– Husk, da, folkens: Ingen boring på egenhånd!
Rektor Tom Valent står i nisseverkstedet og ser rundt seg. Det er en anelse bekymring å spore i blikket. Det er kanskje ikke så rart. 118 lekelystne eldre menn står omgitt av tungt maskineri.
Det er dag tre på nisseskolen, og nisseelevene får ikke lenger lov til å hamre og spikke på egenhånd. Det har tross alt vært noen arbeidsulykker. For to år siden skulle skolens tynneste og lengste elev, Santa Gary, skjære ut en nissefigur i tre og montere den på gangstokken sin. Skjegget surret seg fast i drillen, som ikke stoppet og virvlet rundt til både skjegg og hud ble røsket av.
Nå har Santa Gary plantet seg trygt ned i en campingstol midt på fabrikkgulvet og betrakter leketøysproduksjonen på avstand.
– Bare ta blyanten og marker hvor dere vil ha hull i treklossen deres, formaner rektor Valent.
(Saken fortsetter under bildet)
Fred Osther besøker jevnlig skolen i Michigan som representant for det norske nisselauget. Julenissekarrieren strekker seg helt tilbake til 1954, men han reiser fortsatt til USA for faglig påfyll og kameratskap med amerikanske kolleger.
Bred last
Tre dager tidligere tropper jeg opp til første skoledag på C.W. Howard Santa
Claus School i søvnige Midland i Michigan – ansett som den ypperste institusjonen på nissefagfeltet.
Det klinger i bjeller, klokkespillet klasker ut julesanger fra et grønt tårn med kransemalinger og det spretter frem nøtteknekkere overalt.
Innenfor døren trasker jeg rett inn i en julepyntet feberdrøm. Leketog overalt. Der, tre meter over bakken, tøffer enda et lokomotiv. Det suser rett gjennom Pinocchios trehode. Tut. Pepperkakemenn, lekebamser og reinsdyr skotter ned fra alle kanter, og langs veggen sitter tre plastnisser ved et selvspillende piano og jazzer ut en ustemt saloon-tolkning av «White Christmas».
Skolegården fylles sakte opp av hvithårede menn med skjegg. Kilometere med skjegg.
De fleste er i pensjonistalder, og om man skal tillate seg å tolke kroppsformene, har de lagt bak seg tiden da de trente jevnlig. Julenissen er tross alt en kakeglad mann.
– Pass opp! Bred last på vei, roper en.
To elever har prøvd å passere gjennom inngangsdøren samtidig og satt seg fast. De må rugge litt frem og tilbake før de får klemt magene gjennom i hver sin retning.
– Ho, ho, ho, humres det.
Ja, de ler faktisk slik.
Skolen har på forhånd sendt ut et skriv der den uttrykkelig ber om at ingen elever dukker opp i nissedrakt. Beskjeden er åpenbart blitt tolket som klarsignal til kreativt frislipp i klesskapet.
All verdens fargesprakende bunadsvester, flosshatter med julelysremmer og glitrende, rødgrønne kreasjoner etterlater liten tvil om hvem elevene gestalter.
«Yes, I’m him» står det på en t-skjorte.
(Saken fortsetter under videoen)
Mission Important
– Velkommen til julenisseskolen!
Rektor Tom Valent titter på årets nissekull mens summingen i salen sakte stilner hen.
Halvparten av de 118 er veteraner som har kommet i årevis. Flere av ferskingene ser nervøst rundt seg.
Rektor innleder undervisningen med en bønn.
– Kjære Gud, hjelp oss på denne lange reisen mot å bli den best mulige Santa Claus. Hjelp oss å spre godhet og kjærlighet.
Det lyder et stille amen, og så er showet i gang.
Elevene på julenisseskolen må gjennom et omfattende pensum, og det noteres flittig. Det undervises i alt fra julenissens historie til skattefradrag for løsbart.
