I Storbritannia er Mary Beard primært kjent som en herlig gammeldags professoral, men samtidig mediekompetent formidler av antikkens kultur og litteratur. Hun har en redaktørstilling i Times Literary Supplement, og på tidsskriftets nettsider har hun også bloggen «It's a Don's Life» der hun ser på samtiden fra antikkens perspektiv. Hun er nå aktuell i Norge med den elegante, nesten pamflettaktige «Kvinner og makt».
Ti, kvinne!
«Kvinner og makt» er en gjennomgang av kvinners tilgang til maktposisjoner gjennom historien, fra Penelope i «Odysseen» og Klytaimestra frem til Angela Merkel og Hillary Clinton. Som de aller beste formidlere presterer Beard å verken undervurdere leseren eller være forutsigbar og nedlatende.
Fakta: Mary Beard
127 s. Cappelen Damm
Beard har liten tålmodighet med den type ønsketenking som ser kvinnelige makthavere der de ikke eksisterte. I tilfellene der kvinnelig maktutøvelse en sjelden gang fremstilles i eldre litteratur, som i Aristofanes' «Lysistrata», ender det nesten aldri godt for kvinner når det kommer til stykket. Og når kvinner omsider blir godt representert i enkelte yrker eller forsamlinger, viser det seg ofte at disse yrkene og forsamlingene ikke lenger vurderes som like viktige av samfunnet rundt.
Et gjennomgangstema i boken er alle tilfeller der det uttrykkes tilsynelatende genuin avsky for kvinners stemmer, ikke bare innholdet i kvinners tale, men altså til og med toneleiet. Leseren får her et slags historisk belegg for den type undersøkelser som viser at en kvinne som snakker halvparten så mye som en gjennomsnittlig mann på et møte, oppleves som eksepsjonelt dominerende og taletrengt.
Bør og skal
I den pågående debatten om kvinnelig representasjon på maktens tinder er det nå noen tankeretninger som knapt interagerer med hverandre.
På den ene siden finnes dem som mener at svært få mennesker reelt søker makt, ikke bare blant kvinner, men også at de fleste menn mangler egenskaper og ambisjoner til å albue seg helt frem. Beard skriver: «Om vi ønsker å gi kvinner som kjønn – og ikke bare noen få målbevisste individer – den plassen de bør ha i maktstrukturene, må vi se nøyere på hvordan og hvorfor vi tenker som vi gjør.» Men er det noen som «bør» ha plass i maktstrukturene i kraft av sin gruppe, fremfor i kraft av personlige egenskaper?
På den andre siden finnes kvinners subjektive opplevelse av å bli oversett og undervurdert av årsaker som ikke virker rasjonelle. Hvis målet er å øke inntjeningen eller forbedre et produkt skulle, teoretisk sett, kjønnet til den som kom med et godt forslag, ikke spille noen rolle. Beard illustrerer dette med en klassisk vitsetegning fra satirebladet Punch, der en mann i det som (formodentlig) er et styrerom, sier: «Det var et utmerket forslag, frøken Tiggs. Kanskje en av herrene her kunne tenke seg å fremsette det.»
Kunsten forteller alt
Den amerikanske akademikeren og samfunnskritikeren Camille Paglia har også brukt kunsten og antikkens kultur til å beskrive og forklare dagens maktforhold. Paglias konklusjon er at makten har sitt eget språk, og at det ikke er noen vei utenom den, verken for menn eller kvinner som søker makt. Den amerikanske filosofen Christine Sommers er enda mer nådeløs: «Har du lyst til å redusere lønnsgapet må du bytte ut din master i feministisk danseteori med en sivilingeniør-grad».
Lesehest? Sjekk ut flere boktips her
Denne type «stram deg selv opp»-oppfordringer kan ha sin plass, men fanger ikke opp opplevelsen av marginalisering som noen grupper vitterlig opplever mer enn andre. Man kan beklage «gruppeideologier» og «offeridentitet», men hvis individer utsettes for diskriminering i kraft av å tilhøre en gruppe, blir det fåfengt å påstå at gruppeidentiteten er irrelevant i en vurdering av maktstillinger.
Mary Beards lille bok er derfor ikke bare kulturhistorisk konfekt, men også en historisk bevisførsel av at å være kvinne i seg selv byr på egne utfordringer på vei mot makt.
' (Vilkår)