Justine Sacco fikk sparken, Jonah Lehrer ble uthengt, Monica Lewinsky ville bare dø

I 2012 oppdaget forfatteren Jon Ronson en falsk Twitter-konto under hans navn og bilde. Der ble det lagt ut obskure meldinger om merkelige matvaner og tvilsomme seksuelle preferanser.

Da Ronson avdekket de tre gjerningsmennene og konfronterte dem, nektet de å fjerne kontoen under et påskudd av kunstnerisk frihet. Men Ronson visste råd. Han filmet samtalen og la den ut på Youtube. Et massivt trykk av engasjerte tvitrere og Youtube-seere avsa dom: Twitter-tyvene var noen svin som burde brenne i helvete. Få dager senere var den falske Twitter-kontoen slettet.

Det gikk opp for Ronson at skammen som utløses av trykket fra millioner av nettbrukere som engasjerer seg i en sak, har samme psykologiske effekt som å bli satt i gapestokk – en straffemetode som ble avskaffet i USA på slutten av 1700-tallet fordi den ble ansett som verre enn døden.

Torsdag denne uken var Monica Lewinsky i Norge for å snakke om sin erfaring med massiv global netthets og om et omdømme og selvbilde som gikk i tusen knas over natten da affæren med Bill Clinton ble kjent. Hun vil bruke sin historie til å påvirke hvordan vi omtaler hverandre på nettet.

– Jeg var nok den første personen i verden som fikk mitt liv ødelagt over hele verden på grunn av internettet. Det tar et helt liv å bygge et rykte, men det tar sekunder å bryte det ned, sa Lewinsky foran forsamlingen i Horten, ifølge Dagbladet.   

Det er denne skammen Ronson nå har skrevet bok om. Ronson lurte: Hva skjer etter at stormen er over og tvitrerne har mistet interessen? Hvordan går det egentlig med dem som blir utsatt for nettets vrede? Resultatet er boken «So You’ve Been Publicly Shamed».

Skriften på veggen

Jon Ronson er ingen hvem som helst. Forfatterens forrige bok, «The Psychopath Test», solgte 350.000 eksemplarer. Boken «Men Who Stare At Goats» ble filmatisert med George Clooney i hovedrollen. Ronson måtte likevel bruke alle sine overtalelsesevner da han ville intervjue Jonah Lehrer. Lehrer var den unge stjerneforfatteren som ble skandalisert da det viste seg at han hadde fabrikkert Bob Dylan-sitater. Lehrers bestselger, «How We Decide», ble trukket fra markedet og makulert av forlaget. Da Lehrer forsøkte seg på en offentlig unnskyldning under en direktesendt konferanse, hadde arrangørene plassert en live Twitter-strøm på veggen. Den gjorde det tydelig for en hel verden, og for Jonah Lehrer selv, at unnskyldningen ikke gikk hjem.

– Samme hva slags overtredelser Jonah hadde gjort, virket det på meg som han ikke kunne vinne, skriver Ronson.

Han mener Lehrer ble utsatt for en massiv skadefrydkampanje, offentlighetens vrede over en lysende begavet populærvitenskapelig forfatter med en litt for kjapp karriere.

Da «So You’ve Been Publicly Shamed» skulle utgis, tok Jonah Lehrer kontakt med Jon Ronson og ba ham slette intervjuene. Han orket ikke å la familien gjenoppleve den offentlige ydmykelsen. Ronson mener selv at Lehrers historie er for viktig til ikke å publiseres. Han lot den stå.

Tweeten varer evig

Jonah Lehrer er ett eksempel. Han hadde da faktisk også gjort noe kritikkverdig og bidro selv til sin egen undergang. Men hva med Justine Sacco, pr-kvinnen som tvitret en vits om aids og ble fullstendig misforstått?

– Justine Sacco var den første av dem jeg intervjuet som jeg følte ble ødelagt av oss, skriver Ronson.

