Skuespiller Jesse Eisenberg, «Now You See Me», «Café Society», teater.

– Jeg kunne aldri ha bodd i L.A., jeg blir sprø etter bare én dag. Når du sitter i bilen her, tar det alltid en evighet før de foran deg oppdager at det er blitt grønt lys. Jeg blir helt gal av det. De eneste menneskene som beveger seg i et anstendig tempo i denne byen, er de som blir ­jaget av politiet, sier Jesse Eisenberg (32) da D2 møter ham i Beverly Hills, Los Angeles.

Slik snakker en ekte newyorker, og kanskje er det ikke så rart at skuespilleren fortrekker hjembyen – angstfylte kunstnersjeler later til å passe bedre inn i teatermiljøet på Manhattan enn på glamorøse nattklubber i Hollywood.

Det er også på scenen Eisenberg har søkt tilflukt helt siden han var liten. Teateret ble et trygt sted for en følsom gutt som slet med å passe inn på skolen. Det ble tidlig klart at han hadde talent, og allerede som tolvåring kapret Eisenberg sin første Broadway-rolle i Tennessee Williams’ «Flyvende sommer». Seks år senere gjorde han seg bemerket i den kritikerroste indiefilmen «Hva sier man til en kvinne?», noe som åpnet dørene inn til den amerikanske filmbransjen.

Det store internasjonale gjennombruddet kom i 2010, da Eisenberg portretterte Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg i «The Social Network», en rolle han ble ­Oscar-nominert for. For en fyr som er plaget av angst og tvangstanker, er ikke celebritetsstatus noe å trakte etter, men han savner ikke tiden da ingen visste hvem han var.

– Før jeg ble en profilert skuespiller, var det veldig vanskelig å få jobber. Men jeg er ikke noe glad i å bli stoppet på gaten, heller. Jeg blir flau og føler at jeg er litt på utstilling, sier Eisenberg.

Ordene triller ut i et forrykende tempo.

– Jeg sa ikke et ord før jeg var tre år, og har siden prøvd å ta igjen for det tapte, forklarer han med et smil.

Han er selvsikker, lykkelig og ber ikke om unnskyldning for at han er flink til noe. Kort sagt er han min rake motsetning

JESSE EISENBERG — om rollefiguren i «Now You See Me»

Magisk rolle

For tiden er Jesse Eisenberg aktuell med oppfølgeren til den fartsfylte actionkomedien «Now You See Me». 32-åringen spiller den besnærende og talentfulle magikeren Daniel Atlas, en rolle han var glad for å vende tilbake til.

– Jeg liker denne fyren. Han er selvsikker, lykkelig og ber ikke om unnskyldning for at han er flink til noe. Kort sagt er han min rake motsetning, og det er en sann fryd å spille en sånn karakter, for det tvinger meg til å finne disse kvalitetene i meg selv. Det er også befriende, for som regel spiller jeg lidende, deprimerte mennesker med masse sinne i seg.

En slik rolle spilte han i Joachim Triers «Louder Than Bombs», og den norske regissøren gir Eisenberg et litt ­bedre skussmål enn skuespilleren gir seg selv:

– Han er lynende intelligent, og har en lun og selvironisk sans for humor. I sosiale sammenhenger har han en tendens til å snakke seg litt bort, fordi han er veldig nysgjerrig på andre mennesker og stiller alltid mange spørsmål, forteller Trier, og legger til at Eisenberg er opptatt av å skjerme privatlivet sitt.

Eisenberg forteller likevel villig om hvordan det var å vokse opp med en mamma som tjente til livets ­opphold ved å være klovn i barnebursdager. Hun hadde venner som var tryllekunstnere, og en av dem pleide å opptre for unge Eisenberg når han hadde bursdag.

– Den fyren var kjempeflink, men da jeg bad ham avsløre triksene sine til meg, sa han alltid det samme: «Kan du holde på en hemmelighet?» Da jeg nikket bekreftende, svarte han: «Vel, det kan jeg også.» Du kan bare tenke deg hvor frustrerende det var.

