Manusforfatter Linn-Jeanethe Kyed, norsk film, Børning, Magnus Carlsen, NFi

– Det var som en slags 17. mai. Jeg klarte selvfølgelig ikke holde tårene tilbake.

Den 11. august 2014, to dager før actionkomedien «Børning» har offisiell norgespremiere, holdes en eksklusiv førvisning på bygde­kinoen i Ulefoss kommune. Kinobillettene er revet bort, men hundrevis av nysgjerrige mennesker har samlet seg utenfor samfunnshuset. Kulturkoordinatoren i kommunen har sørget for at veiene utenfor samfunnshuset er dekorert med sladdespor for anledningen. Det lukter svidd gummi. En mann har klatret opp på «taxibua» for å få bedre sikt. Politiet er tilstede for å holde orden på folkemengden.

En halvtime før filmen ankommer en kortesje av rånebiler – også det i regi av kulturetaten. I en av bilene sitter Linn-Jeanethe Kyed med klump i halsen, rørt over å se folkemengden som har samlet seg utenfor kinoen. I en kommune med 2300 innbyggere går det nemlig ikke upåaktet hen at en lokal ulefossing har skrevet manuset til storfilmen «Børning». Det er denne folkemengden – bygda – som representerer ikke bare kjernepublikumet, men også inspirasjonen til mye av manuset.

Mekanisk solidaritet

– Se her. Æresmedlem av Ulefoss kino på livstid. Ikke dårlig?

Strengt tatt skulle det egentlig bare mangle at Linn-Jeanethe Kyed (35) får se gratis kino i hjembygda. Likevel er det noe rørende over det lilla kortet med løkkeskrift som dumpet ned i postkassen hennes i Oslo i 2011 da eksamensfilmen hennes fra filmskolen på Lillehammer vant den prestisjetunge Student Academy Awards i 2011. «Tuba Atlantic», som var regissert av Halvard Witzø, ble også nominert til Oscar for beste kortfilm ved den 84. Oscar-utdelingen året etter.

Kyed har skrevet manus til fire filmer som har premiere i løpet av det kommende året – én i Danmark og tre i Norge, hvorav den ene – dokumentaren om Magnus Carlsen – i tillegg skal vises på kinoer over hele verden. Ukene fremover er fylt med reising, møter og filmfestivaler, men akkurat nå står Kyed på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret i Ulefoss og beundrer en Chevrolet Impala fra 1964. Bilen er en lokal sensasjon – den er så sammensunket, bulkete og slitt i lakken at den deltar i konkurranser om å være styggest mulig.

– Den blir alltid stoppet i kontroll av politiet, men de må la den kjøre videre fordi den er i perfekt stand, sier Kyed.

Det er en kamerat av hennes tre år yngre mekanikerbror Richard som eier bilen. Selv om Kyed har forlatt rånemiljøet hun unektelig hadde tilknytning til da hun som 18-åring kjørte rundt i en Toyota Carina med kuskinnsseter, synes hun fremdeles det er morsomt å tenke på politiet som forgjeves prøver å avskilte den 52 år gamle Impalaen.

Tente på alle plugger

Å skrive manuset til en film som tar for seg Amcar- og rånemiljøene kom nok lettere for Kyed enn for manusforfattere som er oppvokst i storbyen. «Børning» ble hennes spillefilmdebut, og da hun fikk høre om prosjektet – «et ulovlig bilrace fra Lindesnes til Nordkapp» – følte hun at det snakket til henne. Hun måtte være med, og solgte seg inn for alt det var verdt.

«Jeg har kanskje aldri kjørt et ulovlig bilrace, men jeg har kjørt med trimsett på mopeden gjennom Ulefoss sentrum med hjertet i halsen, livredd for å bli stoppet av lensmannen. Jeg skjønner kicket!» skrev Kyed i en epost til regissør Hallvard Bræin.

Innsalget sjarmerte både regissøren og produsentene, og Kyed satte i gang manusprosessen i samarbeid med Christopher Grøndahl.

Sammen med stebrødrene er det broren som har vært testpanel for rånehumoren i «Børning». Da Kyed jobbet med det første manuset, ringte hun broren Richard stadig vekk. «Er denne spøken riktig, sånn teknisk sett?» Er det morsomt hvis det første som skjer når bilen til Roy går rundt i luften og lander på taket, er at han sier «jeg har nettopp lakket bilen», og at han så ser på damen som henger opp ned og sier «hengepupper er egentlig ganske fint»?

Er det en god historie her? Og hva er i så fall den beste måten å fortelle den på? Det er det eneste som gjelder når jeg bestemmer meg for et prosjekt

LINN-JEANETHE KYED — manusforfatter

500 timer med Magnus

Hvordan tenker egentlig en manusforfatter som jobber med ultrakommersielle filmer? Akkurat det kommer kanskje best frem i Linn-Jeanethe Kyeds arbeid med manuset til «Magnus» – dokumentaren som har kinopremiere denne helgen.

– Er det en god historie her? Og hva er i så fall den beste måten å fortelle den på? Det er det eneste som gjelder når jeg bestemmer meg for et prosjekt.

