Det var ikke tid til permisjon. Karrieren sto på spill. Norske Heidi Stensmyren var valgt til visepresident i den svenske legeforeningen da hun ble gravid. To dager etter fødselen var hun tilbake på jobb.

– Jeg visste at om jeg ikke kom tilbake, kunne jeg ikke ha den posisjonen, sier hun.

– Det går ikke an å bli valgt til et verv på ett år og så si at du blir borte.

Stensmyren har nå rykket enda et trinn opp og blitt president. Det ville hun ikke blitt om hun hadde tatt ut fødselspermisjon, tror hun.

– Det er som å spille poker. Har du veldig gode kort på hånden og får sjansen, må du ta den. Det kan ikke vente et år.

KARRIEREDEMPER

– Å få barn er en større «ulempe» i karriereutviklingen for kvinner enn for menn, sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.

Ifjor tjente norske kvinner 85,9 prosent av det menn tjente, ifølge tall fra Teknisk beregningsutvalg. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn vokser i småbarnsfasen.

– Barn er ikke et farvel til karrieren, men vi ser i likestillingslandet Norge i 2014 at barn er en demper for en del kvinner, sier Ørstavik.

Ombudet blir kontaktet av kvinner som kommer tilbake på jobb etter fødsel og opplever å få mindre ansvar og kjedeligere oppgaver. Ørstavik nevner skrekkeksempelet der en kvinnelig lege tok abort for å få forlenget en midlertidig stilling.

– Det er nok ikke til å stikke under en stol at om man får to eller tre barn og er borte ni måneder i forbindelse med hvert svangerskap, vil det være karrierehemmende i praksis, sier Kirsten Idebøen, administrerende direktør i Spare­bank1 Gruppen.

Noen kvinner går rett fra fødestuen til kontoret.

DE FØRSTE DAGENE

– Jeg fødte om kvelden, dro hjem samme kveld og begynte å jobbe dagen etter, sier Cathrine M. Lofthus, viseadministrerende direktør ved Oslo universitetssykehus. Hun fikk sitt fjerde barn ifjor. Den første uken etter fødselen jobbet hun.

– De første dagene er de nyfødte slappe og krever ikke så mye, så det gikk greit. Vi har det privilegiet at far er hjemme de første 14 dagene, så jeg kunne jobbe hjemmefra med styresaker, sier Lofthus, som aldri har hatt problemer med «ammetåke».

– Hjernen fungerer fint, det er ikke noe problem å prestere på samme måte, sier hun.

– Stillingen jeg har nå, innebærer ansvar for mange viktige prosjekter og prosesser. Jeg følte for å være raskt tilbake og holde tak i ting.

SKOLEFORESTILLING PÅ SKYPE

– Mamma, jeg vil bytte klær!

Sveriges läkarförbund holder til i en hvit villa på fasjonable Östermalm i Stockholm. President Heidi Stensmyren reiser seg fra det ovale eikebordet i møterommet, går over teppegulvet, som passer som mykt underlag for små babyer under møter, og blir med datteren Fröja (3) inn på kontoret. Stensmyren har alltid med et ekstra klesskift til datteren, som liker å kle seg ut som prinsesse, Snøhvit eller pepperkakemann.

Da Fröja var nyfødt, brukte Stensmyren det meste av lønnen sin på en barnevakt på fulltid. Familien slet ut tre barnevakter på ett år.

– Ja, det er sant, sier hun og ler.

Barnepikene er blitt sendt på barnas luciafeiring for å filme de hvitkledde barna, slik at mor har sett det senere.

– Ellers har jeg vært med på Skype med mobilen. Det kan man gjøre når det er skoleforestillinger eller noe sånt. Man kobler seg opp, så kan man være med, sier hun.

– Eller nesten med. Da kan man se dem danse.

^{Saken fortsetter under filmen ...}

DOMMEN

For 20 år siden ble Kirsten Idebøen, nå administrerende direktør i Sparebank1 Gruppen, mor for første gang. Hun var finansdirektør i A-pressen da hun ble headhuntet til konkurrenten Schibsted. Samtidig kom guttebabyen. Idebøen valgte å ta seks uker mammapermisjon før hun møtte opp i ny toppjobb. «Kirsten Idebøen, hvorfor får man barn da?» spurte en kvinnelig kollega henne i Schibsted.

– Det var som å få en knyttneve i magen. Ganske brutalt, egentlig, sier Idebøen.

