Historien om det norske oppdrettseventyret

94,5 milliarder kroner. Det er verdien av sjømat som Norge eksporterte i 2017. 70 prosent av dette stammer fra laksenæringen. Av all biomasse i verden er halvparten i havet, og det er bred enighet om at en større del av fremtidens mat vil komme fra det blå dypet.

– 98 prosent av det vi spiser kommer fra land. Fisk og havbruk har et kjempepotensial, sier Karl Almås ved forskningsinstituttet Sintef.

Han er en nestor i havforskningsmiljøet med lang fartstid som leder for Sintef fiskeri og havbruk. Almås' rapport om havnæringene la grunnlaget for regjeringens ambisjon om sterk vekst i norsk oppdrettsnæring frem mot 2050. Rapporten har høstet kritikk for å være mer visjonær enn vitenskapelig. Men Almås er tydelig på at den forventede femdobling av verdien av sjømateksport krever spesielt én ting: Bærekraft.

Les også:Norge er havets NASA

For selv om norsk lakseeksport har hatt enorm suksess, er det også mange skjær i sjøen.

Samarbeid løser utfordringene

Lus. Sykdommer. Rømning. Påstander om giftsstoffer i sjømat. Plast som fortrenger fisken. Utarming av fjorder. Handelshindringer. Påstander om tette bånd og uredelige maktkamper.

Det siste årets mediesaker tegner et variert - og til dels negativt - bilde av norsk oppdrettsnæring. Kritikerne er mange, samtidig som Norge er det landet i verden som er kommet lengst med å løse utfordringene – og har de beste forutsetningene – for å utvikle fremtidens havbaserte matproduksjon.

Merete Kristiansen har jobbet med å fremme norsk laks i de internasjonale markedene i nærmere 20 år. Nå er hun kommersiell direktør i Nordlaks, en mellomstor norsk oppdretter med base i Stokmarknes i Nordland.

– Hele bransjen forstår at havet må forvaltes på en bærekraftig måte. Alle er enige om dette, fastslår Kristiansen.

Denne forståelsen har sørget for nok fisk i havet i generasjoner. Fiskekvotene hindret overfiske. Nå sikres balansert bruk av fjorder via oppdrettslisenser, standarder hindrer rømning og vaksiner sikrer bedre fiskevelferd uten bruk av antibiotika.

Men fortsatt finnes det en rekke krevende dilemmaer som næringen må løse i årene fremover.

– Det tette samarbeidet mellom norske oppdrettere, myndigheter og forskere gjør at vi er først i verden med å løse de store utfordringene næringen står overfor, argumenterer Kristiansen.

Tre steg på vei mot bærekraft

Almås ser for seg at dette samarbeidet - mellom bedrifter, forskning og myndigheter - i løpet av et tiår eller to kan skape en mye mer bærekraftig matproduksjon som kan mette langt flere munner.

For å underbygge dette viser han til gjennombruddene næringen har oppnådd siden pionerfasen på 1970-tallet og frem til i dag:

1990 - vaksiner i stedet for antibiotika: Bakteriesykdommen kaldtvannsvibriose, kalt Hitrasyken, rammet norsk oppdrett hardt. Forskere, næringen og myndighetene krummet nakken og kom frem med en av de første vaksinene for fisk. Siden den gang har forskerne utviklet en lang rekke nye vaksiner. Forskningen gjør at norske oppdrettere nesten ikke bruker antibiotika for behandling av fisk. - Vekstkurven viste fin oppgang til 1990, da Hitrasyken ga en knekk. Uten utvikling av vaksiner hadde vi antagelig ikke hatt en lakseoppdrettsnæring av betydning i Norge i dag, sier Almås.

2000 – standarder hindrer rømning: Hver oppdretter bygget sine anlegg på ulike måter. Uten kontroll utgjorde lakserømming en trussel for genmangfoldet for villaksstammen. Industrien, bransjeorganisasjonene og det offentlige gikk sammen om å utvikle standarden NS9415 slik at anleggene ble tryggere og rømningen sank ned mot null. - I dag skjer rømning kun ved uhell, sier Almås.

2015 - digitale merder gir bedre fiskehelse: «Ocean farm 1», som er i drift på trøndelagskysten, er verdens første digitalt styrte havoppdrettsmerd med plass til 1,5 millioner laks. Merden har sensorer og digitale systemer som gir bedre kontroll over miljø og fiskehelse. - «Ocean farm 1» viser hvordan ledende teknologi fra offshorenæringen, digital kompetanse fra Kongsberg gruppen, forskning ved Sintef og utviklingskonsesjoner fra myndighetene legger grunnlaget for å utvikle fiskefarmer der velferd og miljøet kan kontrolleres bedre enn i dag, sier Almås.

Sunt og fremtidsrettet eller versting?

I Norge river oppdrettsnæringen seg i håret over hvordan sunn, miljøvennlig mat blir fremstilt som en “versting”. Sintef-nestor Karl Almås synes dagens debatt står i fare for å slå ihjel det langsiktige perspektivet om å utvikle bærekraftig matproduksjon.

