Hendene hans kryper stadig nærmere. Fingrene strekkes ut, og det nesten så han tar tak i skriveblokken. Dette er viktig, sier han, uten å si akkurat det, men det er det han mener og så inderlig vil understreke. Å si at Jonas Gahr Støre er en annerledes norsk politiker, er som å hevde at det er godt med vann når man er tørst. Støre er ikke som de andre. Han er en intellektuell, en debattant, en meningslibero i en regjering der fagstatsrådene mer og mer ikler seg teknokratenes gevanter og svarer på spørsmål som om de fyller ut et skjema. Og så bruker han rare ord og vendinger. «Bona fide ...», sier Støre, som i kursiv, og er allerede langt inne i et nytt resonnement. Han er helse- og omsorgsminister, både i navnet og gavnet, men mer enn det: Han har meninger om det meste, og han tilkjennegir dem på sin høyst særegne måte, the Støre way.

– Noen omtaler deg som en politisk tåkefyrste?

– Siv Jensen mener jeg er det. Men jeg opplever ikke at folk mener det. De er kloke. Det er en uendelig klokskap blant folk flest.

– Men når du vil endre ord som «eldreomsorg» til «omsorg for den enkelte», så kan vi vel gi Jensen et poeng?

– Nei, det er jeg uenig i. Eldrepolitikk er mer enn sykehjem. Ord forteller oss om hvordan vi tenker. Som det heter: «I begynnelsen var ordet.»

Bunnlinjen
Semantikk til side: Jonas Gahr Støre er fortsatt regjeringens mest populære statsråd, drøye 100 dager etter at han mønstret av som utenriksminister til fordel for det politisk noe mer kinkige Helse- og omsorgsdepartementet. Selv sier han:

– For en politiker er det en drøm å være helseminister.

– Javel?

– Det er livsnært, politikknært, intenst, pulserende og, vel, vanskelig. Alt er i helse, vet du, det angår oss alle sammen. Jeg møter nær sagt daglig mennesker som tar til tårene. Helsepolitikk er den egentlige bunnlinjen i samfunnet. Som jeg pleier å si: Myk sektor, harde realiteter.

– Savner du UD?

– Ja, fordi jeg hadde et fantastisk arbeidsfellesskap der. Vi kom tett innpå hverandre, jeg og kollegene mine i UD, jeg liker å ha det slik.

– Hvorfor det?

– Som statsråd trenger jeg medarbeidere som evner å si fra og korrigere meg. Jeg er avhengig av å ha et tett samarbeid med medarbeidere som må få slippe helt inn. Og da er det klart jeg savner dem når det er over. Men jeg har kontakt med mange av dem fortsatt, og med utenriksministerkolleger via sms-er og slikt. Jeg elsket hver dag i UD, selv om det er en slitsom jobb, rent fysisk.

– På grunn av all reisingen på kryss og tvers av kontinentene?

– For eksempel det, ja. Jobben jeg har nå, er på mange måter mer intens, men jeg kjenner en viss lettelse likevel ved å slippe å se Gardermoen i morgentåka så ofte. Det er noe i kroppen som sier at det er godt. Min nye departementsråd og jeg har møte hver torsdag – i Marka, på ski. Det er fantastisk.

– Er han en like god langrennsløper som deg?

– Vesentlig bedre.

– Men du er bedre enn Stoltenberg?

– La meg si det slik: Når vi går sammen, så skal alle med.

Alt er kultur
Det er mørke skyer på alle horisonter i Støres nye ansvarsområde. Supersykehuset Ahus ligner mer og mer på et b-hus, og det vanker kjeft fra alle hold, ikke minst fra en offensiv opposisjon i kraftig medvind.

– Legene er i opprør, pasientene ligger på gangen og lokaliserings-debattene antar nesten borgerkrigslignende tilstander landet over. Hvorfor utsette seg for slikt?

– Jeg var 100 prosent helseminister fra dag én. Jeg brenner for feltet og bruker ikke krefter på å se meg tilbake. Det er en krevende jobb med svært forskjellige typer utfordringer. Men vi må huske på at det norske helsevesenet er i absolutt toppklasse, noe internasjonale målinger viser til fulle. Det er likevel mange utfordringer og knappheter i sektoren. Målet, visjonen, er å få til en best mulig organisering og prioritering. Helse er så mye. Når jeg møter en mann som er blitt kreftfri, er reaksjonen «så flott», mens når jeg treffer en kvinne med en uklar hoftelidelse, gjelder det å vise medfølelse. Vi kan ikke løse alt, men vi løser veldig mye. Jeg hadde et møte med min portugisiske kollega her forleden, og han må kutte kraftig i budsjettene for tredje år på rad. I deler av Europa bygger de ned helsevesenet. Det er historisk dramatisk! Vår utfordring er fortsatt å fordele veksten.

