Møtet mellom tryllekunstneren Davido og forfatteren Jon Øystein Flink forandret den norske tryllekunsten

En filosofiutdannet romanforfatter står med en tauløkke i hendene på scenen av en rockabillyklubb i Oslo sentrum. Det er årets hittil varmeste dag; tre lettkledde burleskdansere har akkurat varmet opp publikum enda mer.

Han hadde ikke tenkt å komme hit. Han kunne vært på sitt forlags sommerfest i kveld. Eller Morgenbladets. Eller Radioteatret sin. Alle de stedene hører han mer hjemme. Han ser ikke på seg selv som «en sånn douchebag med kortstokk». Han kan ikke gro bart. Det vil si, han kan, men han har feil hårfarge, barten blir ikke magisk nok. Men så er det ikke det dette her handler om uansett. Det handler om «en sokratisk ting», føler han, om å være en «fødselshjelper for undring», om å lede mennesker til nye innsikter.

Og det har han uten tvil gjort: ledet både publikum og bransjekolleger til nye innsikter. Ikke minst seg selv.

– Det var jo bare tull, sier Jon Øystein Flink (40) om tilblivelsen av sitt alter ego, tryllekunstneren Flinkini.

– Men det står Flinkini på visittkortet mitt nå, faktisk.

Sceneskifte

En måned tidligere. I et annet type lokale, utenfor Ring 3, går en langt mer erfaren tryllekunstner på scenen.

Bjørn David «Davido» Fevåg (57), alias Davido, var på 1980-tallet en av Norges mest kjente magikere, og på mange måter preger dette sceneshowet hans den dag i dag. Fra den tykke, sorte, utpreget magiske barten, til speilfløyelblazeren med oppbrettede dressermer, til bakgrunnsmusikken («Abracadabra» av Steve Miller Band, i loop) – hvis ingenting av dette vekker minner fra 80-tallet, var du ikke der.

Men da Davido fremfører sitt tradisjonsrike 17. mai-show i aktivitetssalen på Disen skole i Oslo i år, er det noe som er påfallende nytt. Det går bare noen få minutter og et par klassiske korttriks før han stopper opp og spør publikum: «Dere tror vel ikke at dette er ekte trylling?»

Det blir stille i salen. «Gjør vi ikke?» spør sønnen min lavt. Han er fem år, lik mesteparten av publikum denne dagen. På scenen viser Davido hvor han har gjemt kortene sine (i dressermet). Så tar han frem sin trofaste buktalerdukke. Plutselig er alle som trollbundet igjen.

«Kult, en levende dukke», sier sønnen min. Så åpner dukken munnen. «Det er bare juks!» roper den. «Juks! Juks! Juks!»

Som en gud

For enkelte ble det, kort fortalt, en ganske forvirrende 17. mai. Men det var samtidig noe fascinerende kompromissløst, for ikke å si moderne, ved hvordan Davido dekonstruerte sitt trylleshow og rev ned den fjerde veggen mellom kunstneren og publikum. Hva hadde ført ham dit?

– Jeg føler at jeg spiller mer med åpne kort nå. Jeg har fått litt mer bevisst forhold til det de siste årene, sier Bjørn David Fevåg noen dager senere, på en kafé ved Barcode-byggene.

– Folk skjønner jo at en tryllekunstner … Alle vet at det er juks. Men å gjøre noe med det utgangspunktet synes jeg er bra. At jeg ikke bare kommer her og skal lure dere, som en gud som liksom kan alt mulig. Det blir litt snevert.

Men før var ikke det snevert; før var tradisjonell tryllekunst noe av det bredeste som fantes. Da han i 1984 ble norgesmester, nordisk mester og verdensmester i trylling, førte det Davido til NRK i beste sendetid, hvor han på Rita Westviks «Lørdagssirkus» figurerte side om side med «Dynastiet»-skuespillerne Linda Evans og Joan Collins og en poptrio med opprevne olabukser som fremførte sin første singel, «Take On Me».

Senere ble Davido et tilbakevendende underholdningsinnslag i TVNorges mustasjetunge fredagsunderholdning «Casino», mens den amerikanske illusjonisten David Copperfield tilførte bransjen enda mer stråleglans ved å bryte seg ut av Alcatraz-fengselet og involvere seg med supermodellen Claudia Schiffer, og den britiske forfatteren J.K. Rowling gjorde den unge trollmannen Harry Potter til hovedpersonen i verdens mest leste bokserie.

Men utover 2000-tallet ble den klassiske magien utfordret fra flere hold. Både fra den voksende effektkulturen i bransjen – den amerikanske «geriljamagikeren» og sultekunstneren David Blaine gikk fra å bo syv dager i en glassboks til å få en million volt gjennom kroppen i 72 timer – og fra Youtube, hvor amatørmagikere fikk tilgang til instruksjonsvideoer for trylletriks som før hadde vært forbeholdt en lukket krets.