(Saken fortsetter under bildet)
Her er alle slag representert: sykehusdirektører, næringslivstopper, lærere, politimenn og uføre Vietnam-veteraner. Santa Fritz, Santa Gary og Peppermint Jack. Noen har ramlet inn i nissefaget fordi de har pondus og tykk bart.
Dataingeniøren Santa Eric fra Chicago forteller at han måtte opptre som julenisse etter å ha tapt et veddemål i fylla. Nå har han kommet til skolen for å lære faget ordentlig.
En pensjonert psykolog reiser seg. Han jobbet før med å evaluere kriminelle tenåringer og avgjorde hvem som skulle sendes i fengsel. Nissejobben er blitt hans måte å gi tilbake på.
Noen av nissene jobber på kjøpesentre, flere snakker om veldedighetsarbeid blant fattige barn og på barnesykehus.
Bak et av skjeggene skjuler John Pichering seg. Han tjente seg rik på å selge it-selskapet sitt til pc-giganten Dell.
– Jeg har opplevd å sitte på en liten jentes dødsleie fordi hun ba om å få se julenissen en siste gang. Da forsto jeg at det ikke betyr noe hvor mye penger du har. Det som betyr noe, er å være der for hverandre, sier han.
En herre med langt hvitt hår blir våt i øyekroken.
– Når man opplever at småbarn eller narkomane dør like etter å ha holdt dem i armene, er smerten egentlig for vond til å bære, men denne skolen gir deg hjertet og styrken til å takle disse øyeblikkene.
(Saken fortsetter under bildet)
Mange nisser opplever at skjegget blir bustete og uflidd etter sledeturer i sterk vind. En frisør forteller at voks holder ansiktshåret på plass.
Nissens basiskunnskaper
– Det å være julenisse er ikke en jobb, det er et privilegium. Du må sette de høyeste krav til deg selv, både når det gjelder utseende og oppførsel.
Rektor Valent er i gang med første undervisningstime for førsteklassingene.
– Selv om du er utslitt etter å ha hatt 200 barn på fanget, husk at hvert eneste barn er like viktig. Målet ditt er å skape et magisk øyeblikk for dem alle. Du kan ikke være slapp med detaljene. Barn forventer perfeksjon. De ser på støvlene, lukter på ånden din og sjekker om du går med ringen som viser at du er gift med Mrs. Claus. Dressen må være ren. Du må være ren. Sminken må være perfekt, sier han før han påpeker betydningen av å klippe ørehårene.
– Barna sitter jo på fanget ditt. De skal ikke måtte stirre rett opp i en tettgrodd ørebusk!
Gradestokken glir stadig ned mot nullpunktet i Michigan, men flere av nissene kler seg konsekvent i shorts.
Nissene noterer ivrig
Det er et omfattende pensum vi skal gjennom i løpet av de tre tettpakkede dagene med undervisning: sminketips, skjeggpleie og vedlikehold av nissedrakt, reinsdyrtekke, sledetrening og historietimer.
I tillegg skal vi få opplæring i julesanger, døvespråk og sosiale medier.
Det venter nisseyoga og kostholdstips samt felles ekskursjon til leketøysbutikk for at vi skal oppdatere oss på årets leketrender.
– Det første dere må lære, er å gjøre en solid entré. Dere kan ikke subbe gjennom døren.
Valent går ut på gangen for å illustrere sin egen hilseteknikk og roper derfra at en god entré avhenger av et perfekt «ho, ho, ho».
Han trasker selvsikkert tilbake inn i klasserommet, og ja, det er bare å konstatere at mannen behersker kunsten. En fenomenal entré.
– Aldri et høyt «ho, ho, ho»! Det skremmer barna, og da kommer de aldri tilbake. Man kan ikke bare bjeffe i vei. Det må være dypt og vennlig.
Juleparader har en lang og stolt tradisjon i USA. Skolen gir opplæring i paradesledekjøring og reinsdyrtekke, samt hvordan en ekte julenisse vinkler og roper «ho, ho, ho».
Nissetro
Det er tid for lunsj. Hovedgaten i Midland oversvømmes av eldre menn i rødt, grønt og hvitt.