– Debatten om norsk kultur har rast med orkans styrke de siste ukene. Er sytekultur et av de viktigste trekkene ved «det norske»?

– Nei. Det er jeg helt uenig i. Det er flere lag i denne debatten; og i den lette samtalen på toppen, den om vær og hverdagsstrev, er det kanskje en klagekultur i Norge. Men dypere ned er det etter min mening tvert imot en sterk ytelseskultur i vårt land.

– Ytelseskultur?

– Folk jobber og står på, og bidrar til samfunnsutviklingen. Det er to grøfter i debatten om det norske lynnet: verdensmestergrøften – at vi er best i alt vi foretar oss – og den andre grøften, nemlig at vi er ingenting; provinsielle og utenfor. Begge deler er feil og like usympatisk, mener jeg. Vi har våre utfordringer i Norge, men å hevde at vi nordmenn er middelmådige, naive og inkompetente, blir helt feil.

Støre smiler beskjedent. Han sikter selvsagt til uttalelsene fra professor, paverådgiver og nyslått Høyre-kvinne Janne Haaland Matlary, som han har kranglet friskt med i DN-spaltene den siste tiden. Da Støre kontret Matlarys Norske forsetter og i tillegg mente at Professorvalg , smalt hun tilbake: «Jeg hadde aldri trodd han ville skrive noe så dumt.»

– Jeg har alltid verdsatt hennes ytringer og har stor sans for henne som fagperson og hennes internasjonale perspektiver. Men analysen hennes er etter min mening gammeldags og feil. Den er umoderne.

Se hele debatten her:
Janne Haaland Matlary, 31. desember: Norske forsetter
Jonas Gahr Støre, 3. januar: Professortro
Janne Haaland Matlary, 5. januar: Også du, Jonas!
Jonas Gahr Støre, 7. januar: Professorvalg
Janne Haaland Matlary, 8. januar: Nedlatende svar fra Støre

Modellsuksessen
La oss stoppe litt her. Da den Paris-utdannede overklasseduksen Jonas Gahr Støre ble tatt inn i de nære sirklene rundt daværende statsminister Gro Harlem Brundtland på slutten av 1980-tallet, var de økonomisk-politiske instrumentene annerledes stemt enn i dag. Dette var i den såkalte nyliberalismens storhetstid, og likhetsidealet sto for fall. Selv i det sosialdemokratiet rikmannssønnen fra Ris i Oslo så smått begynte å identifisere meg med, var statens stjerne dalende.

– Da jeg begynte å jobbe for Gro, var budskapet fra alle kanter at velferdsstaten var ferdig. Som en ung og følsom mann ble jeg selvsagt urolig over det. Alle snakket ned staten, også i Arbeiderpartiet, det var helt bona fide! Men det var feil. For hva ser vi i dag? I dag skuer de økonomiske og politiske elitene til Norge og Norden som en modell til etterfølgelse. Vi scorer høyt på innovasjon, omstillingsevne og har en større sosial mobilitet enn i USA. Vårt system med en sterk stat, ansvarlige fagforeninger og et ganske høyt skattenivå har vist seg å være svært robust. Vi er konkurransedyktige. Og til påstanden om at vi har for få eliter, vel: Jeg er helt for at vi skal ta vare på de dyktige elevene i skolen, men jeg er ikke spesielt bekymret for talentene våre. De kommer til å klare seg godt. Styrken i vårt samfunn er at vi løfter frem de mange, noe som er av uvurderlig verdi. I Frankrige ...

Ja, han uttaler det med g.

– Jeg gikk på en eliteskole i Frankrige. Jeg gjorde det til og med godt der med min norske skolebakgrunn. Problemet er at store grupper i det franske samfunnet faller utenfor utdanningssystemet. Jeg er mer og mer overbevist om at vår modell er en svært moderne måte å drive et samfunn på. Og modernitet må være politikkens mål.

– Er det mulig å føre en dialog med Matlary?

Støre smiler kort, trolig vel vitende om at hans mantra, dialog, har inspirert karikaturtegnere og vitsemakere i en årrekke.

– Ja, vi hadde en lang samtale før vi gikk på luften i radioprogrammet «Søndagsavisa» sist helg.

– Hvorfor er du så ofte gjest i det programmet?

– Det må du nesten spørre NRK om. Det er de som inviterer meg.

– Men jeg spør deg?

– Jeg liker disse flatene. «Søndagsavisa» og «Dagsnytt 18». Det er mulig med lengre resonnementer enn de korte svarene som kreves i vanlige nyhetsprogrammer.

