Det første spørsmålet som melder seg når man hører det nye albumet til Marit Larsen er selvsagt: Hva var det Joni Mitchell hadde rett i? Det hun sang om at du ikke vet hva du har før det er borte? Eller kanskje det faktum at stemme, gitar og folk-baserte melodier aldri går av moten?
Fakta: Marit Larsen
«Joni Was Right»
Håndbrygg Records
Det andre spørsmålet som melder seg er: Hvorfor får vi bare fem sanger på denne platen av Marit Larsen? Når hun først tar de fine melodiene sine over til LA-versjonen av amerikansk folkemusikk, kunne vi vel fått litt mer?
Bryggedans
Larsen har mumlet noe utydelig om at med egen label, Håndbrygg Records, kommer også større frihet. Hun kan «utforske nye formater», som hun kaller det. Nå er ikke en femspors ep så originalt, kanskje. Det er vel mer utforskning av «gamle formater». Og det kan være fint nok det. Hun antyder dessuten at dette albumet er del av en større sammenheng. Så kanskje kommer det flere album inspirert av musikalske forbilder eller kanskje flere eksperimenter i andre sjangre.
Det skal mye til for at jeg skal kritisere noen for å gå motsatt vei av Shania Twain, altså fra popen til folk-country-musikken. Men hun har brukt lapsteel og skeive pianotoner før. Og hun har vel egentlig ikke kommet seg helt over til andre siden heller.
Du forlater ikke popen selv om du har banjo med på laget. Det blir ikke Gillian Welch selv om du drar opp i melankolske halvtoner her og der og korer deg selv på country-vis. (Selv om Larsen nærmer seg på «Morgan, I Might».) Men det er nettopp poenget. Resultatet er strålende likevel.
Det er uansett befriende at hun ikke går mot den digre elektroniske popen som mange andre for tiden. De typiske Marit Larsen-melodiene, de fine vanedannende refrengene, de småtriste harmoniene, har veldig godt av den skreddersydde folkedrakten. Det gir sangene litt mer personlighet.
«Hidden Heart», som jeg først oppfattet som «hit’em hard», har en liten smak av hillbilly-stomp og allsang på låven. Og den svært smittende «No» har nydelig fingerplukking i starten og bygger seg opp til en herlig countryfarget poplåt. Mens den lett pompøse avslutningsballaden, «A Stranger Song», har bare piano, enorm klang og tekstlige antydninger som virkemidler: «Once there was a stranger, living in my house, I knew his hands, I knew his mouth.»
One trick Joni
Joni Mitchell har formet Marit Larsen som menneske og musiker, sier hun. Som takk er disse sangene dedikert til henne. Det er tittelen som er hyllesten, ikke musikken. (Det nærmeste du kommer en Mitchell-referanse, er kanskje at «dudututututu»-koringen på åpningslåten «Running Out of Road», kan minne om «Big Yellow Taxi».)
Man kunne ønsket seg henne i den intense og ekspressive stilen til Joni Mitchell fra tidlig på 70-tallet. Jeg er sikker på at hun kunne klart å dra på mer og komme enda mer ut av den til tider sukrede vokalen sin.
Men det er altså ikke et coveralbum dette her. Og heller ikke Marit Larsen goes americana. Det er en moden artist med akustiske virkemidler, kassegitar og cowboyhatt på veggen. Det er en utgave vi godt kunne fått litt mer av. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.