– Jeg tror ikke noen har sagt noe som har satt så dype spor i meg noensinne, faktisk. Det traff akkurat den nerven. «Er hun en god nok mor? Fortjener hun å være mor?» Det var så dømmende, sier Idebøen.

Mannen hennes var hjemme i tre måneder med barnet. De tok én dag her og én uke der med tidskonto og slet ut tre saksbehandlere over to år på Bærum trygdekontor. Senere fikk de en sønn til.

– Man fortjener å være mor selv om man tar kortere permisjon enn samfunnet rundt deg forventer, sier Idebøen.

PERFEKSJONISME

I næringslivet og ledende stillinger er det forventet at norske kvinner skal være perfekte mødre samtidig som de skal være perfekte ledere og perfekte koner for sine menn, mener Idebøen.

– Disse tre rollene er det veldig vanskelig, om ikke umulig, å forene.

Selv dukket hun opp på barneskolen en 17. mai med Statoil-boller. De ble mottatt med lange blikk og rynker på nesen av de andre mødrene. Bollene ble liggende igjen på skolekjøkkenet.

– Det er mødrene. Mennene blåser i det, for å si det enkelt. Generelt har vi mye å lære av menn.

Hjemmet trenger ikke være perfekt og ryddig. Barna kan gå på skolen med en bukse som ikke er strøket, mener hun. Senker ikke kvinner kravene, går det ut over, om ikke annet, egen energi.

– Og da kan man rett og slett slite seg ut. Det ser jeg noen eksempler på i nærings­livet. Jeg har selvfølgelig kjent mye på det selv, for i perioder har jeg jobbet mye kveld og helger, jeg har vært ambisiøs, og er ambisiøs, men har vel aldri tenkt at alt skal være perfekt. Men det er klart at mange på utsiden har tenkt at jeg har tøyd strikken.

«HVA MED MORSINSTINKTET?»

Det er oftest kvinner som synes Cathrine M. Loftshus’ korte permisjoner har virket «rare».

– De lurer på om jeg klarer det, om jeg har samvittighet til det og spør: «Hva med morsinstinktet?» Det gir meg en anledning til å snakke om det og vektlegge de tingene jeg synes er viktige. Jeg tror de fleste løsninger er greie, bare man er sammen om dem og får det til å fungere for hele familien, sier sykehusdirektøren.

– Med for lang permisjon kan jeg bli litt utålmodig, sier hun.

Lofthus var på jobb dagen etter hun fødte sitt fjerde barn, men etter en ukes jobb tok hun ut syv uker fødselspermisjon. Hun var i mammapermisjon i 11 uker med sitt eldste barn, med nummer to var hun hjemme lenger, mens den tredje permisjonen var kortere igjen. Tilsammen har hun og mannen, som også er lege, vært hjemme like lenge med de fire barna. Familien har ikke hatt annen hjelp enn en au pair fra fjerdemann ble født ifjor frem til i sommer.

– Jeg har hatt hoveddelen av permisjonen for noen barn, og ikke andre, og jeg mener de er blitt like flotte uavhengig av det, sier hun.

Å lede Norges største sykehus krever sitt.

– Jeg setter meg ned ved pc-en om kvelden. I noen tilfeller blir jeg sittende til neste morgen. Jeg trenger lite søvn, og får jeg tatt igjen litt i helgene, klarer jeg meg fint, sier Lofthus, som ofte reflekterer over valg og tiden hun bruker på jobb.

– Men foreløpig har jeg nok arbeidskapasitet til å få til tingene bra på begge fronter.

NÅR DET BUTTER

Visse dager skjærer alt seg for familien Stensmyren i Stockholm. Plutselig har barna omgangssyke eller feber. I uker med mange viktige møter har Stensmyren alltid en back up-plan. Den kan være å sende barna til besteforeldrene i Drammen.

– Fra de er fem år kan de fly alene med assistanse, så den eldste datteren har fløyet alene. Da får de ryggsekk på ryggen og blir der i en uke. Jeg har vært veldig nøye når jeg har valgt mine foreldre, de er fantastiske og har stilt opp, sier anestesilegen.

Stensmyrens mann er også lege og driver et legefirma. Han har ikke vært hjemme med parets to barn. Med mannens tre barn fra et tidligere forhold bodde det i en periode fem barn i huset.

