Fakta:
AUDUN VINGER
Anmelder og kommentator i Dagens Næringsliv.
For mange av oss er musikk en helårsbeskjeftigelse, men noen ganger er visst musikk viktigere enn andre.
At julen ved siden av sommeren er den største musikksesongen, virker åpenbart. Det er ikke mange popartister som ikke har laget en julesang. Selv innen punk og new wave er dette meget utbredt, om enn muligens med forsøksvis ironiske hensikter. Ser man til Norge er det ikke mange kjente og kjære popartister som klarer å motstå å ha kirketurné i desember, mens de febrilsk saumfarer egen låtkatalog for å se om de har en tekst med ordet «nåde» i. La oss håpe at det fysiske formats død også tar med seg en god del klisne juleartister i dragsuget. Det er jo ikke akkurat slik at vi mangler musikk.
Et annen plausibel forklaring på sesongoppsvinget, er at mange har selskap i julen. Og da må man ha noe å spille for gjestene.
Min ellers smaksbevisste svigermor har en overraskende stor samling med «jazz in the christmas spirit» som blir lyttet til i sin helhet under juleuken. Og jeg er ikke noe bedre selv: Ved tenning av julegranen i bakhagen, er mine julealbum med Mariah Carey og Beach Boys blitt fast innslag under gløggdrikkingen.
Hjemme hos mor på Hadeland går det derimot utelukkende i Sondre Bratlands album «Rosa frå Betlehem», og det har det gjort siden platen kom på Kirkelig Kulturverksted i 1992.
Snakk om å umiddelbart komme i stemning – dette er så langt fra forbrukerjag og ødelagte verdier man kan komme. Fundamental world music, innspilt i Betlehem med musikere fra forskjellige kulturer. Musikktidsskriftet ENO er enig, og fremhever platens vakkerdystre kvaliteter som «juledoom». Deres artikkel om tilblivelsen av platen er en klassiker i norsk julemusikkpressehistorie.
I soul og andre genrer tilknyttet afrikansk-amerikansk tradisjon står julelåtene ekstra sterkt, antagelig siden familieverdier historisk sett er ekstra viktige her. Samt selvfølgelig på grunn av religion og utgangspunktet i gospel. Alle soulartister med respekt for seg selv har en «seasonal» cd i diskografien.
Blant musikkjournalister og listeskrivere, samt platesamlerkretser, har det i årevis vært veldig viktig med juleplater med kultstatus, slik som produsenten Phil Spectors «A Christmas Gift For You» (1963), en plate som fortsatt holder Darlene Love i arbeid. Flere år etter at karrieren hennes hadde tørket inn og hun måtte ta seg jobb som hushjelp, hørte hun seg selv på radioen i en annen families hjem med låten «Christ-mas (Baby Please Come Home)» – og fant ut at hun faktisk var en stjerne. Siden har hun vært det.
Min personlige kultfavoritt er utvilsomt The Rotary Connections LP «Peace» (1968), utgitt på Cadet/Concept, mesterlig produsert og arrangert av Charles Stepney. Det psykedeliske rock’n’soul-bandet har en ung Minnie Riperton på vokal (hun med fem oktaver), og det er helt vidunderlig. Versjonen av «Silent Night» er uovertruffen, og «Christmas Love» gir umiddelbar gåsehud. Tidstypisk nok er det mye motkultur her også – teorien om at nissen kommer ned pipa fordi han er stein etter å ha røkt misteltein, blir behørig besunget. Platen er ikke dyr, men jeg har aldri møtt noen andre som eier den. Det er en av platene jeg setter høyest, og kan spille den året rundt.
Du trenger ikke julebudskap for at det skal fungere som julemusikk, men kommer langt med litt bjelleperkusjon og god koring. Derfor vil Beach Boys «Good Vibrations» alltid være en vinner i denne høytiden.
Fakta: AUDUN VINGERS TI JULEFAVORITTER
Donny Hathaway
«This Christmas»
Den soleklart sterkeste julrelaterte låten er en av de aller flotteste soullåtene noen gang innspilt. Den er co-skrevet av Hathaway selv, utgitt på single på Atlantic i 1970 (året han albumdebuterte), og covret av nærmest samtlige svarte artister siden – Gladys Knights versjon er ekstra fin. Den intrikate gyngen og nedgangen i låten er totalt uimotståelig. Hathaways selvmord i 1979 står som et av de største tapene i soulhistorien.
