Veien til lykke går gjennom tilstrekkelig med søvn og overholdte tidsfrister. For lesere kan det virke som Karl Ove Knausgård kanskje sliter litt med sistnevnte. Som slankere og røykere kunngjør han jevnlig nye prosjekter offentlig, og gjeter dermed omverdenen til rollen som ufrivillige overdommere: Klarer han å holde det han har lovet denne gang? Knausgård skriver nå om årstidene. «Om høsten» ble utgitt i september ifjor, «Om vinteren» kom i november, «Om våren» kommer først nå. Det er selvsagt revnende likegyldig om disse egentlig utgis i årstiden som titlene spiller på, men det er vanskelig å ikke se for seg en selvmontert skrustikke som gis stadig nye omdreininger, jo større forskyvelsen mellom tittel og årstid ser ut til å bli. Har Knausgård et habitat, så er det på skumtoppen mellom forventning og potensialet for ydmykelse.
Til datteren
Som de foregående bøkene i serien, er «Om våren» skrevet som et brev til datteren. Mens Jawaharlal Nehru skrev verdens historie i brevform fra fengsel til sin datter, senere statsminister Indira Gandhi, er Knausgårds blikk mer rettet mot hverdagen. Der «Om høsten» og «Om vinteren» var små meditasjoner over bestemte temaer, fra van Gogh til tannbørster, er «Om våren» noe mer fortellende i stilen. Boken handler om en reise han tar med sin tre måneder gamle datter for å besøke barnets mor på sykehus. Det er til og med en liten spenningskurve.
Fakta: Karl Ove Knausgård
«Om våren»
Oktober, 188 sider
Underveis er det allikevel rom for de knausgårdske betraktningene, noe annet ville vært meningsløst. Noen av tankene er av det psykologisk/selvbiografiske slaget: «Hver eneste tankrekke jeg hadde før jeg sovnet om kvelden, endte enten i noe skamfullt eller i en sterk skyldfølelse, og når tanken endte der, så jeg for meg at jeg skjøt meg selv, med løpet stukket inn i munnen, eller rettet mot tinningen eller pannen, før jeg forsøkte å tenke på noe annet, som bare en liten stund senere endte opp på samme sted, at jeg skjøt meg. Så vanlig var det at jeg ikke en gang la merke til det.» Andre innskutte tanker er mer filosofiske, som når han prøver å formulere sin motvilje mot organtransplantasjon, genmanipulasjon og kjernespalting, «det hadde jeg alltid følt, men aldri kunnet argumentere for».
Avgrensningen
Å destillere Knausgårds tekster til en eneste essens, et «Knausgaardium» om du vil, er et prosjekt for tåper. Ikke bare har han skrevet for mange sider, han har skrevet for mange avsnitt som frister til nettopp denne slags prosjekt. Hans intuitive motstand mot det andre kaller «tukling med naturen», beskrevet ovenfor, er nettopp et slikt eksempel. For tenker man etter er det mye i hans tekster som søker etter avgrensning, avsondring og adskillelse. Det er derfor alt må skildres, helt ned til toalettbesøk, for å holde alt fra hverandre.
Noen lesere er på dette punkt i hans karriere «lei», eller aktivt uinteressert i hans virke. Men han er nå en formasjon i landskapet, mye av hva han skriver er nå interessant i kraft av forbindelsene til ting han har skrevet tidligere og, ikke minst, til annen litteratur.
Som de forrige årstidsbøkene har «Om våren» et aldeles praktfullt utstyr, denne gang med oljemalerier av Anna Bjerger. Bildene er impresjonistiske i formen, men snapshot-fotografiske i motivvalget. Spillet mellom tekst og bilde gir «Om våren» en dybde som ikke lar seg overføre til noe annet medium. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.