Fakta:
Björk
«Vulnicura»
One Little Indian
I mars åpner en stor retrospektiv utstilling på Museum of Modern Art i New York, en utstilling som skal ta for seg alle fasetter av Björk Gudmundsdottirs innholdsrike karriere. Det skal vanskelig tenkes en popartist som er mer egnet for en slik oppmerksomhet enn akkurat henne, all den tid komposisjoner, videoer, kostymer, filmer, tekster, konsepter, scenografi og så videre er flettet inn i hverandre som den fineste vev. Det er fristende å sette henne i liga med David Bowie, men hun er mer unik enn som så og har vel også etterhvert en mer koherent og god albumkatalog enn ham. At hun evner å overraske og lage kunstnerisk utfordrende og enormt vakker, til og med viktig, popmusikk over 20 år etter solodebuten, setter henne i en særklasse i popens omskiftelige (u)virkelighet. Hennes nye album «Vulnicura» er et dypt rørende verk av en utøver og komponist som finjusterer sjelen og øyensynlig kan ekstrahere tårer fra en fjellvegg.
SPILLEROM
Björk klarer å lage uimotståelige melodier innenfor aktuelle rytmeforståelser, men kommer best til sin rett når hun kan arbeide med et verk, med en kraftigere narrativ linje og større spillerom enn det noen skarve enkeltlåter kan avstedkomme. Da platen ble hastelansert på Itunes for noen dager siden, over to måneder før planlagt utgivelsesdato på grunn av en lekkasje, ble det tidlig rapportert om det ti minutter lange sporet «Black Lake», der hun disser sin tidligere mann, kunstneren Matthew Barney. Men det dyneløftende, sensasjonelle, intimitetstyrraniserende er ikke dominerende. Hele platen er en musikalsk meditasjon over et forhold i oppløsning – hennes eget – før, under og etter erosjonen. Det kan gå kaldt nedover ryggen av de plutselige temperaturfallene, i formuleringene, musikalsk såvel som tekstlig, om hvordan to som tidligere snakket samme språk, ikke lenger kan forstå hverandre. Å høre henne uttale ordet «rrrrrrrrrrriispekt» er som å bli rispet i sjelen, for respekten dem imellom er borte. Samtidig er Björks vokalarrangementer og sammenhengen den er satt i, usedvanlig varmende. Det er ikke noen sørgesang eller en selvmedlidende øvelse, vi merker en utvikling underveis i verket. Som i «History of touches» med undertittelen «3 months before», om den siste kvelden: « Every single fuck/ we had together/ is in a wondrous time lapse/ with us here at this moment/ the history touches/ every single archive/ compressed into a second / all with us here/ as i wake you up».
Og det er på denne måten hun klarer å gjøre et privat anliggende om til personlig kunst.
VARM TILSTEDEVÆRELSE
På omslagsbildene ser man en rollefigur kreert av Björk selv, utstudert og glinsende, men med et tydelig sår i midten av den beskyttende drakten. En overtydelig gest, kan hende, men også betegnende for innholdet. Hvor enn avanserte programmeringer hun lager i samarbeid med Arca (som tidligere har knatret på nytenkende vis med Kanye West og FKA twigs), hvor enn man merker gufset fra dødsriket i The Haxan Cloaks’ ambient-elektronika, er hennes tilstedeværelse i stoffet total, og hjertepumpen slår konstant farge inn i låtene, fra de sveipende strykerne i «Stonemilker» til rytmespillet i «Quicksand» åtte låter senere.
Noen savner muligens hitlåtene fra nittitallet, men det er dette som er Björk. Og det er ikke vanskelig tilgjengelig, dyster eller frastøtende avansert: Det er oppvakt musikalsk skjønnhet der budskapet ikke blir tilskygget av tekniske broderier.
Dessertvognen er bare én grunn til å besøke Brasserie France.
Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.