Det har vært stor spenning knyttet til hvem som skulle få lage «den store filmen» om sjakkgeniet Magnus Carlsen – og hvordan det skulle skje. Både utenlandske regissører og produksjonsselskaper prøvde å få kloen i prosjektet, men til slutt ble det norske Benjamin Ree. I forbindelse med en minidokumentar for VGTV fikk han følge Carlsen over en periode. Da Norsk filminstitutt ble koblet inn, mente de at prosjektet trengte en manusforfatter. Noen måtte finne en måte å sortere de over 500 timene med opptak til å bli en historie som kunne fenge flere enn sjakkfansen.

Kyed sa først nei da hun ble spurt om å ta jobben. Hun interesserte seg ikke for sjakk, og tenkte dessuten at det som var å fortelle om Carlsen allerede var fortalt. Men Moskus film ville ikke ta et nei for et nei.

– «Du bare må se de klippene vi sitter på», sa produsenten da han ringte meg for tredje gang. Han nærmest tvang meg til å komme ned på kontoret.

Da Kyed til slutt satte seg ned med Ree og fikk se klippene av en 13 år gammel Magnus Carlsen som sitter på sengekanten og forteller om hvordan han blir plaget på skolen, endret hun mening.

– Jeg skjønte at dette handlet om noe mer enn bare sjakk. Det handler om en underdog, om vanskelige dilemmaer, om å være utenfor og om at man ikke blir verdensmester alene.

Fra brettet til lerretet

Sjakk er en sport som foregår inni hodet. For Kyed har utfordringen med manus gått ut på å flytte handlingen ut av Magnus’ hode – å vise ham frem som mer enn en sjakkmaskin, og gjøre ham til et menneske.

Det var en gang en gutt som het Magnus … Jeg konstruerer drømmehistorien og ser bort ifra hull – det som ikke finnes i arkivmaterialet

LINN-JEANETHE KYED — manusforfatter

Selv om hun har jobbet med dokumentarisk materiale har Kyed likevel tenkt spillefilmstruktur. Hennes første bidrag til filmen var et synopsis, skrevet som en novelle.

– Det var en gang en gutt som het Magnus … Jeg konstruerer drømmehistorien og ser bort ifra hull – det som ikke finnes i arkivmaterialet. Mye av arbeidet går ut på å finne måter å tette hullene på. Benjamin og jeg har diskutert hver minste ting frem og tilbake.

I høst skal Kyed ikke bare følge Magnus-filmen over hele verden. «Børning 2» har premiere i oktober, og på nyåret er det dansk premiere på boksefilmen «Den bedste mann» som handler om bokse­legenden Jørgen Hansen.

På Ulefoss er det definitivt «Børning 2» det er knyttet høyest forventninger til, hvordan manuset sambygdingen har skrevet i samarbeid med Anne Elvedal spilles ut på skjermen. Jenny Skavlan er tilbake som rånebabe. Anders Baasmo Christiansen spiller Roy, som nok en gang blir viklet inn i et ulovlig bilrace. Det er stuntmenn, spesialeffekter og mengder av slapstickhumor. Kontrasten er stor til kritikernes forkjærlighet for lavmælte drama og less is more-tankegang.

Den første «Børning»-filmen fikk ikke støtte fra Norsk filminstitutt, og publikumssuksessen til tross – når oppfølgeren har premiere, er også dette prosjektet blitt til uten NFI-penger.

Selv om hun forstår avgjørelsen, er Kyed litt oppgitt.

– Det at den første filmen gikk bra på kino var vanskelig å forutse, men siden det faktisk ble den mest sette kinofilmen i 2014, føles det rart at filmen skal tape konkurransen om NFI-midlene.

På parkeringsplassen

En eldre mann kommer bort og prikker Kyed på skulderen. Han mener å ha sett henne før. Ikke i film, men definitivt på en scene. Har hun vært involvert i et band på noe tidspunkt?

Hvis det å reise Norge rundt med barnestjernen Jannicke teller som bandvirksomhet, er svaret definitivt ja. Fra hun var elleve til hun var 15 levde Kyed ut barndomsdrømmen – som bakgrunnsdanser og korist for Jannicke Abrahamsen, 1990-tallets svar på Marcus og Martinus, de to Trofors-guttene som fullstendig har snudd på hodet hva det vil si å være barnestjerne i Norge.

Når Kyed nå skal skrive manus til dokumentarfilmen om de to brødrene, kjenner hun seg igjen i mye av det Marcus og Martinius gjennomgår. Fra bakgrunnen – bokstavelig talt, har hun opplevd mye av det som følger med det å være ordentlig barnestjerne.

– Men langt ifra alt. Se på det her, liksom. 28.000 likes, og bildet ble lagt ut for to timer siden.

Kyed rister på hodet mens hun blar gjennom brødrenes Instagram-konto. Når hun jobber med de to 14-åringene, er utfordringen å få frem hvordan baksiden av livet som barnestjerne er.

– Man vil nå ut, man vil berøre, og vise sårbarhet. Hadde jeg visst hvordan jeg gjorde det, ville jeg gjort det hele tiden. Jeg vet bare at når jeg skal lage en historie, så handler det om å få folk til å bry seg om karakterene, sier Kyed.

– Enten det handler om at det ikke er lett å være pappa og fremdeles ville kjøre fort i bil, at man må velge mellom sjakk og fotball, eller at barndommen går ut på å stå på scenen på kjøpesentre og konsertarenaer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.