Sendt fra himmelen

Ikke at Bjørn David Fevåg hadde noe imot denne demokratiseringen av faget.

– Hvis vi fokuserer på at vi blir avslørt, det er så kort å være opptatt av det. Koko, liksom! sier han.

– Vi kan ikke late som om vi er i en annen tidsalder enn det vi er, altså. Det kan bli drepen for trylling.

Vi kan ikke late som om vi er i en annen tidsalder enn det vi er, altså. Det kan bli drepen for trylling

Bjørn David «Davido» Fevåg – tryllekunstner

Så han begynte å tenke nytt. Mens han før kunne kvie seg for å harselere med yrkesvalget sitt – han takket i sin tid nei til å delta i en Espen Eckbo-sketsj – dukket han i 2014 opp i en musikkvideo av den norske elektronikaduoen Lemaitre, til sangen «All I Need», hvor han står og veiver med tryllestaven i en folketom nattklubb, kveld etter kveld, inntil han pakker ned buktalerdukken sin for godt.

Men i virkeligheten var han på ingen måte desillusjonert, for på samme tid ble han kontaktet av bluesklubben Crossroad i Oslo, som ønsket seg et månedlig trylleshow innimellom all bluesen. Slik oppsto Oslo Magic Club, hvor Davido inntok rollen som konferansier for en helaftens forestilling som både trakk inn elementer fra det 19. århundrets europeiske varietékunst og tok innover seg en ny tidsalder.

Han inviterte ikke bare kolleger fra den myteomspunne medlemsorganisasjonen Den Magiske Cirkel, «for det som er med Den Magiske Cirkel, er at det er en sirkel hvor man tryller for hverandre, mens jeg vil ha tryllingen ut, ut, ut, til folk». Han hadde registrert at det dukket opp stadig flere tryllekunstnerspirer på TV 2-programmet «Norske talenter», og bestemte seg for å åpne også sin egen scene for uorganiserte hobby- og gutteromsmagikere, som kunne tenkes å være mer vant til å underholde for hva han kaller «lekpublikum». Hvis de da overhodet var vant til publikum.

– Og det som skjedde, som var helt utrolig, var at tryllekunstnere kom som fra himmelen, sier han.

– Foreningsløse gatetryllere, som er veldig sånn … frie i forhold til tradisjonelle tryllekunstholdninger. Men også reflekterte. De har trent og kan tingene sine. Det ligger i bunnen. De her gutta har kjærlighet til trylling, altså.

Bjørn David Fevåg rister på hodet, som om han fortsatt ikke kan tro sin egen lykke over alt han ble introdusert for den kvelden.

– Flinkini, liksom! Jeg hadde ikke hørt om Flinkini.

Nerdens hevn

– Det er kanskje ikke noe man tenker på som en kunstart i norsk sammenheng. Det er ikke sånn at tryllekunstnere får så mange stipender fra Kulturrådet, begynner Jon Øystein Flink, en morgen på hans stamkafé på Torshov.

– Som forfatter har jeg status bare i kraft av å være det. Det er kanskje den kunstarten som har høyest status i Norge. Mens trylling er den som har lavest. Men det er jo en kunstart.

Han romandebuterte i 2003 med «Ole-Kristian Oksrød», en utilslørt Dag Solstad-pastisj som ble hyllet av alle inkludert Dag Solstad. Jon Øystein Flink skrev seks bøker til, og innimellom deltok han på langt flere bokopplesninger, men «opplesninger er stort sett dritkjedelig», innså han. I barndommen hadde han drevet med trylling, inntil han «skjønte at det var ukult å være en nerd som tryllet hele tiden». Men så begynte han å krydre opplesningene med trylletriks.

– Og så ser du hvordan publikum våkner, ikke sant: Er det mulig at dette skal skje? Og så skjer det. Og da blir de så glade.

Jeg kan bekrefte det. Våren 2014 så jeg ham underholde på et bokslipp til en forlagskollega. Han presenterte seg som tryllekunstneren Flinkini, men så ikke ut som en tryllekunstner. Han så litt nedkjørt ut, og det var han også, fortalte han, han kom fra en langhelg i Amsterdam, og var fortsatt frynsete etter turen. I denne skjøre tilstanden hadde han bestemt seg for å avsløre alt han kunne om trylling, for trylling var patetisk og Den Magiske Cirkel var patetisk og barter var patetisk.

Men at han fortalte dette, og at han beskrev triksene sine inngående, gjorde det ikke noe mindre imponerende. Det var fortsatt like blendende og uutgrunnelig hvordan han fikk tauknuter til å knyte seg selv og ringer til å hekte seg sammen.

På den annen side: Det slo neppe noen i publikum at det var en fremtid i dette, hverken for ham eller andre norske tryllekunstnere. Det var jo et oppgjør med trylling?