The Salsoul Orchestra feat. Jocelyn Brown
«Your’re All I Want for Christmas»
Salsoul Orchestras juleplate er temmelig cheesy. Men det er også perler som «There’s Someone Who’s Knocking» – alle liker et rart lite barnekor. Aller best er «You’re All I Want For Christmas», her er fjolleriet lagt til side til fordel for ekte soul. Den erotiske lengselen og ensomheten kan bli ekstra sterk i høytiden. Backingen er meget tight og soulful, jul eller ei.
Paul McCartney
«Wonderful Christmastime»
Denne singelen ble spilt inn samtidig som tidenes låtskriver lagde sitt eksperimentelle og inntil nylig meget underkjente enmannsalbum «McCartney II». De skumle lydene, den oppstemte melodien, og teksten er jo umulig å mislike: «The party’s on, the feelin’s here, that only comes, this time of year – simply having a wonderful christmastime». Låten er rarere enn du tror.
Robert Wyatt
«What a Wonderful World»
Ikke en julesang per se, men den passer da meget godt. Også Wyatt kan likne litt på nissen, og når han synger på sitt lespende vis her, er det så vi kan ane at en liten dråpe henger ytterst på nesespissen hans. Denne sangen gjør han til sin egen, det er som om ingen har sunget den før ham. Det er så vakkert, så vakkert.
Wham
«Last Christmas»
Den mest opplagte av de alle, er faktisk den aller beste. Den har alt: bjellene, den dype, bittersøte melankolien, åttitallsminnene, den hvite soulen, en klassisk musikkvideo, og de uforglemmelige linjene: «A crowded room, friends with tired eyes. I’m hiding from you, and your soul of ice. My God I thought you were someone to rely on, Me? I guess I was a shoulder to cry on.»
Michael McDonald
«To Make a Miracle»
Gullstrupen likner jo litt på nissen i grunn. Den meget karakteristiske blue eyed soul-vokalisten som vel definerer det ulne begrepet «yacht rock» har to juleplater på samvittigheten. Hans «Peace» er en skikkelig høystemt og virkningsfull salme, men jeg foretrekker denne groovy west coast-tramperen fra 2001 og albumet «In the spirit». Sjekk også gospel-killeren «One Gift» fra samme album.
Frank Sinatra
«Whatever Happened to Christmas»
Frankie Boy har selvfølgelig gode julelåter under beltet. Denne er skrevet av en av popmusikkens aller mest vidunderlige komponister, Jimmy Webb («Wichita Lineman», «Christiaan No», «The Moons A Harsh Mistress»), og inneholder et svakt merkbart mørke som løfter låten til over hustakene. Klirringen av isbiter i whiskyglasset er da også en av julens lyder, er det ikke?
Kate Bush
«Misty»
Singelen «December will be magic again» fra 1979 er Kates store julelåt, men den finnes ikke på strømmetjenestene. En god nummer to er denne rørende sangen fra hennes siste album «50 words for snow», der hun synger om en kjærlighetsaffære med en snømann, en mann som blir redusert til vann, blader og kvister på madrassen søndag morgen. Herregud, lengsel og vinter har aldri blitt beskrevet på en slik måte tidligere.
Cocteau Twins
«Frosty the Snowman»
Også en annen av de virkelig store britiske vokalistene har et bankende hjerte for en snømann. Liz Frasers vokal skrur seg sakte gjennom de frostbitte lagene av lydkrystaller som bandet karakteristisk har fått frem. Fra de britiske øyer i nogenlunde samme periode og sjanger er også XTCs «Thanks for Christmas» uomgåelig, for ikke snakke om The Pretenders’ «2000 miles».
Scott Walker
«The Day the ‘Conducator’ Died (An Xmas Song)»
Jeg kan ikke tenke meg noen bedre festavslutter enn «The Day the ‘Conductator’ Died» fra legendariske Scott Walkers uhyre tverre og vanskelige album «Bisch Bosch». Stemmen er blek som døden selv, bjellene ringer som et siste åndedrag. Og han synger da også om den rumenske diktatoren Nicolae Ceausescu, som ble henrettet første juledag 1989. Usedvanlig sterkt, og en god påminnelse om at den lykkefølelsen vi har i kroppen i disse dagene, bare er en illusjon.
Få oppskrift på fornem gløgg til julemusikken.
Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.