Utenfor The Chiltern Firehouse kaster supermodell Kate Moss en sneip på bakken, haster forbi dørvakten og smetter inn på hotellet iført store, mørke solbriller. Sammen med modellkollega Naomi Campbell er hun fast inventar på «the firehouse», hotelleier André Balazs’ (58) eneste hotell i London.

Til tross for at pressen liker å skrive om de besøkende på det eksklusive hotellet med 26 rom, slipper kameraene sjelden inn, ettersom Balazs legger sin ære i at gjestene skal føle seg «like avslappede som hjemme».

Statsminister David Camerons har spist middag med kona på hotellets restaurant, og stjernefotograf Mario Testinos 60-årslag på hotellet ble grundig dokumentert. Ifølge et intervju i britiske Vogue mener Naomi Campbell at å være på hotellet er som å være i en forlengelse av sin egen stue. Mens performancekunstneren Marina Abramović har uttalt at det er en «påfallende familiedynamikk» på hotellet, og at folk kommer til Balazs’ hoteller fordi de er beskyttet fra mediene.

Mannen som har alt

Hotelleieren og forretningsmannen André Balazs er det bredkjakede kjekkasgliset bak luksushotellene Chateau Marmont i Los Angeles, The Mercer i New York og The Standard i Miami. Da han for et års tid siden åpnet dørene til The Chiltern Firehouse i en gammel brannstasjon i en liten sidegate i Marylebone, jublet pressen over at hotelleieren endelig hadde «viftet sin magiske tryllestav over London» – han er kjent for å forvandle hele nabolag etter åpningen av luksushotellene sine.

De første fire månedene hadde avisen The Daily Mail en daglig spalte med fotodokumentasjon av de celebre gjestene. The Chiltern Firehouse ble beskrevet som «hetere enn solens overflate», med en restaurant der «selv Gud måtte ventet for å få et bord». Ifølge sjefredaktøren for magasinet GQ hadde ingenting skapt en slik buzz i London siden 90-tallet.

New York Magazine kalte Balazs for «trendsetternes trendsetter». Avisen The Independent titulerte ham «kongen av Amerika». Og ifjor ble han overrakt entreprenørprisen på magasinet GQs prisutdeling «Man of the Year» for å ha klart å få «kule popgudinner» til å feste i den tidligere brannstasjonen.

Ifølge sladrespaltene er han en damemagnet på privaten også, med Uma Thurman, Kylie Minogue og Cameron Diaz blant sine romantiske meritter. Den britiske tabloidavisen The Daily Mail har utnevnt ham til «Hollywoods mest giftige ungkar». Konkurrenten The Independent stilte spørsmålet: «Er dette mannen som har alt?»

Etter skjema

Det er to ting vi «helst ikke» skal ta opp med Mr. Balazs, sier pr-damen fra sofaen.

Vi sitter og venter inne på et hotellrom på The Chiltern Firehouse, og André Balazs er snart en time etter skjema.

Ikke nevn kjendisene + «giftig ungkar»-tittelen, noterer jeg på blokken.

En og en halv time senere, etter rosévinglass nummer to, lener André Balazs seg langsomt fremover og senker stemmen:

– Jeg kjenner faktisk fyren presidenten snakket med på telefon da han fikk den blowjoben, sier han og smiler.

Han nevner også at Bill Clinton var dj i dagligstuen her på hotellet for noen måneder siden.

– Det var ... spektakulært.

Den amerikanske pojken

André Tomes Balazs er sønn av to ungarske akademikere som emigrerte til Sverige under Annen verdenskrig. Faren var forsker og lege og underviste på Karolinska institutet i Stockholm, før de flyttet til Cambridge, Massachusetts, der André Balazs vokste opp. Foreldrene hans forgudet alt det svenske, spesielt kulturen og politikken, sier han, og de tok med seg mye av dette inn i hjemmet. Huset i Cambridge var moderne, med kun dansk og svensk design. Da André var tolv, tok faren et sabbatsår, og familien dro tilbake til Sverige.

– Jeg landet dagen før skolestart, og moren min fulgte meg til skoletrappen og sa «bare gå inn». Jeg snakket ikke et ord svensk, jeg satte meg bare i klasserommet og hørte læreren si noe om en «amerikansk pojke», så jeg rakk opp hånden.

Han lærte seg språket på seks uker, sier han:

– Eller, lekeplass-svensk i alle fall.

