av sin opprinnelse på kloden, men for sin estetiske overbevisning og væren i tiden. Jeg snakker selvfølgelig om hipsterne, som er blitt en prygelknabe for nær sagt alle andre enn dem selv – enten man tilhører høyre- eller venstresiden, er akademiker eller eiendomsmegler, hevnrocker eller jazzfunker.
Fakta:
Audun Vinger
Kritiker og skribent. I D2 skriver han om kultur, bøker og musikk.
Skjellsord
Det som før var et positivt ladet uttrykk om unge, bevisste, urbane mennesker som satte den skarpe tanke og stil høyt, og som var i forkant av den sosiale og kulturelle utviklingen, er for lengst blitt et skjellsord som kan brukes når noe man ikke liker skal forklares.
Hipsteren, spesielt den ansiktsbehårende mannlige utgaven, er huggestabben nesten alle kan enes om, et sted man kan kanalisere all sin samtidsmisnøye og fordomsaggresjon i uttalt hat mot. Hipsteren er i sin forfinede annerledeshet både friker og soss i ett og samme vesen, og har dermed dobbelt så mange fiender.
Tusenvis av internett-memer med hipsterkarikaturer og klare paroler hisser opp stemningen – «Se så dumme de ser ut. De må vekk.» Kommentarer viser at folk har få – om noen – sperrer for å latterliggjøre dem, og alle skjæres over én kam om de har noen ytre fellestrekk, individuell personlighet finnes liksom ikke.
Dette aggressive hipsterhatet har forsåvidt pågått i mange år andre steder i den vestlige verden, hvem kan vel glemme bildene av såkalte «hipster traps» som var satt ut i Brooklyn – glefsende revesakser satt opp i bybildet, med typeriktig lokkemat: ølen Pabst Blue Ribbon, bomullsbærenett og andre remedier. Det er et spørsmål om tid før slike feller dukker opp i deler av Oslo, for den fiendtlige tonen har utartet i det siste.
Instagramkontoen Brutal Barista elskes for sine parodier på kaffesnobbhipsternes eksistensielle problemer.
Og på NRK3 er det i høst blitt vist både en australsk dokmentarserie samt den svenske komiserien «SoFo», der hipsterfenomenet på antropologisk og ironisk vis er blitt etterforsket. Konklusjonen er at hipsterne er en parodi på seg selv, og uansett er på vei ut.
Politisk
Det såkalte kaffestuntet på Grünerløkka i Oslo tidligere i høst, da godtroende, unge storbymennesker ble «lurt» av kaffegiganten Coop til å tro at de drakk noe filosofisk korrekt kaffe fra en hipster-sertifisert småbonde i Rwanda, var kanskje ikke så fiendtlig i seg selv, men de hånflirende reaksjonene på det, og rekken av andre parallelle signaler, er ikke til å ta feil av.
En liten festival i Sverige ble stormet av politiet etter tips fra publikum om at IS hadde en samling, der de etter sigende hadde oppført seg truende og veivet med flagg. Dette viste seg snart å være en vennligsinnet gruppering kalt Bearded Villains, som var samlet i feiring av sine identitetsbyggende, ornamenterte skjeggoppsatser. Adskillig verre, og mer politisk motivert, var stormingen av den lille konseptkafeen Cereal Killer i Brick Lane, London. Der fikk hipsterhatet sin egen krystallnatt; vinduer ble knust og hissige slagord påsprayet. Heldigvis gikk ingen menneskeliv tapt under angrepet. Kafeens store forbrytelse var å selge dyr frokostblanding fra alle verdenshjørner til unge mennesker som er opptatt av såntnoe.
I London er det store utfordringer i boligpolitikken, ikke engang middelklassen har råd til bolig der lenger, det er en by som blir ødelagt av spekulanter og oligarker og politisk lammelse. Det er all mulig grunn til opprør. Ved å angripe gentrifiseringens symbolske ansikt, den kjøpesterke hipsteren, fjernes søkelyset fra makten til enkeltmennesket, og da kan det bære av sted i farlig retning.
Hvorfor så vanskelig?
Så hva er det som provoserer så kraftig, hva kommer den beske tonen og harde retorikken av?
Mange mennesker jeg respekterer og setter høyt, bruker store deler av sitt sosiale medieliv på å omvendtsnobbe og antihipstre om symbolsaker som industriell pils, ferdigpizza og Fanta. Noen av dem hater å bli satt i bås, og ønsker naturlig nok å distansere seg fra denne meget store hipstergruppen som enda ikke har utviklet nok selvkritikk til å forakte seg selv og sin tid.
Andre er rett og slett bare reaksjonære og oppgitt over samtidens tilstand, hvorfor alt må være så rart, vanskelig, fancy og inter–nasjonalt. Resultatet er at isolert sett verdifulle elementer som god mat, annerledes vin og øl, tråsykler, lp-plater og distinkt klesstil blir ansett som moralsk forkastelig eller i beste fall teit og umandig (jente-hipstere er uansett alltid fredet og blir sjelden mobbet).
Hvorfor kan ikke disse såkalte hipsterne få drikke sin ipa, spise sin kål og tvinne sine skjegg i fred?
De er bare søkende, nysgjerrig ungdom som har lyst til å finne sin plass i verden – og de fleste kommer uansett å gå videre til andre, mer kjedelige tilstander i livet og samfunnet. Det skjer tidsnok.
Les også:
TRENINGSMAT: Jonas Lundgren gir deg oppskriften på sunn og god fast food.
FILM: «Wolfpack»-brødrene var innestengt i filmens verden.
TEKNO: Mobiltelefonen som er smart fordi den er dum.
DESIGN: Norske Northern Lighting erobret verden med en Snowball under armen.
Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.