Skolen lå opprinnelig i New York, der den ble grunnlagt av Charles W. Howard i 1937, men etter stifterens død i 1966 ble den flyttet hit til Michigan.
Innbyggerne har dermed hatt rikelig med tid til å tilpasse seg denne årlige invasjonen, men lar seg fortsatt fascinere.
Annenhver meter står det flirende – eller måpende – forbipasserende med mobilkameraer.
Jeg spaserer mot nærmeste kafé sammen med Santa Gilbert. Han er pensjonert lærer, gråhåret, godslig formet og kledd i grønn fløyelsvest med kosebamsemønster. Gilbert har spart på alle lekene han hadde som liten.
Barn forventer at julenissen har spisskompetanse på leker. Skoleklassen reiser derfor på felles ekskursjon til nærmeste leketøysbutikk for innføring i årets trender.
– Magien i verden forsvinner dersom man ikke tør være barnslig og leke. Det å være nisse handler nettopp om lekenhet, magi – og å få barn til å tro.
– Hva legger du egentlig i det «å tro»? Er det religiøst, eller handler det om å få barn til å tro at det faktisk bor en gammel mann med flyvende reinsdyr på Nordpolen?
– Det handler kun om å tro på at det er godhet i verden, å bevare troen på at det finnes mennesker som bryr seg, som ser deg og vil deg det beste, sier Santa Gilbert.
Litt lenger borte i gaten møter vi Bruce Kotowich, en kraftig kar med stemme som et tankskip. Det er nesten så det rister litt i bakken når han hilser på oss. Han er professor i musikk, utdannet operasanger og dirigent. I desember pleier han å dirigere klassiske konserter i full nissedrakt, men hans rødkledde karriere fikk en trang fødsel.
– Jeg ble intenst fornærmet da jeg først ble bedt om å vikariere som Santa Claus. Pompøs som jeg var, ropte jeg ut: «Hvordan våger du? Jeg er jo en seriøs kunstner!»
Han takket omsider ja, og opplevelsen forandret ham totalt.
– Jeg forsto da at musikk treffer oss mennesker på forskjellige måter, men det samme gjør også nissen. Man kan møte folk som sliter og har det vondt. Livene deres er fulle av problemer, men du ser at de blir glade. Jeg kan hjelpe dem ved å minne om bedre tider, uansett hvilken livsfilosofi de har eller hvilken religion de tilhører.
Det er spesielt tanken om at mennesker fortjener nye sjanser som appellerer.
– Når julenissen spør deg om du har vært snill i år, er det alltid en åpning for at du får et nytt forsøk neste år. Du er ikke en fortapt sjel.
(Saken fortsetter under bildet)
Enhver anledning benyttes til allsang av julevisene i pensum - også på nisseverkstedet.
Hippienissen
Jeg våkner tidlig neste morgen med en følelse av å ha vært på nisseskole en måned. I løpet av første dag har jeg prøvd nissedrakt, testet parykk og løsskjegg, hilst på rektors levende reinsdyr og, ikke minst, lært hvordan man bruker voks til å holde en bart på plass under sledekjøring i stiv kuling.
Allerede i første time av dag to skjærer det seg. Skolens snøkanon går fullstendig amok og skyter snøskum rett i skjegget på halve klassen.
– Nei, nei, nei!
Rektor kommer løpende til unnsetning og får stanset spetakkelet.
En langhåret luring som kun går under navnet Moondancer, utmerket seg allerede under introduksjonene første dag. Han annonserte etter arbeidskraft til nisseutleiefirmaet sitt.
Selv ønsker han å trappe litt ned som julenisse og få mer tid til å dra på musikkfestivaler.
Det var skjegget som førte Moondancer inn i nissevirket da han jobbet som sosialarbeider blant hjemløse tenåringer på 1980-tallet. Mange ungdommer hadde rømt hjemmefra for å slutte seg til hippiebevegelsen, og endte på San Franciscos gater. For ikke å se ut som faren deres, lot Moondancer skjegget gro.