– Hva slags posisjon fikk du i klassen?

– En god en, svarer han og ler.

– Jeg har mange gode minner derfra.

Inn i politikken

Som 19-åring ville han bli journalist, og startet to aviser og et magasin som ble distribuert på rockekonserter. Han tok en master i journalistikk på Columbia, og skrev det han kaller en Gore Vidal-inspirert spalte om politikk, men ettersom han «skriver for sakte, det var tortur», hoppet han av journalistikken og inn i politikken. Han likte det at man kan få ting til å skje, sier han, stå for endringer i samfunnet, og observere dem på nært hold.

Mer rosé bringes til bordet. Balazs rister oppgitt på hodet.

– Det er hardt, det er hardt, sier han og sukker.

– Politikk suger energien ut av folk. Du har mye makt, men det er en miserabel livsstil å hige etter.

I stedet startet han bioteknologiselskapet BioMatrix sammen med faren, som ifølge Balazs var pionér i bruken av hyaluronsyre, som i dag brukes i alt fra kosmetikk til ortopedisk kirurgi. De holdt på i 15 år, før de solgte oppskriftene sine til kosmetikkgiganten Estée Lauder, som lanserte det hyaluronsyrebaserte serumet Night Repair.

Deretter begynte han å investere i nattklubber og restauranter, og beveget seg inn i hotellnæringen.

– Hoteller virket som en logisk forlengelse av alt jeg elsket med klubber og restauranter, sier han.

– De er så mye rikere. En større utfordring. De sosiale situasjonene oppstår på så mange ulike måter på et hotell. Det er 24 timer i døgnet, syv dager i uken. Jeg elsker mennesker ... og det å skape noe fra ingenting.

Moses i Prada

André Balazs glir gjennom hotellet som en moderne Moses – riktignok nybarbert og kledd i Prada – mens han deler et lite hav av gjester og personale, som liksom skvetter unna idet hotelleieren kommer gående. Snart står de alle rundt ham, mens Balazs spanderer håndtrykk og raske kyss på kinnene.

Så setter han seg ned i den tomme dagligstuen, og vinker to glass rosévin bort til bordet. Lun jazz bobler i bakgrunnen. Restaurantens berømte krabbedonuts er på vei.

Han forteller om en kveld han trodde det var lyn og torden ute – før han oppdaget at det var blitzregnet fra alle kameraene på gaten utenfor hotellet. Nå tar de største kjendisene bakdøren i stedet. 

Så hvordan opprettholder man interessen for et sted som fikk så mye publisitet etter åpningen? Kan oppmerksomheten bli for stor?

– Ohhh, ja. Vi prøver aldri å oppsøke publisitet, nettopp av den grunnen. Men i dette tilfellet ble hotellet altså et skikkelig fenomen.

Et lurt smil.

– Skål.

Nøkkelen til suksess

«Komfort. Tilflukt. Stil definert av substans. Omfavnende luksus.» Balazs’ hoteller forenes ifølge nettsiden av et «urokkelig engasjement for å besvare hver enkelt gjests grunnleggende behov.»

– Heyyyyy! Hvordan går det med deg?

Balazs reiser seg brått for å klemme og kinnkysse en kvinne.

– Så godt å se deg! Gratulerer! fortsetter han, og hvisker:

– Hun ble nettopp forlovet med en av mine beste venner.

En av bestevennene hans er Jay Jopling, kunsthandleren og galleristen bak White Cube, som skal ha skapt stjerner av kunstnere som Damien Hirst og Tracey Emin.

– Det er en stor utfordring å ha den rette ... familien, når det handler om klientell, sier Balazs da kvinnen har gått.

– Men The Chiltern Firehouse har aldri vært en medlemsklubb.

– Hvorfor er det en forståelse om det da?

– Det drives egentlig som en medlemsklubb, uten at det er en medlemsklubb. Du kan ikke kjøpe deg et medlemskap.

– Ville dere avvist noen fordi de er «feil»?

Han titter kjapt opp.

– Javisst! Det gjør vi.

– Hva slags mennesker er det snakk om da?

Han pauser.

– Det er ikke bra å artikulere disse tingene. Ikke til en journalist.