Hun var 30 år, singel og hadde drømmejobben i det anerkjente pr-byrået IAC. Sacco var på jobbreise fra New York til Cape Town og slo ihjel ventetiden i transitt med å tvitre små morsomheter til sine 170 følgere. På flyplassen i London skrev hun: «Going to Africa. Hope I don’t get AIDS. Just kidding. I’m white!»

Det var ment som en selvironisk bemerkning, en humoristisk kritikk av hvite, vestlige middelklassemenneskers uvitenhet om sykdom og lidelse i andre deler av verden. Mens Sacco fløy over Europa og var utenfor rekkevidde, ble #justinesacco raskt en av de mest brukte hashtagene på Twitter. Rundt 100.000 sinte meldinger fordømte en hvit kvinnes hverdagsrasisme.

«This is an outrageous, offensive comment. Employee in question currently unreachable on an intl flight,» skrev arbeidsgiveren hennes. Millioner av mennesker satt og fulgte med på Twitter-strømmen hennes, ventet på det øyeblikket da Justine Sacco endelig landet og slo på mobilen.

«All I want for Christmas is to see @JustineSacco’s face when her plane lands and she checks her inbox/voicemail,» skrev en. Da Justine Sacco fikk sitt livs sjokk på flyplassen i Cape Town og skyndte seg å slette Twittermeldingen, fikk hun denne i retur: «Sorry @JustineSacco – your tweet lives on forever».

De ansatte på hotellet truet med streik hvis hun skulle bo der. Slektningene raste over hvordan hun hadde brakt skam over familien. Ingen i Cape Town kunne garantere for hennes sikkerhet. Justine Sacco dro tilbake til New York, livredd, arbeidsløs og helt knust.

– I november 2013 var Justine Sacco blitt googlet 30 ganger. I de 11 dagene mellom 20. og 31. desember var hun blitt googlet over en million ganger, skriver Ronson.

Han beskriver møtet med Sacco, tre uker etter hendelsen, som å møte en overlevende etter et bilkrasj. Sacco forklarte hvordan det føltes som hele hennes identitet var blitt tatt fra henne. Hele verden oppfattet henne som noe annet enn det hun egentlig var. Det var umulig

for henne å søke nye jobber. Men like ille:

– Jeg kan ikke date folk lenger, for vi googler jo alle vi vil gå på date med. Hvordan skal jeg kunne møte nye mennesker etter dette? Hva kommer de til å tro om meg?

Del av mobben

I løpet av arbeidet med boken går det opp for Jon Ronson at det digitale samfunnet har bragt tilbake den offentlige avstraffelse.

Han går til historiske arkiver for å finne årsakene til at gapestokken og piskingen på torget i sin tid kom til og hvorfor man etterhvert fant det mest hensiktsmessig å avvikle den. Jon Ronson oppdager at den offentlige avstraffelsen via mobben på nettet er verre enn noen dommer i en rettssal kan finne på. Og verre: Forfatteren er selv blitt en del av mobben.

– Vi tror vi er non-konforme, men alt dette skaper en mer konform, konservativ tid, skriver Ronson, og fortsetter:

– Vi definerer grensene for hva som er normalt ved å rive i stykker menneskene på utsiden.

Eller som den tidligere Texas-dommeren Ted Poe sier det i en samtale med Ronson:

– Rettssystemet i Vesten har mange problemer, men i det minste finnes det regler. Den anklagede har grunnleggende rettigheter. I retten har du muligheten til å forsvare deg. Blir du anklaget for noe på internett, har du ingen rettigheter. Og konsekvensene er verre. Det går verden rundt, og det varer evig.

Se også:
Ondt blod i vest. Det har vært en tøff vinter i Bergen.

Gryteguide: Grefsenkollen, Oslo.

Vin: Pascal Clement.

Tegneserie: «Lunch» + de 4 sist publiserte stripene.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.