All you people look at me like I'm a little girl

Britney Spears«I'm A Slave 4 U»

PÅ VILL FLUKT fra paparazzoene får Britney Spears hjernerystelse når en av dem slår henne i bakhodet med kameraet sitt. Oppe på hotellrommet krangler en groggy Britney med kjæresten. Han kaster en vase i veggen, og hun forsvinner inn på badet. I badekaret oppdager hun et blødende sår i bakhodet, mister bevisstheten og drukner.

Slik spådde Britney Spears allerede i 2003 sin «death by paparazzi», i musikkvideoen til «Everytime». Jakten på den 26 år gamle popstjernen minner om forfølgelsen av prinsesse Diana for drøye ti år siden, men historien om Britney Spears er intet prinsesseeventyr.

Britneys skjebne ligner mer et annet amerikansk ikon vi alle er på fornavn med: Elvis Aaron Presley.

- Britney er 2000-tallets Elvis, mener James L. Dickerson, forfatteren av «Go, Girl, Go! The Women's Revolution in Music», der han utroper Britney Spears til 2000-tallets viktigste og mest innflytelsesrike artist.

En søkt sammenligning? Elvis Aaron Presley og Britney Spears er begge født i Mississippi og har slått seg opp som uhyre populære entertainere. Begge har slitt med et «white trash»-stempel gjennom karrieren og har hatt en usunn dragning mot Las Vegas. På omslaget til dvd-en «Live From Las Vegas» poserer Britney i Elvis' karakteristiske hvite jumpsuit. Elvis døde - overvektig, ulykkelig og tungt medisinert - på sitt eget bad 16. august 1977, mens amerikansk presse har ferdigskrevne Britney-nekrologer liggende klare etter to år med hard festing, bisarr oppførsel og tragisk familiedrama. Elvis ble et symbol på amerikansk dekadanse, og i marsutgaven skriver magasinet Rolling Stone at Britney Spears «er den perfekte kjendisen for et USA i forfall». Samtidig er det i år tiårsjubileum for Britney Spears' gjennombrudd. Har vi glemt at hun er en av 2000-tallets største entertainere?

- Folk undervurderer henne og kaller musikken for overfladisk, men det er et irrelevant poeng. Frank Sinatra var overfladisk. Elvis var overfladisk. Som underholder er Britney 2000-tallets Elvis, gjentar Dickerson, som har skrevet bøker om Elvis, Dixie Chicks, Faith Hill og Stevie Ray Vaughan.

 
BRITNEY-BUSINESS. I 2008 er Britney bedre business for skandalepressen enn for seg selv. Hennes opprinnelige formue på rundt 650 millioner kroner kan ha blitt redusert til 260 millioner kroner, skriver New York Times. Ferske rettsdokumenter antyder at Britney fortsatt tjener rundt 3,8 millioner kroner i måneden, men fallende platesalg, store advokatutgifter, barnebidrag og svikt i inntekter fra turnering og merchandise-salg presser på formuen. Britney har ikke turnert siden 2004, og sponsorene står neppe i kø. «Det er vanskelig å se for seg et firma som ønsker seg Britney nå, det må isåfall være for sjokkeffekten,» skriver New York Times. Men Elizabeth Ardens Britney-parfyme selger visstnok bra i Dubai.

Den amerikanske kjendispressen opplever derimot Britney-bonanza. For amerikanske paparazzofotografer utgjør hun rundt 20 prosent av omsetningen, og ett enkelt Britney-snapshot belønnes med alt fra 1300 kroner for de mest hverdagslige situasjonene til 500.000 kroner eller mer for de villeste blinkskuddene. Mellom januar 2006 og juli 2007 var hun på forsiden av tabloidene People, Us Weekly, In Touch, Life & Style, OK! og Star 175 ganger. Disse numrene omsatte for tilsammen 1,9 milliarder kroner, rundt 30 prosent mer enn et cover uten Britney, skriver økonomimagasinet Portfolio.

Britney Spears er blitt umyndiggjort, svingdørspasient på mentalsykehus og fratatt sine barn - og en erklært verdensbegivenhet. I et internt memo hos nyhetsbyrået Associated Press heter det at «nå og i all overskuelig fremtid er absolutt alt som involverer Britney Spears en 'big deal'». Den fortvilte Britney fra videoen «Everytime» er blitt innhentet av virkeligheten. For aldri tidligere er et menneskes sammenbrudd blitt så nøye dokumentert: Britney spennes fast og fraktes bort i ambulanse. Britney storgråter på fortauskanten. Britney rømmer til Mexico med paparazzokjæresten Adnan Ghalib.