– Det har jo hendt at de har ringt fra barnehagen og sagt «sykt barn» når jeg er på andre siden av landet. Da har jeg booket om.

– Du avbrøt og reiste tilbake med fly?

– Ja, det må man gjøre. Det er nesten lettere når man har med seg barnet. Fröja har vært med på mange møter i Brussel, for eksempel. Da sitter hun på stolen og har noe å gjøre.

Selv ønsker Stensmyren at barna kunne begynt i barnehage før de er ett år. Det hadde gjort ting lettere.

– Det hender at hun har vært mye med på kveldsmøter. Da setter jeg henne i bilen, og hun sovner på veien hit. Så bærer jeg henne sovende inn, og så sover hun her, og så bærer jeg henne sovende ut i bilen igjen. Så kjører vi hjem, sier hun.

– Det går jo bra.

FØDEMASKINEN

– Ja, jeg har bare kommet inn …

Silje Sandmæl, DNBs forbrukerøkonom og programleder for TV3s «Luksusfellen», lager en presselyd med leppene idet hun forteller om sine raske fødsler.

– … og gått ut. Så har det vært fint igjen. Jeg er en fødemaskin, sier Sandmæl.

– Ja, det er helt kvalmt, vet du.

Trebarnsmoren har satt seg ved et bord i det åpne kontorlandskapet i DNBs lokaler i Bjørvika i Oslo. Datteren Celia (11 måneder) løfter armene i været idet hun får noen ferdigtygde grønne eplebiter i munnen. Ifjor, mens Sandmæl gikk høygravid, var hun med som deltager i programmet «MasterChef». To uker etter fødselen var hele familien pluss bestemor med på tv-opptak. Seks uker etter fødselen begynte Sandmæl i 20 prosent stilling i DNB.

– Jeg ville ikke at rollen min skulle gå i hi. Ingen skulle plutselig kunne være forbrukerøkonom i DNB og hete noe annet – for det er meg. Jeg ville jo ikke at andre skulle slippe til, sier hun.

– Det ville vært enormt kjedelig hvis det hadde kommet en vikar for meg som var flinkere. Det hadde vært lokket på kisten, da ville jeg ikke kommet tilbake.

Sandmæl ville raskt tilbake til arbeid etter fødselen for å få mer energi.

– Når barna er små, sover de ekstremt mye. Da gjorde jeg det jeg synes er gøy: jobben min. Så jeg fikk utnyttet tiden maksimalt, sier Sandmæl.

– Det gir meg mye å yte noe og føle at jeg er nyttig. Jeg får ikke motivasjon og energi av at mannen min sier at huset er fint og rent.

NEGATIV SPIRAL

– Det er forståelig at kvinner i konkurranseintensive karrierejobber velger korte permisjoner. I slike jobber kan foreldrepermisjon utgjøre en karriererisiko, sier forsker Selma Therese Lyng ved Arbeidsforskningsinstituttet.

Hun har forsket på forretningsadvokatbransjen, som fortsatt er mannsdominert på toppnivå til tross for at det er vel så mange kvinner i rekruttstillinger – også i de mest prestisjetunge firmaene.

– Det store kvinnefrafallet skjer i småbarnsfasen. Permisjon blir opptakten til en negativ karrierespiral for mødre, sier Lyng.

Hun fant at karrierededikerte kvinner tok ut mesteparten av foreldrepermisjonen og ikke delte likt med partneren. Selv kvinner som spilte på «a-laget» og ble regnet som potensielle partneremner før de fikk barn, falt fra.

– Det er ikke vond vilje eller arbeidsgiver som straffer deg med intensjon, men når alle vet du skal være lenge borte, regnes du ikke helt med lenger. Pulten tømmes, og du får ikke samme muligheter til å være med på de spennende prosjektene. Når du kommer tilbake, er du helt ute av sirkulasjon. Du blir ikke sett på som ny og spennende arbeidskraft, slik som nyansatte, men en som har omsorgsansvar hjemme og ikke kan jobbe så mye som før, sier Lyng.

– Jeg kaller det en mødregjøring.

Når ansatte sakker akterut i konkurransen om opprykk, lønnsøkning, bonuser og nye muligheter, blir det ekstra vanskelig å motivere seg for å jobbe seg tilbake på a-laget, mener forskeren.

KJØPER SEG FRI

– Bortsett fra amming, som kan løses ved pumping, så: Hvorfor i all verden er det gitt at kvinnen skal ta majoriteten av denne permisjonen?