Insidernes outsider

– Skriving er en ensom ting. Det er en kjedelig ting, sier Jon Øystein Flink.

– Jeg skrev syv bøker på veldig kort tid, føltes det som. Jeg var tom. Jeg begynte å bli lei. De siste årene har jeg drevet mer med trylling enn med skriving. Fordi det er gøyere.

Det eneste problemet med tryllekunst, har han tenkt, er at det har handlet for mye om trylling og for lite om kunst, «mens jeg har kanskje mer kunnskap om konseptkunst og performance art, og ved å trekke det inn får jeg et større register å spille på», foreslår han.

Samtidig som han ikke mener å si at han er alene om dette. Den kanadiske kortkunstneren Dai Vernon (1894–1992), som Jon Øystein Flink ser på som den store fornyeren av magi, propagerte allerede på 1950-tallet for et brechtiansk perspektiv på trylling: Ikke distanser deg fra publikum, ikke spill en rolle, hold bevegelsene naturlige.

– Det er ikke triksene som er viktig. Det er du som er viktig. Alle store tryllekunstnere sier det: Vær unik. Dyrk din egen særegenhet, sier Jon Øystein Flink.

Det er ikke triksene som er viktig. Det er du som er viktig

Jon Øystein «Flinkini» Flink – tryllekunstner og forfatter

Haakon Esplo, president i Den Magiske Cirkel Norge, påpeker at det å lede publikum til å tro at de skal få et triks avslørt, men ikke egentlig får det, er en etablert rutine kjent som «sucker-effekten».

– Men Jon Øystein har funnet sin egen stil, legger Esplo til.

– Det er det som er spennende. Det blir sånn at man må skjerpe seg litt.

Inne i varmen

– Jeg har ofte gjort litt bevisst narr av den gjengen, men det er ikke nødvendigvis sant. Det som en tryllekunstner alltid må kunne, er jo å lyve med stor overbevisning på scenen. Det er liksom det første man må lære, sier Jon Øystein Flink.

Ikke bare er han blitt medlem av Den Magiske Cirkel, han er også blitt dens offisielle bibliotekar. Han jobber med å katalogisere foreningens kollektive litteratursamling, som har gått i arv siden stiftelsen i 1928, men var stuet vekk i et lager i Sarpsborg, inntil han fikk ansvaret tidligere i år. Mange av bøkene har aldri har vært tilgjengelig for allmennheten, og er heller ikke ment for den, noen er henvendt direkte fra mestere til elever. Memoarbøker fra kortsvindlere, skrevet pseudonymt av frykt for represalier. Indisk, kinesisk og japansk oldtidsmagi.

– Det er virkelige skatter. Noen er kjempeverdifulle. Det er klart at det ligger en lærdom i de bøkene som du ikke kan få av en video tutorial. Jeg har lest så mye og fått så mye ny kunnskap.

Han tar med bøker på medlemsmøter, legger han til, «men ingen låner».

Mestermøte

En person han derimot later til å ha inspirert, er Bjørn David Fevåg.

– Han kødder ikke. Det er en mening bak det, sier Fevåg om Flink, som på sin side omtaler Fevåg som både «en gammel mester» og «kjemperaus».

En torsdag i midten av juni går de sammen ut på scenen i den ærverdige rockebulen Gamla, hvor Oslo Magic Club de siste par sesongene har holdt til. Det er et perfekt lokale, synes Bjørn David Fevåg, ikke minst fordi Gamla også er det uoffisielle setet for hovedstadens burleskmiljø, som han har integrert i arrangementet siden starten, for å vekke til live det europeiske varietéshowet slik det fremsto på parisiske cabaretscener anno 1890.

– Det jeg kjører nå, er burleskinspirert jazzdans, presiserer han.

– Jeg har prøvd ordentlig burlesk, men det fungerte ikke så bra. Den er litt for burlesk, da.

Etter burlesken – som for så vidt var burlesk nok – sendes Jon Øystein Flink og seks andre tryllekunstnere ut i lokalet for en «walkaround», eller personlig trylling ved bordene.

Han ruller ut filtduken og tauene sine ved et bord med to kjærestepar i 20-årene, som er på Oslo Magic Club for første gang, forteller de. Jon Øystein Flink ser seg fort rundt: Arrangementet er utsolgt, men sommerværet må ha fristet mange utendørs i stedet, for det er maks halvfullt. Kanskje det bekymrer ham at dette kan bli deres definerende møte med miljøet. I alle fall begynner han med å si:

– Det er lite folk her fordi det er så mange sommerfester i kveld. Jeg er selv invitert på tre sommerfester, faktisk.

En av kvinnene ved bordet spør:

– Og så må du være her?

Jon Øystein Flink tenker seg om.

– Jeg må ikke, sier han til slutt, med overbevisning i stemmen.

– Jeg valgte det.

(Vilkår)