Da Los Angeles-politikeren Dennis Zine så hvordan politiet måtte beskytte Britney Spears' ambulanse fra de 60 paparazzoene som lå på hjul, foreslo han en lovendring. Den såkalte Britney-loven innebærer at kjendiser har rett til en sikkerhetssone på 20 meter mellom seg og fotografene, men Los Angeles-politiet har allerede tatt til motmæle og mener kjendisene heller bør holde seg hjemme.

Midt i dette sirkuset klarer Britney Spears å gi ut en av sine beste plater. Albumet «Blackout» (2007) føles som et forhåndsprodusert soundtrack til det sladderjournalistiske detektivarbeidet som nå foregår rundt henne. Flere kritikere anser «Blackout» som hennes beste plate, men albumet vil aldri konkurrere med de 25 millioner solgte eksemplarene av 1999-debuten «... Baby One More Time». Hittil har «Blackout» solgt rundt to millioner eksemplarer på verdensbasis, fattige 8200 eksemplarer i Norge. Britney er mer interessant som fallen kjendis enn oppegående entertainer.

AMBISIØS BARNESTJERNE. Britney Spears fikk sin første smak av stjernelivet da hun som tiåring spilte i teaterstykket «Ruthless» i New York, om en jente så ond og ambisiøs at hun myrder seg frem til hovedrollen i en skolemusikal. Det er uvisst om foreldrene, grunnskolelærer Lynne Irene og bygningsingeniør James Parnell Spears, så ironien, men gjennom hele oppveksten var de opphengt i datterens sang- og dansetalent. Britney ble oppdratt som hengiven baptist i den lille landsbyen Kentwood i Louisiana - sørstatenes meierihovedstad - men showbusiness var også en viktig religion for Spears-familien. Tv-programmet «The Mickey Mouse Club» var målet, en populær talentfarm for barnestjerner på 1950-, 1970- og 1990-tallet.

Da Britney var åtte år, ble hun avvist av Disney fordi hun var for ung, men etter noen år med teater- og danseskole og scene- og tv-oppdrag, slapp hun til i «The New Mickey Mouse Club» som 12-åring. I to sesonger delte hun skjerm med sin kommende rival, Christina Aguilera, sin fremtidige kjæreste, Justin Timberlake, hans senere kollega i boybandet *Nsync, JC Chasez, samt skuespillerne Ryan Gosling og Keri Russell. Etter Disney skulle Britney, Christina og Justin ta over makten i popverdenen, både som kolleger og bitre rivaler. Justin var først ute med *Nsync i 1998, Britney rakk å slippe debutsinglen «... Baby One More Time» samme år, før Christina fulgte opp med «Genie In A Bottle» året etter. Troikaen erobret verden med dansbar, rytmisk muskuløs og fengende pop, godt hjulpet av et fotballag produsenter og låtskrivere, og i starten var det Britney som slo hardest. Hun var tydelig lei av tilværelsen som barnestjerne, og skal selv ha bidratt til at debutvideoen ble mer sexy enn planlagt. Resultatet snudde den amerikanske popbransjen på hodet.

SEXY TENÅRING. Med Lolita-fletter, skoleuniform og West Side Story-dansetrinn i skolekorridoren gjorde «... Baby One More Time» - skrevet av den svenske hitmakeren Max Martin - 17 år gamle Britney Spears verdensberømt. Uttrykket «to do a Britney» dukket opp: kle deg sexy, syng sexy - og insister på at du er jomfru. Både musikk, image og alder representerte et klart brudd med de eldre og selvstendige kvinnene som slo gjennom på 1990-tallet: Alanis Morissette, Björk, Tori Amos, PJ Harvey og Lauryn Hill.

- Kvinnelige artister har alltid hatt et seksuelt image, bare se på bluesartisten Bessie Smith på 1930-tallet, jazzsangerne Eartha Kitt og Billie Holiday på 1940-tallet og popgruppene The Ronettes og The Shangri-Las på 1960-tallet, sier Lucy O'Brien, forfatteren av boken «She Bop: The Definitive History of Women in Rock, Pop + Soul».

- Men det Britney Spears endret på, var i hvilken alder man kunne anses som et seksuelt vesen - fra sene tenår til tidlige.

Britney skrev ikke låtene selv, og hennes lettkledde image og produsentdrevne pop ble av mange kritikere ansett som et tilbakeskritt sammenlignet med de selvstendige artistene på 1990-tallet.