Kirsten Idebøen i Sparebank1 Gruppen sitter inne på et blått møterom i selskapets lokaler nær Youngstorget i Oslo. Med to sønner har hun kombinert familieliv og karriere ved hjelp av et godt bakkemannskap, som hun kaller det. For hennes del består det av ektefellen, en oppofrende svigerfar og praktikanter.

– Det er noe av hemmeligheten, tror jeg, å la barna få være hos andre vi stoler på. Andre viktige personer, eller «other important persons», som det heter på fagspråket, sier hun.

– Vi har alltid hatt en praktikant fra barna var spedbarn. Og så har vi hatt hjelp til vasking og i hagen. Jeg har prioritert å kjøpe meg fri fra de oppgavene det er mulig å kjøpe seg fri fra, sier hun.

Praktikanten, som har hatt egen leilighet i familiens kjeller, har hatt barna og matlaging som hovedoppgave og vært viktig for familien. Da yngstesønnen var fire, sto han og tittet opp på en stor julekrybbe plassert på familiens kjøkkenbord en desemberdag. Han så Josef og Maria, det lille Jesus-barnet, engler og noen dyr. Så spurte han: «Du, mor, hvor er praktikanten?»

ELEMENT AV LATSKAP

– Det er blitt tendenser til cupcake-helvete i visse miljøer, sier Kristine M. Madsen, leder i Advokatforeningens kvinneutvalg og partner i Bull & Co.

– For mange høyt utdannende jenter faller inn i rollen som hjemmeværende mødre. De bruker uforholdsmessig mye krefter på å realisere potensialet sitt som fruer innenfor det retrochice kvinneidealet i stedet for kapasiteten og utdannelsen sin, sier Madsen.

Hun liker ikke at kvinner blir hjemmeværende i årevis etter permisjonsslutt. Mange av disse kvinnene blir hjemmeværende fordi de da har en «legitim» begrunnelse for å være hjemme, ifølge Madsen.

– Det er også et vist element av latskap i det. Bevisst eller ubevisst dekker de seg bak at de «ofrer seg for familien». Selvfølgelig sier man at det er av hensyn til barna. Ingen sier at det er av hensyn til dem selv, sier hun.

Madsen har selv to sønner, som hun var hjemme med i henholdsvis seks måneder og halvannet år, og mener å se en «backlash i likestillingsutviklingen». Det ikke er noen motsetninger i å balansere privilegier som rett til utdannelse og velferdsordninger med selvrealisering og et godt familieliv, mener hun.

– Dagens kvinneideal er veldig fokusert på kvinnen som objekt. Det er strengere regler for kvinnelig enn mannlig væremåte. Det gjør seg også utslag i yrkessammenheng, sier hun og legger til at det er opp til kvinner selv å forholde seg til det.

– Vi skal være litt knapphullsblomster.

HULEBOERTEORIEN

Kirsten Idebøen har en egen huleboerteori om hvorfor kvinner ofte senker karriereambisjonene etter at de har fått barn.

– Kvinner fra tidenes morgen har født barn, og ergo har det vært naturlig at de har tatt oppgaven med å passe på, sier Idebøen.

– Og mennene har vært ute i skogen eller på sjøen og skaffet mat. De som ikke kom seg hjem og ble spist av de ville dyrene, fikk ikke reprodusert seg. Derfor er menn flinkere til å orientere seg enn kvinner. Når man dyrker dette gjennom titusener av år, er det klart det bli forskjeller i hjernen. Epigenetikk har nå påvist at et gen hos oss kan forandre seg gjennom en generasjon, avhengig av hvordan vi lever livene våre.

Når den varme morsrollen dyrkes og overføres fra en generasjon mødre til den neste, blir menn og kvinner forskjellige, mener Idebøen.

– For likestillingens del i næringslivet er det et must at menn tar sin del av sjauen knyttet til uttak av permisjon.

– Har du angret på at du tok kort permisjon?

– Jeg har ikke angret på det, nei. Jeg har av og til stilt meg spørsmålet om jeg har prioritert riktig underveis, om det har gått ut over guttene på noen måte.

Spørsmålet stiller hun seg fremdeles.

– Mannen min sier «Nei, Kirsten, det har det ikke». Vi må tenke på hvordan vi i sum har løst foreldreoppgaven, ikke bare hvordan jeg har løst den. I sum har vi løst den bra, sammen med bakkemannskapet.