– Havet har kjempepotensial for bærekraftig mat. Fisken bruker verken energi på å «stå oppreist» eller på å «varme» seg og det er nok vann, forklarer Almås.

Disse egenskapene gjør at en kilo fiskekjøtt gir langt lavere CO₂-avtrykk enn annen produksjon av kjøtt.

– Når vi skal diskutere bærekraft må vi snakke om disse tingene. Transportkostnader og en rekke andre forhold blir uinteressante i dette perspektivet, sier Almås.

Nordlaks’ Merete Kristiansen og administrerende direktør Geir Ove Ystmark i interesseorganisasjonen Sjømat Norge peker på at næringen står overfor en rekke krevende dilemmaer. Havbruksnæringen jobber med svar på disse.

Ett av disse er lakselus.

– Oppdretterne bruker opp mot ti milliarder kroner årlig i kampen mot lakselusa. Da mengden lus eksploderte for ti år siden måtte vi finne kortsiktige løsninger. Nå er legemiddelbruken i ferd med å stupe ned mot null, mens ikke-medikamentelle behandlinger som laser som skyter lus, skjørt som hindrer lus i merden og lukkede systemer tas i bruk i stedet, sier Ystmark.

Samtidig finnes det grenser for hva det er mulig å fjerne av lus og miljøgifter fra havet.

– Lus er en naturlig parasitt som har vært på fisken til alle tider. Miljøgifter finnes dessverre mange steder både i naturen og i andre typer mat, faktisk i større doser i noen typer frukt og grønt enn i fisk. Vi bør i fellesskap gjøre mer for å hindre at giftstoffene havner i naturen, sier Ystmark.

Også rømningstallene peker i riktig retning, understreker Sjømat Norge-sjefen:

– Nye standarder gjør at rømning nå kun skjer ved uhell eller menneskelige feil. Dessuten har vi et eget fond som rydder opp i elvene når uhellet først er ute. Fondet bygger på næringens frivillige miljøfond som ble videreført i en lovpålagt ordning der alle havbruksselskaper bidrar til utfisking av rømt fisk i elvene, påpeker Ystmark.

Taktskifte i næringen

Han ser nå at næringen er i ferd med å modne. Pionerånden erstattes med økt langsiktighet.

– Det er nå større vilje til å jobbe 15-20 år frem i tid. Næringen har siden starten vokst frem som utbrytere fra andre næringer. Helt i starten var det en attåtnæring til bønder som levde under magre kår og uten noen helhetlig og langsiktig politisk satsing. Plutselige nedturer har gitt mange konkurser. Aktørene har vært små og har hatt behov for å tenke kortsiktig. Nå jobbes det på en helt annen måte for å realisere det langsiktige potensialet i sjømatnæringen, sier Ystmark.

Sintef-nestor Karl Almås er opptatt av at næringas innovasjons- og forskningssarbeid skal bli bedre.

– Oppdrettsnæringen har eksperimentert litt som Thomas Alva Edison. De har spadd på for å finne noe som virker. Det har ikke vært så viktig å forstå hvorfor det virker, sier Almås.

Han mener næringen må lære mer av Louis Pasteur som på 1800-tallet kurerte infeksjonssykdommer som hønsekolera og miltbrann ved å forstå hvordan vaksiner kan beskytte mot skadelige mikroorganismer. Ystmark mener det har vært en kulturendring på dette de senere årene. Nye utviklingskonsesjoner gir oppdrettere som tar kostnaden og risikoen med å teste nye løsninger mulighet til å øke produksjonen.

Et slikt eksempel er Welfare fish farming, en flåteløsning med nullvisjon for lus og 90 prosent reduksjon av CO₂-ustlipp gjennom vindenergi og batterier. Slike prosjekter finnes det en rekke av langs kysten.

Ystmark er opptatt av at norsk teknologi nå brukes for å utvikle mer bærekraftig fiskeri- og oppdrettsnæring over hele verden. De to største norske teknologileverandørene Akva group og Aqua line utvikler nå oppdrettsnæringen i Asia, Afrika og Osceania. Ystmark viser til at teknologi er den raskest voksende delen av norsk havbruksnæring i dag. Han viser også til at Norges arbeid for å utvikle næringen høster lovord i FN-systemet, blant annet fra lederen for FNs miljøprogram Erik Solheim.

Merete Kristiansen er opptatt at næringen har vist at de lykkes med å utvikle teknologi, produksjonsmetoder og fôr. Fremover vil det gi nye muligheter.

- Vi har fjordområder som er fantastiske for å produsere sjømat. Norge har kjempepotensial for å utvikle oppdrett av andre arter. Laks har vi brukt 40 år på å få til god produksjon. De andre artene er næringen først nå i gang med å utforske, sier Kristiansen - og fortsetter:

- Næringen må aldri bli for selvtilfreds. Vi må hele tiden forbedre oss og bli mer bærekraftige, slik at vi kan bidra til å skape enda større verdier fra havet, fremhever Kristiansen.