MUSIKK | Audun Vinger
Solange | «A Seat at the Table» | Sony Music
Produksjonsmessige fiksfakserier er ikke det sentrale på Solange Knowles' tredje album, men budskap, låtskriving og innlevelse – soul. Gjør stort følelsesmessig inntrykk, farget av Black Lives Matter-bevegelsen og mer private innganger til livet. «Cranes in the Sky» er årets fineste sang.
Skadedyr | «Culturen» | Hubro
De 11 musikerne i dette meget egenrådige «storbandet» lager den utvilsomt mest spennende musikken i Norge i dag, både i dette bandet og ørten andre. Særegne, uimotståelige groover og melodier, umulig å kategorisere, men folkemusikk, jazz, fri-impro, pop, ubåtsøk, skogsfunk, samtidsmusikk og køntri finnes jo inni der et sted.
The Switch | «The Switch Album» | Bangles & Brass
Det finnes tydeligvis fortsatt nydelige, uskrevne låter i en poprocktradisjon etter Beatles og powerpop. Det lille oslobandet The Switch klarer å gjøre noe nytt og forfriskende, med sterkt materiale, herlige harmonier, gode musikere og, ikke minst, et medlem som bare skriver tekstene.
Kaytranada | «99.9%» | XL/Playground
Den unge kanadiske produsenten Kaytranada kobler syrete deep house, sprelsk jazzfunk og skakk hiphop med en snodig melodiøsitet. Hans debutalbum er glimrende og livgivende, enkelt å like i sin frodige allsidighet. Det er både basstungt og lettsindig, med mange gjester, som norgesvennen Anderson .Paak. Veldig av sin tid.
FILM | Øyvor Dalan Vik
«Toni Erdmann» | Tyskland | regi Maren Ade
Årets klokeste og mest overraskende komedie er tysk og varer i nesten tre timer. Far og voksen datter har en taus dialog der de sliter med å møte hverandres blikk og forventninger, da far brått benytter seg av et forbløffende grep. En studie i komisk underspill med dyp klangbunn og stor gjensynsverdi.
«The Assassin» | Kina | regi Hou Hsiao-hsien
Den unge kvinnen Yinniang (Qi Shu) ble sendt bort av familien som tenåring og trent i wuxia av en knallhard nonne. Nå skal hun demonstrere sin integritet som snikmorder ved å drepe mannen hun opprinnelig skulle gifte seg med. Regissøren har skapt tablåer så slående vakre og detaljerte at man kan bruke år på å studere dem. Visuelt sett den aller mest imponerende i 2016.
«Dagen i morgen» | Frankrike/Tyskland | regi Mia Hansen-Løve
En film som slentrer uanstrengt avgårde med et alvorlig innhold kamuflert som lett og lettfattelig drama. Det er nennsomt og uanstrengt gjort, med en fabelaktig Isabelle Huppert i den bærende rollen. På sett og vis en film om hvordan man snakker om ting, og om at hvilken måte man velger å gjøre det på, har stor virkning på hvordan man oppfatter seg selv og andre.
«Sauls sønn» | Ungarn | regi Laszlo Nemes
En Holocaust-film som ikke passer til merkelappen. Sjelden har man sett grusomhetene fremstilt så skånselløst, frenetisk og fortvilet. Så maskinelt. Det er dessuten svært sjelden at vi blir utsatt for en handling der døden rangerer over livet. Usedvanlig brutalt, men også usedvanlig godt gjennomført.
MUSIKK | Per A. Risnes jr.
GoGo Penguin | «Man Made Object» | Blue Note
Det var ikke det vi forventet fra Manchester i år: analog elektronika-jazz. I konkurranse med mye bra norsk jazz i år, som Tord Gustavsen, Knut Riisnæs, Hanna Paulsberg, Geir Sundstøl eller Live & Lien ble britiske GoGo Penguin årets jazzperle.
Bon Iver | «22, A Million» | Jagjaguwar
Se bort fra samarbeidet med sytekoppen Kanye. Bon Iver laget fjorårets mest oppfinnsomme og utenomjordiske americana. Et forstyrret, men vidunderlig album med organiske skogsballader og sanger som både går til hjertet og krampefoten.
Nick Cave | «Skeleton Tree» | Bad Seed Ltd.
Nick Cave lyser med svak lommelykt i mørket etter sin døde sønn. Han kler av seg den svarte dressen og lager en monumental stemningsplate, et beksvart requiem for Arthur. Noen må synge smerten, som Cave sier. Selv om den aldri forsvinner.
Silja Sol | «Væremeh» | Eget Selskap/On It
Silja Sol synger mer om hvordan det er å være menneske enn hvordan det er å være artist. Og det gjør hun sjarmerende, effektivt og smittende. I et sterkt, norskspråklig visepopår med Tonje Halbjørhus, Stein Torleif Bjella, No. 4 og Frida Ånnevik, har Silja fortsatt mest wåhåå-faktor.
BØKER | Bjørn Gabrielsen
Catherine Blaavinge Bjørnevog | «Um sakne springe blome» | Samlaget
Det høres ut som en sketsj når nynorsk debutantlyrikk fra svartmetal-landskap står igjen blant bøkene som har gjort dypest inntrykk i året som gikk. Men slik er det. En gjenfortelling av «Kvitebjørn kong Valemon» formidlet på et brønndypt, hardt og samtidig urfeminint nesten-norrønt.
Erik Rudeng | «Konsulens døtre – portrett av en borgerlig familie» | Aschehoug
En dokumentar som kjærlig gjenskaper 1800-tallets norske storborgerskap. Detaljrikdommen og billedmaterialet er overveldende, det er vanskelig å se for seg at noen leser denne fra ende til annen. Men «Konsulens døtre» tilbyr en inngang til en annen verden som få andre bøker.
Nina Lykke | «Nei og atter nei» | Oktober
Indre monologer hos herr og fru middelaldrende gjennomsnittsnordmann, i en verden der konflikter er blitt internaliserte i stedet for å utspille seg mellom generasjonene. Herlig observert, presis tidskapsel fra 2016.
Åsne Seierstad | «To søstre» | Kagge
Fortellende journalistikk av Seierstads støpning er kanskje en viktigere kanal en noen gang for at lesere skal forstå sin samtid. Denne beretningen om to søstre som reiser fra Bærum til Syria kunne ikke vært formidlet i andre medier uten at mye av den essensielle kunnskapen leseren får, ville gått tapt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.