UTEN TENNING

– Kvinner som virkelig vil ha ansvar på høyt nivå, lar seg ikke styre av strukturelle føringer og lar seg ikke bli plassert fordi de har barn, sier forsker Anne Grethe Solberg ved Arbeidsforskningsinstituttet.

Hun har studert kjønnsperspektiv på innovasjonsledelse og mener, i motsetning til kollega Selma Therese Lyng, at kvinner ikke blir møtt med strukturelle hindringer på jobb etter endt mammapermisjon.

– Det er fullt mulig å være borte med barn og likevel holde i strikken til arbeidsgiver. Det viktigste kvinner gjør, er å være tydelige til omgivelsene og uttrykke at de ønsker å være med og bringe bedriften frem mot målet. Om de er borte et halvt eller ett år, har ikke så stor betydning for dem som virkelig vil, sier hun.

Solberg mener kvinner og menn har like muligheter karrieremessig og at glasstaket mellom mellomledernivå og toppledernivå ikke finnes.

– Jeg tenker at færre kvinner enn menn reelt sett tenner på det å ta ansvar på toppledernivå, sier hun.

SAMVITTIGHETSFANGER

Hege Skryseth, Microsofts tidligere toppsjef i Norge, nå konserndirektør i Kongsberg Gruppen, var hjemme i 11 måneder med sine to barn for 17 og 15 år siden.

– Det var helt uproblematisk å komme tilbake igjen da jeg jobbet i Microsoft. Det viktigste er god transisjon til den som følger etterpå, at du rydder etter deg. Jeg synes unge kvinner skal ta permisjon med god samvittighet, det er ikke begrensende med tanke på muligheter, sier Skryseth.

Når man har små barn, må arbeidsgiver ha forståelse for at du har begrenset kapasitet, mener hun.

– Du må være fleksibel på tider av døgnet da barna ikke krever mye oppmerksomhet. Du kan logge på om kvelden og ta i et tak da.

– Skal jeg gi noen tips til kvinner som er hjemme og har ambisjoner om karriere, er det å følge med på hva som skjer, rett og slett. Da får du ikke 100 prosent permisjon, sier Kirsten Idebøen.

Veien til topplederjobber åpnes vanligvis først etter fylte 45 år. Mange faller fra mellom 30 og 35, i den mest hektiske småbarnsperioden, mener Sparebank1-sjefen.

– Av det jeg observerer er det få kvinner som tenker karriere som velger å være hjemme i ni måneder. De deler det med sin mann, og så er problemet løst langt på vei, sier Idebøen.

– Jeg tror kvinner faller av som mellomledere, det er også ganske krevende, sier Cathrine M. Lofthus, viseadministrerende direktør ved Oslo universitetssykehus.

– Da må man takle det og familie. Jeg tror en del kvinners samvittighet sier at en ikke går videre. Samfunnet har litt å si, og så tror jeg «omsorgsgenene» spiller inn. Kvinner vil gjerne ha kontrollen på hjemmebane, sier Lofthus.

EKSEMPELETS KRAFT

Inne på møterommet hos Den svenske legeforening i Stockholm har tre år gamle Fröja satt seg i fanget til mor. Jenta har funnet en rød, lang kjole, på hodet har hun et par gule øreklokker og i hendene en Ipad å leke med.

– Jeg tror ikke barna mine har hatt vondt av det. Det har gått bra, sier Heidi Stensmyren.

Å kombinere karriere og barn har krevd mye planlegging.

– Det var fantastisk da vi fikk Iphone og jeg kunne synkronisere min manns og min kalender, sier hun.

Stensmyren tror at hennes to dager lange mammapermisjon har smittet litt over på andre i bransjen.

– Hun som er president yngre legers forening i Sverige har fått barn nå, og hun har jobbet hele tiden. Så det har vel forplantet seg i vår organisasjon, sier Stensmyren.

– Jeg tror at i og med at jeg gjorde det, er det lettere for andre å gjøre det også. Man blir et godt eksempel.

Stensmyren ser ned på Fröja i fanget, mener at det er viktig å vise barna hva mamma har fått til.

– Jeg håper jeg er et godt forbilde for barna mine også. Hvis jeg som kvinne, ikke-svensk, såpass ung og småbarnsmamma kan bli leder i legeforbundet, kan barna mine ta seg enda lenger om de vil.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.