Grunnpakken
Han trives i P2, kulturkanalen, og P2 trives med ham. Ikke sjelden hentes han inn for å dra opp de store perspektivene som en slags kontrast til det smålige politiske kjaset. I det siste har nasjonens aldri hvilende meningselite ført en ladet og følsom debatt om hva som er og ikke er norsk kultur, og sannelig er ikke Støre på pletten når statskanalen innkaller til folkemøte om spetakkelet. Debatten, som i bunn og grunn handler om utfordringene ved det flerkulturelle Norge, interesserer ministeren. Men han er, ikke overraskende, avvisende til premisset om at innvandringen truer nasjonens kultur- og verdigrunnlag.

– Den norske grunnpakken, det vil si bestanddelene i det vi kan kalle «det norske», altså sekulær politikk, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet og likestilling og likeverd, gjør det lettere å leve mangfoldig. Se på kvinner med minoritetsbakgrunn. De dominerer ved prestisjefakultetene.

– Men innvandringen er vel ikke uten utfordringer?

Når jeg handler der jeg bor, kommer det folk til meg og sier at de synes jeg gjør en god jobb, men at jeg er i feil parti

– Overhodet ikke, og vi som ledere i samfunnet kan ikke si til folk som føler frykt at de tar feil. Men jeg mener at debattanter som Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde beskriver et Norge som ser bakover, og lager stereotypier om et samfunn som kanskje aldri har eksistert. Det Tybring-Gjedde hyller ved det norske, handler jo dessuten om folk og krefter som har brutt med fortiden og det bestående. Kristningen av Norge fra og med 1030 var et brudd med tradisjonen. Det samme kan selvsagt sies om 1814 og den i tiden svært radikale norske grunnloven. 17. mai var en radikal idé, og er det fortsatt.

– Men den massive fordømmelsen av dem som påpeker utfordringene, er kanskje ikke spesielt produktiv?

– Nei, jeg tror på å få ting frem og få det belyst. Debatten må føres med senkede skuldre. Samtidig må jeg få oppfordre alle til å løfte blikket. Vi lever i migrasjonens tidsalder. Dette treffer noen land mer enn andre. Men jeg er ikke redd for debatten. Vi har et robust demokrati i vårt land.

– På 90-tallet var det noen av oss som fablet om en postnasjonal fremtid. Slik gikk det ikke?

– Husk at 90-tallet var en etterkrigstid, selv om krigen kun var kald. Optimismen rår i slike tider. Men ettersom tiden går, starter historien på nytt. Jeg har alltid ment at den nasjonale rammen er ekstremt robust. Den politiske legitimiteten ligger i de nasjonale og regionale rammene. Dette er jo kjernen i den norske EU-debatten. Jeg mener det er både sunt og naturlig å være kritisk til EU i disse tider. Det er et uttrykk for sunt folkevett.

Riktig valg
Mye er sagt om Jonas Gahr Støre som en fremmed fugl i arbeiderbevegelsen, både på grunn av familiebakgrunnen og hans tunge akademiske skolering fra fransk eliteskole. I julen sendte NRK en dokumentarserie om en lignende figur i den sosialdemokratiske adelskalenderen, Olof Palme.

– Identifiserer du deg med Palme?

– Jeg må nesten svare det som Palme selv sa en gang, nemlig at bakgrunnen hans aldri var et problem i partiet, men et problem for borgerligheten. Jeg opplever dette som et ikke-tema i Arbeiderpartiet i dag. Men det er mye i Palmes liv og virke som jeg kan kjenne meg igjen i, selv om serien og biografien er en fortelling om en annen tid og, ikke minst, et annet land.

– Hatet mot Palme på den svenske høyresiden var til tider ganske ekstremt. Det er et annet politisk klima i Norge, men på sosiale medier og i kommentarfeltene ser vi noe av det samme når det gjelder deg. Har det noe med bakgrunnen din å gjøre?

– Det du sier, gjør meg litt forstemt. Isåfall handler det om en stivt samfunnssyn og en nostalgi til det gamle klassesamfunnet. Jo mer jeg hører slikt, jo mer trygg er jeg over mine valg, basert på det samfunnssynet jeg tror på. Sosialdemokratiets tro på fellesskapsløsninger gir et stort rom for individets realiseringsmuligheter. Små forskjeller skaper gode samfunn. Men jeg opplever ikke hat, for all del. Når jeg handler der jeg bor, kommer det folk til meg og sier at de synes jeg gjør en god jobb, men at jeg er i feil parti. Da pleier jeg å svare: Tenk deg om, kanskje er du i feil parti.

– Om det blir en tredje rødgrønn valgseier, sitter jeg her om to-tre år og intervjuer statsminister Jonas Gahr Støre?

Han trekker på skuldrene.

– Jeg pleier å si: Gjør det du gjør nå. Det har tjent meg vel.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.