Anmeldelse: «The Neon Demon»

Det såkalte lesbenekrofile sjokket «The Neon Demon» fra filmfestivalen i Cannes er ikke så sjokkerende som man skulle kunne tro ut fra forhåndsomtalen. Da folk etter sigende flyktet fra salen, kan det hende det var fordi de kom på at de hadde noe viktigere å gjøre.

For selv om den danske regissøren Nicolas Winding Refn har appellert til mange med sine stilistiske grep, kanskje særlig i «Drive» med Ryan Gosling i hovedrollen, blir det tydeligere og tydeligere at stilen kommer foran innholdet. Refn leker med grenser uten å ha noe revolusjonerende å si.

Sadistisk kitsch

Konseptet er like banalt og brutalt som i Refns forrige film, «Only God Forgives»; kanskje kan man kalle det sadistisk kitsch. «The Neon Demon» har sekvenser som hver for seg nok kunne ha fungert godt som kunstneriske kommentarer til skjønnhetsdyrkelse på et helt absurd nivå. Men de enkelte bestanddelene er bedre enn helheten; koblingen mellom ungdommelig skjønnhet og forfallets nådeløshet – i siste instans døden – er ikke akkurat ny. Og når man stadig sier at modellbransjen spiser unge kvinner levende, er det ganske sikkert ikke en helt malplassert metafor. Spørsmålet er om man vinner noe på å tolke den bokstavelig.

Søker lykken

Pur unge Jesse (Elle Fanning) er kommet fra Georgia til Los Angeles med håp om å gjøre lykke som modell. Hun har ingen talenter sier hun, men hun er pen. Og det kan man tjene penger på. Heldigvis – eller uheldigvis – for den nokså skrekkslagne Jesse, er det nettopp den rabbit in the headlights-looken man er ute etter, og hun klatrer raskt til toppen av stigen. Det faller nye, mer tilårskomne venner tungt for brystet.

Med litt velvilje kan man si at Refn lar erfaringene endre en ung og håpefull jente til en narsissist som deretter må straffes for å ha krysset grensen mellom uskyld og hovmod. Og med en for sjangeren utsøkt billed­komposisjon kunne «The Neon Demon» ha fremstått som en bloddryppende fabel, om den ikke hadde vært en så snakkesalig film.

I «Valhalla Rising», som hadde Mads Mikkelsen i hoved­rollen, var verbal kommunikasjon mellom skue­spillerne kuttet til det absolutte minimum. Og hva skulle de egentlig ha av interesse å si til hverandre i en middelaldersk krigsmachotrip? Ikke noe vi ikke hadde­ kunnet tenke oss til på egen hånd, og det samme­ gjelder i «The Neon Demon». Fargene i bildene mister sin glans så snart noen åpner munnen; dialogen er for konkret, for plump, for uferdig. Den visuelle rammen er en krysning mellom skjønnhet og mareritt, mens det som sies suger kraften ut av de andre virkemidlene.

Til slutt ender dessuten brutaliteten i en ufrivillig komikk som hører hjemme i skrekkfilmuniversets B-seksjon. At Refn kan fascinere, er til en viss grad forståelig. Men det betyr ikke dermed at han har noe særlig å si.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.