Vi må unngå at de vernede vassdragene vurderes ett og ett

Stortingsvedtaket har utløst en heftig debatt. Den preges av sterke følelser. Men også av mangel på fakta og oppdatert kunnskap. Det er ikke så rart.

Vi vet fortsatt ikke mye om den samlede miljøtilstanden i de rundt 400 vassdragene som er skjermet mot vannkraftutbygging.

Det ferske stortingsvedtaket gir grønt lys for at utbygging i vernede vassdrag nå kan vurderes gjennom konsekvensutredninger. Da blir det viktig å skjele til bakgrunnen for den 50 år gamle vernetanken.

Verneplanene skulle bevare hele vassdrag med tilhørende naturverdier i mest mulig opprinnelig tilstand. Nærmere bestemt vassdrag som var unike når det gjelder arter, landskapselementer eller økosystemer.

Men i dag vet vi lite om hvor unike hvert av de vernede vassdragene er.

Noen kan også ha blitt mer sjeldne, andre mindre sjeldne. Dette blant annet fordi mange vernede vassdrag allerede er påvirket av inngrep som flom- og skredsikring, veibygging og endret arealbruk.

Nye inngrep må derfor ses i sammenheng med det samlede naturtapet de vil forårsake, nasjonalt og regionalt. Samtidig må samlet nytteverdi for både kraftproduksjon og flomdemping vurderes. Slike totalvirkninger for landet og regioner sett under ett blir ofte ikke tilstrekkelig belyst i tradisjonelle konsekvensutredninger.

Bak dagens heftige debatt om de vernede vassdragene, ligger et av de vanskeligste samfunnsspørsmålene fremover: Hvordan skal vi håndtere konflikten mellom å utvikle fornybar energi for å møte klimaendringene, tilpasse oss mer ekstremvær – og samtidig bevare naturen?

Stortingsvedtaket åpner for konsekvensutredninger av inngrep i vernede vassdrag når samfunnsnytten er betydelig – for eksempel ved flomdempende effekter – og når miljøkonsekvensene kan anses akseptable.

I praksis innebærer flomdemping som regel å lagre vannet gjennom den verste flomtoppen, slik at vannføringen fordeles over tid. Dette krever magasiner, ofte gjennom nedtapping eller oppdemming av innsjøer eller elvestrekninger. Spørsmålet er om slike inngrep kan gjøres på en skånsom måte, eller om de nødvendigvis innebærer en reduksjon av verneverdiene.

Hos oss ved NTNU og Sintef arbeider forskergrupper nå sammen med å fremskaffe kunnskap om hvordan det faktisk står til i våre vernede vassdrag, og hvilke konsekvenser en utbygging kan få. Prosjektet finansieres av Norges forskningsråd og er uavhengig av ulike interesseaktører.

I dag vet vi lite om hvordan andre inngrep over tid har påvirket verneverdiene. De første verneplanene for vassdrag ble vedtatt for over 50 år siden. Siden da har mye skjedd.

I utgangspunktet skulle vernet sikre urørte elveløp og bevare et unikt biologisk mangfold. Verneplanene har stoppet storskala kraftutbygging. Men mange andre inngrep av den typen vi alt har nevnt – flom- og skredsikring, veibygging og annen arealbruk langs vassdrag – er blitt gjennomført fortløpende. Totalomfanget av dette er ukjent, noe Riksrevisjonen allerede påpekte for snart 20 år siden (Riksrevisjonen Dokument 3:12 (2006–2007)).

En helhetlig forståelse av totalvirkningene av inngrep er avgjørende for en kunnskapsbasert debatt om ny utbygging i vernede vassdrag.

Noen vassdrag er kanskje allerede såpass endret at konsekvensene av en ny utbygging blir mindre dramatiske enn mange tror. Andre vassdrag har kanskje sluppet unna inngrep, er relativt urørte og har høye naturverdier. Uten oversikt over slike variasjoner risikerer vi å ta beslutninger på sviktende grunnlag.

I kjølvannet av det ferske stortingsvedtaket blir det viktig å se på både positive og negative effekter av inngrep, både innenfor ett vassdrag og for de vernende vassdragene samlet.

I tillegg må vi utforske muligheten for naturrestaurering og andre miljøforbedrende tiltak i områder som allerede er eller vil bli påvirket. Først når alle brikkene settes sammen kan vi ta gode valg for både klima, natur og samfunn. Dette krever et helhetssyn og ikke stykkevis og delt behandling av ett og ett vassdrag.