I «Now You See Me» blir derimot hemmelighetene bak triksene avslørt. Den første filmen fikk blandet mottagelse, uten at Eisenberg bryr seg noe om det. Han ser aldri filmene han er med i, og leser heller ikke anmeldelsene.

Det stopper ham imidlertid ikke fra å gjøre narr av filmkritikere.

Mange av ­kol­legene mine begynner å drikke eller skaffer seg andre dårlige ­vaner. Personlig er jeg ­avhengig av å ha hobbyer

JESSE EISENBERG — skuespiller og manusforfatter

Produktiv skribent

I november ifjor ble det rabalder etter at The New Yorker trykket Eisenbergs kåseri «An Honest Film Review», hvor skuespilleren gjorde narr av bitre og bortskjemte filmanmeldere. Reaksjonene fra kritikermiljøet lot seg ikke vente på, sinne og skuffelse florerte på Twitter og i avisspaltene.

«Det er tydelig at forkjærligheten vi kritikere har for Jesse Eisenberg, ikke er gjensidig», skrev The ­Guardians filmblogger Peter Bradshaw, som svarte med å kritisere skuespilleren for det han mente var slett skribent­håndverk.

Vanligvis får Eisenberg motsatte reaksjoner på sine ­humoristiske og tankevekkende skråblikk i magasinet, hvor han tar for seg alt fra alvorlige temaer som mobbing og eksistensiell angst til, satire om hvordan de siste samtalene i oldtidsbyen Pompeii må ha forløpt. Han har også forfattet tre bejublede teaterstykker, alle oppført Off-Broadway med ham selv i en av hoved­rollene.

– Jeg skriver teaterstykker fordi jeg har så mange følelser som er vanskelige å leve med, og jeg trenger et utløp for dem, sier han.

Eisenberg har dessuten gitt ut en ­novellesamling og medvirket i rundt 20 filmer de seneste ti årene. ­Skuespilleren mener likevel at han ikke er så travel som man skulle tro.

– Jeg har dessverre mye fri. Når du spiller i en film, jobber du kanskje i tre måneder. Så er det noen andres jobb å klippe den sammen, og så skal pr-avdelingen lage en ­reklamekampanje. Alt dette tar kjempelang tid, og i mellomtiden har jeg ingenting å gjøre. Lediggang er roten til alt ondt, det er derfor så mange av kollegene mine begynner å drikke eller skaffer seg andre dårlige vaner. Personlig er jeg avhengig av å ha hobbyer, sier han.

Hobbyen med å skrive teaterstykker begynte han med allerede som 16-åring. Et av dem handlet om hvorfor hans store helt, Woody Allen, bestemte seg for å bytte navn. Han sendte et eksemplar til den berømte regissøren og Allen svarte med å true tenåringen med søksmål, uten at det satte en stopper for Eisenbergs idolisering.

Prosamagi

– Det jeg likte med Woody Allen da jeg var yngre, var at han skrev om alt han var opptatt av, og han bedrev ikke selvsensur. Han komponerte tekster om Freud og filosofi, men også om basketball og alt mulig annet han var interessert i. Hans vittige og smarte perspektiv på ting gjorde at alt han skrev om, ble morsom lesning – selv om du ikke nødvendigvis delte hans interesser, sier Eisenberg.

14 år etter at han mottok trusselbrevet fra Allens advokater, gikk drømmen om å spille i en Allen-film i oppfyllelse. I 2012 fikk Eisenberg en av rollene i «To Rome With Love», og han medvirker også i kultregissørens ­romantiske dramakomedie «Café Society», som åpnet film­festivalen i Cannes i år.

– Woody Allen er en veldig privat person og ikke spesielt overstrømmende, for å si det mildt. Så selv om vi kjente hverandre fra før, var ikke dét noe jeg merket så mye til. Når det er sagt. så synes jeg han er verdens mest geniale kunstner, og han er min absolutte favorittfor­fatter, sier Eisenberg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.