Det han derimot kan røpe, er en av hans hovedingredienser i oppskriften på suksess:

– Folk liker å være på steder der de ... gjenkjenner andre. De går på en restaurant og sier: «Å gud, alle var der». Det de da mener med «alle», er at de kjenner igjen fire–fem kjendiser og får sagt hei til dem. Det føles plutselig som et fellesskap. Det er veldig viktig for en restaurant.

Som konger og dronninger

Ved siden av den gammeldagse snurretelefonen på de 26 hotellrommene på The Chiltern Firehouse ligger en notatblokk. På den står det «Dial 0 for anything», skrevet i sirlig løkkeskrift. Gjør du dét, blir du ofte møtt av stemmen til Bestum-jenta Elsa Remøy-Hodt (31), som innehar tittelen guest relations executive ved The Chiltern Firehouse, og ble håndplukket til jobben av André Balazs.

– Hvis gjestene våre ønsker å se London fra helikopter, så fikser vi det, sier Remøy-Hodt på telefon etter endt arbeidsdag.

– Alt skal være perfekt, når de kommer hit skal de føle seg som konger og dronninger.

Hun fortsetter:

– Hvis de ønsker seg en spesiell type børste eller en krem fra Sveits, går vi ut og kjøper det. En gjest, som jeg ikke skal nevne navnet til, ringte og ønsket seg en spesialbygd sykkel innen en halvtime. Da måtte vi finne ut høyden og vekten hans, løpe til butikken, få bygd sykkelen. Den var klar på 30 minutter.

Hun anslår at «ni–ti» nordmenn har bodd på The Chiltern Firehouse.

– Vi prøver å få mest mulig informasjon om gjestene som skal bo hos oss på forhånd, og ønsker at de skal føle seg så hjemme som mulig. De har muligens hatt en lang reise, er kanskje slitne, og vi vil ikke at de skal stå i resepsjonen i timevis, sier hun.

Balazs presiserer at «Dial 0 for anything» er «fundamentalt» for hotellvirksomheten hans. Personalet skal elske å yte andre service:

– Jeg vil ha folk som er smarte og liker å glede andre. Du må selvrealiseres av å gjøre andre mennesker lykkelige. Ikke alle får glede ut av å glede andre.

Han er også sterk motstander av ordet «nei». Ingen i hans stab skal bruke det ordet til en gjest som ber om noe:

– Bestiller noen en rett som ikke er på menyen, sier du ikke «den retten lager vi ikke». Da er svaret: «Ok, la meg snakke med kokken».

Han trekker frem en «interessant nevrovitenskapelig artikkel» han leste i The New York Times på flyet fra New York til London dagen før, «Feelgoodgenet», som handlet om et lite molekyl som ligner på dopamin, og visstnok skal være tilstede i 20 prosent av befolkningen.

– Det betyr at en ting som kan sette en stopper for noen, bare preller av de andre. Det genet er en fucking velsignelse. Jeg tror jeg er en av dem som har det.

Man of the evening

Det er blitt kveld. Den norske smykkedesigneren Marte Frisnes, som er bosatt i England, feirer en bursdag blant venner på restauranten.

Det er andre gang hun er på The Chiltern Firehouse.

– André Balazs har god koll på å gjøre ting litt annerledes, sier hun på telefon senere.

– Man føler at det er avslappet, men så er stedene hans mye mer luksuriøse enn det kanskje virker som ved første øyekast.

Frisnes har tilbragt mye tid på Balazs’ eiendommer på Shelter Island, og bodd flere ganger på hotellet The Standard i New York.

– Hotellene hans er litt utenfor boksen, og det er derfor det funker – kombinert med bra mat og passionate folk som jobber for ham.

– Men det er jo litt snobbete, legger hun til.

– En viss type mennesker. Men alltid interessant – bra people watching.

Kvelden ender i cocktailbaren på The Chiltern Firehouse. Lysene er dempet. Lionel Richie strener inn.

Så kommer André Balazs. Et par kvinner stirrer lengselsfullt i hans retning mens kelnerne serverer hotelleieren en Martini.

– Hei, sier jeg.

Han går lydløst forbi.

Les også:
DRIKKE: Myken på Helgelandskysten har ti fastboende - og verdens nordligste whiskydestilleri

MOTE: H&M og motehuset Balmain sammen om ny kolleksjon

TRENINGSMAT: Mesterkokk Jonas Lundgren slår et slag for karbohydratene

MAT: Yakitorirestaurant i Tokyo har brukt samme saus i 60 år

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.