- Det er viktig å huske at selv om Britney aldri har hatt kontroll over musikken sin, har hun alltid hatt kontroll over karrieren. Hun er ikke kunstner, men entertainer. Bob Dylan er kunstner, Elvis var en entertainer. Han hadde heller ikke kontroll på hva slags musikk han spilte inn, mener James L. Dickerson. Forfatteren ser også klare paralleller mellom hvordan Elvis og Britney ble stjerner. Det handler om sexappell.

- Elvis' publikum besto opprinnelig først og fremst av kvinner. De stormet ikke til konsertene på grunn av tekstene, men på grunn av den røffe musikalske energien og hans «sex appeal». Oppskriften på suksess er ingen hemmelighet: sex, ungdom, musikk med en pulserende rytme og tekster som er lette å huske, sier han.

Men de som spiller på sex og popularitet i USA, spiller høyt. Elvis' tv-fremføring av «Hound Dog» på The Milton Berle Show i 1956 vekket moralsk harme, og Britneys gjennombrudd gjorde henne umiddelbart til en av verdens mest kontroversielle artister.

- Det virker veldig kalkulert, synes musikkviter Anne Danielsen.

- Flere av Britneys tidlige låter handler om overgangsfasen mellom jente og kvinne. Det er som dobbeltheten i denne posisjonen er blitt utnyttet til fulle. Dobbeltkommunikasjonen ligger både i det visuelle og det musikalske. Stemmen hennes er for eksempel tydelig ungpikeaktig, med plutselige, små, sexy knirk.

Opprinnelig stilte Britney seg uforstående til kritikken, som da hun irritert utbrøt i et intervju: «Jeg hadde på meg en katolsk skoleuniform!» Eller da hun insisterte på at «I'm a Slave 4 U» - der hun i en svett video ble slikket i ansiktet av noen mannlige dansere - bare handlet om å være slave av musikken. Kledde hun av seg, var det bare fordi det var varmt.

- Dobbeltheten rundt seksualitet er veldig amerikansk og får meg til å tenke på tv-serien «Twin Peaks» eller filmer som «American Beauty». En plettfri, uskyldig overflate, med understrømninger av mørke krefter. Britney Spears spiller på mange måter samme rolle som cheerleaderen i «American Beauty» - den obsternasige, men samtidig uskyldsrene og naive jenta som ikke helt vet hva hun setter i gang, sier Danielsen.

 
OFFENTLIG VOKSEN. I 2000 toppet albumet «... Baby One More Time» salgslistene i USA, Argentina, Belgia, Brasil, Canada, Tsjekkia, Nederland, Danmark, Tyskland, Italia, India, Indonesia, Irland, Malaysia, Mexico, Filippinene, Portugal, Singapore, Sør-Korea, Spania, Sveits, Taiwan, Thailand, Tyrkia og Venezuela. Britney var 19 år gammel, og allerede jaget vilt av pressen da hun våren 2001 lanserte oppfølgeren «Oops!... I Did It Again».

Da bar også musikken preg av en barnestjerne i ferd med å bli voksen. Uskyldighetsestetikken i «... Baby One More Time» var erstattet av en jomfruelig forfører, og på platen «Britney» i 2001 fikk vi et vaklende konseptalbum om henne selv. Britney var «Overprotected», «Lonely» og ikke minst «Not a Girl, Not Yet a Woman». Med den hypersvette «I'm A Slave 4 U», i samarbeid med hiphopprodusentene The Neptunes, ble også frøene plantet til fjerdealbumet «In the Zone» (2003), med et eksplisitt seksuelt budskap. Selv fortalte hun pressen at sangen «Touch of My Hand» var en hyllest til masturbasjon.

Etter fire album og et solid knippe hitsingler hadde Britney bevist at hun ikke var en døgnflue, og den danske litteraturviteren Søren Staal Balslev trakk linjene helt til Woody Allen. «At Britney Spears faktisk tilhører den selvrefleksive storvekterkategori, er et faktum de fleste bekvemt overser,» skrev han i Weekendavisen. «Woody Allen har gjort det, og Britney har i sin helt egen lapdance-verden alltid dyrket det.»

- Britney Spears' lyriske omdreiningspunkt har alltid vært hennes eget liv, med utgangspunkt i de forferdelig trivielle og nødvendige tenåringsriter alle unge individer i det postmoderne samfunnet gjennomlever, sier han nå.