En dag fikk han tilbud om å opptre som Santa Claus.
– Det er mange barn som ikke har voksne de stoler på, og som heller går til julenissen med ønsker om at pappa skal komme hjem fra fengsel til jul, at mamma skal bli frisk eller at onkel skal slutte å ta på dem. Vi må vite hva vi skal svare og hvordan vi skal håndtere slike situasjoner. Det er en av de viktigste årsakene til at jeg er på nisseskolen, for å utveksle erf#229er og få råd om hvordan man takler de vanskelige spørsmålene, sier Moondancer idet en buss lastet med nisser kjører ut på ekskursjon.
Vi er på vei til leketøysbutikken.
(Saken fortsetter under bildet)
Elevene ved nisseskolen har mange forskjellige bakgrunner. Når Bruce Kotowich ikke er julenisse, jobber han som universitetsprofessor og klassisk dirigent med doktorgrad i musikk.
Plastsøppel
Så fort vi er inne i butikken, vimser nissene nysgjerrig rundt, rister i esker og plukker på alt som ligger fremme i hyllene. En nisse får tilsnakk for å suse rundt på en minitraktor. ¨
Barn som er vitne til opptrinnet, lar hodene spinne rundt som snurrebasser, og blikkene tyder på en blanding av fryd og total forvirring. Vi får utdelt en liste over årets mest populære leker, og en av butikksjefene geleider oss gjennom labyrinten av actionfigurer, lekebiler og videospill.
– Denne figuren har sensorer, så når noen passerer, fiser og raper den, forteller hun.
Deretter holder hun opp en pistol og forteller at den skyter ut fjert, men at det lukter banan. Nissene følger nøye med. Moondancer tusler litt rundt for seg selv i bakgrunnen.
– Her er det bare drit, mumler han til meg.
– De har noen fine tegnestifter og bøker, men ellers er det jo bare masseprodusert plast. Jeg fatter ikke at foreldre gir slikt søppel til barna sine.
Han hever stemmen mot slutten av setningen, slik at noen av de nærmeste nissene hører det. De snur seg, smiler litt brydd, men flere av blikkene tyder på at han har meningsfeller.
«Alle julenisser bes om å komme til kasse tre», lyder det over butikkens høyttaleranlegg.
Nok en gang samles alle til allsang. Vi stemmer i «Rudolf er rød på nesen», omringet av en horde barn og ungdommer.
Vel tilbake i bussene tar det ikke mange minuttene før det snorkes på alle kanter.
Et av skolens fremste ordspråk, er at man ikke bare er julenisse i desember mens drakten er på, men 365 dager i året.
Eksamensdag
Lørdag er det «graduation day», men det gjenstår fortsatt viktige punkter på programmet før diplomer høytidelig skal deles ut på kveldens festseremoni.
Sledetrening, for eksempel.
Det bobler av yr forventning i fabrikkhallen der rektor Tom Valent oppbevarer sin store stolthet: et gigantisk beist på minst 15 meter med både nisseslede og ni mekaniske reinsdyrfigurer i full størrelse, montert på en tilhenger høyt over bakken.
Rektor har selv bygget kolossen, og det er bare å slippe seg løs.
Jeg klatrer opp på sleden, tar tak i tøylene og røsker til. Reinsdyrene begynner umiddelbart å vagge taktfast frem og tilbake, det blinker i lysremmer og det kjennes som om sleden kan lette når som helst.
– Ho, ho, ho! Go Donner! Go Cupid! Go Blitzen!
Nissene nede på bakken jubler over at jeg har pugget pensum og husker alle reinsdyrnavnene. De knipser bilder og hoier.
Alt tyder på at min offisielle nissedebut blir en udiskutabel triumf!
Men så peker en av nissene mot et stillestående reinsdyr. I øyeblikkets begeistring har jeg glemt min viktigste pelskledde veiviser. Null glød i rødnesen.
– Du har jo glemt Rudolf!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.