Regissør Shane Black er mannen som skapte seg et navn på 1980-tallet på grunn av et visst håndlag med munnrappe blødmer som manusforfatter for «Dødelig våpen»-filmene, før han gikk fra ultramacho med Arnold Schwarzenegger i «The Last Action Hero» til femimacho i «The Long Kiss Goodnight», der det var Geena Davis som slo fra seg.
Fakta: «The Nice Guys»
USA 2016, regi Shane Black
Spilletid 116 minutter, sensur 15 år, norsk premiere 10. juni.
Med Ryan Gosling, Russell Crowe, Angourie Rice, Kim Basinger og flere.
Han regisserte for første gang i 2006, med «Kiss Kiss Bang Bang», en tittel lånt fra den legendariske filmkritikeren Pauline Kael, som mente at uttrykket var en god oppsummering av den moderne filmens forlokkende overfladiskhet. «Kiss Kiss Bang Bang» var en oppreisning for skuespillerne Robert Downey Jr. og Val Kilmer, som begge to hadde snublet ut av det gode selskap for egen maskin, og dessuten en neo-noirsk hyllest med kjappe replikker til 1940-tallets gode, gamle whiskydrikkende privatdetektiv med bløt hattebrem og strimer av sol gjennom mørke persienner inn på det sparsomt møblerte kontoret.
Voldelig slapstick
Også i «The Nice Guys» er det nostalgien som er motoren, og de som tråkker på pedalen, er Russell Crowe og Ryan Gosling – to skuespillere man vanligvis ikke forbinder med denne genren, men som begge viser seg å ha et visst talent for voldelig slapstick. «Nice guys» rimer på «wise guys» – slang for mafiamedlemmer – skjønt, selv om disse to angivelig er på riktig side av loven, er de ikke nicere enn at det går på liv og lemmer løs.
Vi er på 1970-tallet denne gangen, nærmere bestemt 1977, uten at tidspunktet ser ut til å være noe annet enn en unnskyldning for å bruke årgangsremedier og minne oss om at det var en tid i USA der porno ble satt opp på kino og premierene ble annonsert på balustrader. Det store klimakset i «The Nice Guys» er en langtrukken actionscene på et smekkfullt hotell i Los Angeles der objektet som må reddes, er en god gammeldags filmrull som triller, spretter og flyr mellom skuddsalver og knust glass. Det som befinner seg på filmrullen, er en politisk avsløring kamuflert som porno, og er en viktig bestanddel i det som er forståelig av plottet. Men den runde metallbeholderen med ordentlig celluloid inni er dessuten nærmest en nostalgiens relikvie.
Nostalgisk wa-wa
Koloritten er dessuten gjenkjennelig for de av oss som av en eller annen grunn fant tid til å se en endeløs rekke episoder av «The Rockford Files» med James Garner eller «The Streets of San Francisco» med Karl Malden og Michael Douglas den gangen tv-tilbudet tilsynelatende besto av gamle repriser av amerikanske detektivserier med wa-wa-gitar på lydsporet.
Dessverre er «The Nice Guys» bare show og lite innhold, og snerten fra «Kiss Kiss Bang Bang» mangler fullstendig i det vaklevorne stillaset av en handling. Å lage unnskyldninger for at skuespillerne skal få briljere i enkeltscener, holder et stykke på vei, men vi hadde nok ledd mer om timingen var mer presis og plottet var til å bry seg om i alle fall så lenge det varer. Biljakt, skyting og slåssing kan være underholdende nok, men det bør kunne føre til en punchline med litt tyngde. Det mangler fullstendig i «The Nice Guys». (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.