- Det handler om seksualitetsutvikling, mentalseksuelle erobringsstrategier og sist, men ikke minst, krenkelsene underholdningsindustrien påfører henne.

Et eksempel på Britneys mentale sexerobringer finner Balslev i videoen til «Toxic» (2003): Offer blir hevner. Først er Britney en blond flyvertinne, som stjeler nøklene til en mann etter å ha forført ham på toalettet. I neste scene er hun en rødhåret «biker chick» på vei til Toxic Industries-fabrikken. Her bruker hun nøkkelen for å stjele gift, som hun senere - med svart hår og superheltkostyme - dreper sin utro kjæreste med. Så hopper hun fra en balkong og tilbake til flyet.

- Hva gjør man når man skal vokse ut av ungpikerollen? spør Anne Danielsen:

- I begynnelsen av karrieren var Britney på en måte før syndefallet - med «Toxic» falt hun over på den andre siden.

KRONINGEN OG FALLET. 2003 var Britneys store år. «Toxic» overbeviste skeptikerne, og hun vant sin første Grammy-pris. Og ikke minst: Britney ristet av seg jomfruimagen en gang for alle. Etter det bitre bruddet med kjæresten gjennom fire år, Justin Timberlake, erklærte Britney i et intervju med W Magazine at hun hadde hatt sex.

Oppturen fortsatte: På MTV Video Music Awards i 2003 fremførte Britney Spears Madonna-låten «Like a Virgin», sammen med Christina Aguilera og Madonna selv. Popdronningen avsluttet showet med å gi sine langt yngre kolleger et heftig kyss på munnen. Det dype kysset mellom Britney og Madonna stjal all oppmerksomhet, og det føltes som den aldrende popdronningen utpekte sin arvtager i full offentlighet - og forseglet avtalen med et kyss. Lucy O'Brien ga i høst ut boken «Madonna: Like An Icon». Hun mener Britney ikke når Madonna til knærne.

- Både Madonna og Britney Spears tilhørte bimbopop-sjangeren i begynnelsen, men det ble raskt klart at Madonna hadde bakgrunn i en subkultur, undergrunnsklubbene i New York. Hun spilte mye på ironi, hadde et feministisk budskap og var en selvdreven kvinne. Til sammenligning er Britney formet av «Mickey Mouse Club» og mannlige produsenter, hun skriver ikke sin egen musikk og er mer underholder enn artist.

Ifølge en tidligere manager var Britney lettere besatt av den eldre stjernen: «Hun sa 'Madonna bestemmer selv. Jeg vil også gjøre det'.» Men Britneys frihetstrang førte ikke til lykke og suksess, snarere tvertimot. For idet Britney var på toppen av karrieren, hoppet hun av popkarusellen for å dyrke privatlivet. Bruddet med Justin Timberlake var et hardt slag, og i januar 2004 giftet hun seg plutselig med barndomskameraten Jason Alexander etter en fest i Las Vegas. Ekteskapet varte i 55 timer. Et halvår senere traff hun danseren Kevin Federline, og realityserien «Britney and Kevin: Chaotic» var det endelige bruddet med hennes fabrikkerte image som dydig tenåring. «Fra popprinsesse til trashdronning» lød overskriftene: Britney Spears røkte, drakk og snakket høylytt om sex. Serien floppet totalt. Karriereselvmord, skrev kritikerne.

Forholdet til Federline gikk bedre. Til å begynne med. De giftet seg og fikk to sønner, men høsten 2006 dumpet Britney ektemannen med en tekstmelding. Så fulgte det virkelige kaoset: Britney fester uten truse, Britney krasjer bilen, Britney mister foreldreretten, Britney tvangsinnlegges. Alt for åpent kamera. Da moren, eksmannen og manageren krevde at Britney skulle legge seg inn for avrusning, nektet Britney. Isteden dro hun til en tilfeldig frisørsalong og barberte av seg håret. På én, to, tre hadde hun fjernet et av de viktigste symbolene på kvinnelig skjønnhet. Alle var hjertens enige: Hun var blitt gal. Men som hun synger i «My Prerogative»: «I don't give a damn.»

FALLEN KVINNE. - Britneys privatliv ble et kjernetema da hun mistet sin berømte møydom, men så fort hun ikke var ansett som en jomfru lenger, ble hun oppfattet som en fallen kvinne, alkohol- og narkotikaavhengig og dårlig mor, mener Lucy O'Brien, som legger til:

- Folk kunne godta hennes sexy skolepikeimage så lenge den var og forble en fantasi, men en ung kvinne med et vanlig sexliv ødela denne illusjonen.

Og det er her hovedforskjellen mellom Britney og Elvis ligger: Hun er kvinne, han er mann.

- Det ironiske er at den samme moralismen som nå dømmer henne, er den samme moralismen som gjorde henne veldig populær - som uskyldig, sexy, tilgjengelig, men «fin» jente, sier den feministiske tegneserieskaperen Liv Strömquist.

Hun ga nettopp ut boken «Einsteins fru», der et kapittel er viet Britney Spears. I boken henger Strömquist ut berømte menn som Albert Einstein og Karl Marx som mannssjåvinister, mens hun tar mindre populære kvinnelige ikoner som Britney Spears, Yoko Ono og Priscilla Presley i forsvar.

- Nå er Britney den «fine» uskyldens antitese, en psykisk syk, «tykk», ukontrollert mamma som ikke tar hånd om sine barn - det mest forhatte og fryktede kvinnebildet som finnes i vår kultur. For meg representerer hun reaksjonen på et forferdelig kvinneideal. Hun representerer fortvilelse og desperasjon, sammenbrudd overfor krav om å være vakker, sexy, uskyldig, moderlig, tilgjengelig, myk, nedtonet og letthåndterlig. Hun er et symbol på hvilken stor løgn dette kvinneidealet er.

DEN STØRSTE STJERNEN. Vi er kommet til 2008, et år som begynner katastrofalt for Britney Spears. Rett før jul sprekker nyheten om at hennes 16 år gamle lillesøster Jamie Lynn er gravid, og i januar nekter Britney å gi fra seg sønnene Preston (2) og Jayden (1) til Kevin Federline. Torsdag 3. januar blir hun spent fast på en båre og fraktet bort av ambulanse og politi, rett foran Los Angeles' samlede hær av paparazzier. Popstjernen er i full oppløsning, men idet Britney er på bunnen, kommer familien til unnsetning.

I februar gir retten faren James kontroll over Britneys formue, og han rydder også Britneys brysomme kompis Sam Lutfi, som det hevdes har dopet ned Britney, av veien i form av besøksforbud. Kontakten med faren gjør at Kevin Federline og hans advokatkorps blir vennligere innstilt, og Britney får møte sønnene igjen for første gang siden hun ble kjørt vekk i januar. Nå er det nyheter om Britney på shoppingtur med moren og Britneys timelange dansetime for seks barn som dukker opp i pressen.

Er popstjernen Britney på vei tilbake? Fire dager etter at hun ble tvangsinnlagt i januar, slipper plateselskapet «Piece of Me» på singel. Svitsjer du tv-kanal fra sladreprogram til musikkanal, står hun der plutselig - flørtende, ertende og frisk - og kommenterer mediehysteriet: «You want a piece of me? / I'm miss bad media karma, another day, another drama / Guess I can't see the harm in working and being a mama,» synger hun.

Har vi glemt kunstnermyten om at stor lidelse gjerne gir stor kunst? Forfatterne Lucy O'Brien og James L. Dickerson er uenige i hvor viktig hun er, men de er enige om én ting: Selv om Britney Spears ikke spiller inn en tone med musikk igjen, har hun allerede prestert nok til å stå igjen som en av 2000-tallets største popstjerner.

- Snakker vi om pop for massene, er Britney Spears, sammen med Beyoncé Knowles, den største stjernen på 2000-tallet. Men Amy Winehouse overgår henne når det kommer til ekte talent, og Justin Timberlake har også passert Britney. De startet på samme nivå, men Justin har vist større musikalsk talent og dypere kjennskap til musikkhistorien, mener Lucy O'Brien.

James L. Dickerson kommer igjen tilbake til Elvis. Han påpeker at folk i dag bagatelliserer Britney fordi privatlivet hennes er som en togulykke. Elvis' privatliv var også en katastrofe.

- Britney følger i fotsporene til Elvis, Mick Jagger og Tina Turner. Dersom Britney er The Beatles, er Beyoncé, Shakira og Christina Aguilera The Dave Clark Five. Hun er en stor underholder, og derfor fortjener hun vår respekt og beundring. Men det er én viktig forskjell mellom Elvis og Britney, mener Dickerson.

- Elvis var en fornyer. Han oppfant en ny musikksjanger, rock 'n' roll. Britney har ikke funnet opp noe nytt. Ennå. D2(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.