– Det er hyggelig at du spør, men det er bare to dager siden jeg sluttet. Det tjener både meg og Plan best om jeg ligger litt lavt nå, sier Olaf Thommessen.

Mandag denne uken gikk han på dagen fra stillingen som generalsekretær i bistandsorganisasjonen Plan Norge. «Årsaken er uenighet om strategi for Plan Norge fremover,» sa styrelederen i en pressemelding.    

– De neste månedene skal jeg bare gå på ski og spille trommer, sier Olaf Thommessen til DN.

Toppledere skifter oftere jobb enn andre arbeidstagere. Og når det skjer, har de som regel alles øyne rettet mot seg. Gikk de frivillig, eller måtte de gå? Gikk de med æren i behold – eller etterlot de seg et dårlig rykte?

– Motparten gir et inntrykk av at jeg ikke var ønsket i selskapet, mens det var jeg som avslo et tilbud som ikke var rettferdig. Det viser at de lyver, sa tidligere investeringsdirektør Peter Warren i Warren Capital til DN denne uken.

Warren har stevnet sine eiere for usaklig oppsigelse. Det er blitt en kamp om hvem som sitter på sannheten. Sjefens ettermæle har betydning for hvilken fremtid vedkommende har i arbeidslivet.

«UENIGHET OM STRATEGIER».

Det var en varm ettermiddag i juni for to og et halvt år siden. Daglig leder for Sandefjord lufthavn gjennom 13 år satt på kontoret og forberedte talen han skulle holde for flere hundre næringslivsledere en time senere. Alf-Reidar Fjeld skulle snakke om sine visjoner og veien videre. Da fikk han en telefon:

– «I morgen tidlig vil du få et besøk på kontoret med et brev om oppsigelse».

Fjeld blir stille et øyeblikk.

– Det var ganske spesielt. Jeg hadde ikke fått noen early warnings. Jeg ble tatt fullstendig på sengen.

Alf-Reidar Fjeld avsluttet samtalen, tok en timeout og gikk opp på podiet.

Morgenen etter visjonskvelden på Torp sendte styret ut en kort pressemelding om at Alf-Reidar Fjeld var oppsagt med umiddelbar virkning. «Styret og Fjeld ser ulikt på en del spørsmål av betydning for lufthavnen fremover,» het det i pressemeldingen.

Fjeld brukte dagen på å rydde kontoret. 13 års virksomhet skulle pakkes ned, eposten skulle håndteres. Kollegene skulle forlates.

– Det var en absurd situasjon å være i. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, og jeg hadde levert gode resultater hele veien. Ingen skjønte hvorfor jeg måtte gå, heller ikke jeg, sier Fjeld.

– Hva var årsaken til at du måtte gå?

– Det ble sagt at det var uenighet om strategier. Jeg vet ikke noe om det. På direkte spørsmål fra mine nærmeste medarbeidere bekreftet også styreleder at ingen av de foreslåtte strategiene skulle endres.

– Så hva handlet det om?

– La meg si det slik: Daglig leder har plikt til å informere styret om forhold han mener er i strid med virksomhetens interesser. Hvordan styret vil forholde seg til slik informasjon, er det selvsagt styret selv som bestemmer. 

OPPSIGELSENS SOMMER

Fjelds rutiner i ukene som fulgte: våkne i huset hjemme på Tjøme, kippe på seg skoene, tusle ut til postkassen, hente avisene og sette seg ved kjøkkenbordet med kaffekoppen. I en måneds tid var Alf-Reidar Fjeld førstesidestoff hver dag. Han holdt seg for det meste hjemme eller ute i båten, satte krabbeteiner og fisket.

– Tjøme er et fint sted å være på sjøen. Jeg prøvde å gjøre ting jeg liker å gjøre, men besøkene fra journalister var mange, og jeg satt veldig mye i telefonen.

Storfamilien slo ring om Fjeld. Barn og barnebarn ble viktige for å unngå å ha all oppmerksomhet rettet mot konflikten, men hele tiden grublet han over mulighetene. Da ledelsen i Vestfold fylkeskommune avslo tilbudet om å høre hans versjon av konflikten, skjønte Fjeld at det eneste han kunne gjøre for å få stillingen tilbake, var å gå rettens vei. Men han nølte.

– Alt som skjedde den sommeren, gjorde at det var helt uaktuelt å gå tilbake til jobben. Det ville vært helt umulig. En rettssak ville bety en lang periode med konflikt. Jeg ville kanskje vunnet saken og fått økonomisk erstatning, men jeg kunne også risikert å bli bitter. Jeg ser folk i nabolaget som bruker hele livet på å krangle om noen meters brygge, bare for å gå i graven med tapt sak. Jeg ville ikke gå i den fellen. Jeg bestemte meg derfor for å rette blikket fremover, først og fremst av hensyn til familien, men også fordi jeg på ingen måte følte meg klar for pensjonisttilværelsen.

Det gjør noe med deg å stå i konflikt over lengre tid. Jeg merket at jeg var på vei inn i en boble. Selv om det var nesten absurd å oppleve all den støtten jeg fikk.

– Folk jeg aldri har sett, stoppet meg på gaten, skrev brev og sendte blomster og banket på døren. Det var en veldig ålreit opplevelse.

Det at jeg også fikk mange henvendelser om nye jobber, var med på å gjøre beslutningen om å legge dette bak meg, lett.

Han trekker pusten.

– Det som ikke var ålreit, var måten jeg ble oppsagt på. Det skjedde i et tempo som gjorde at det ble skapt masse spekulasjoner. Da folk begynte å snakke om at jeg kanskje var en del av en lokal korrupsjonssak som verserte i avisene den sommeren, fikk jeg nok. Da gikk jeg ut i avisene og krevde et dementi fra styret. Det handlet om ryktet mitt.

– Det er noe alle bør være bevisst på, både folk i lederstillinger og de som eventuelt skal si opp noen: Måten det skjer på, har mye å si. Det er veldig sårbart å miste jobben. Riktignok trakk styret etterhvert oppsigelsen tilbake, men det burde ha håndtert saken på en bedre måte fra starten av.

Etter noe tid med styrearbeider og som selvstendig konsulent, begynte Alf-Reidar Fjeld i mars som daglig leder i selskapene Holgers as og Bolest ab, to skandinaviske selskaper som begge leverer komplette lakkeringsanlegg for bil og industri.

– Jeg trives veldig godt her. Nå fokuserer jeg fullt på drift og utvikling av disse selskapene.

Styreleder i Sandefjord lufthavn, Bjørn-Tore Gleditsch, sier at styret har lagt saken bak seg.

– Såvidt jeg husker, er dette over to år siden. Vi inngikk en avtale, og utover det har jeg ikke noen kommentar.

AKSEPT

– Når en toppleder må gå fra jobben, blir vedkommende ofte ganske utslått. Mange har et behov for å gå ut i avisene og renvaske seg selv, men det bør man ikke gjøre. Dersom man ikke godtar situasjonen, blir det mye vanskeligere å komme inn i en ny stilling. Det viktigste man kan gjøre, er å løfte blikket og se fremover, sier karriererådgiver Signe-Lise Narum.

Hun er styreleder i Narum Gruppen as og har 20 års erfaring i å hjelpe toppledere over i ny og riktig stilling. Dette innebærer mange tøffe samtaler. Integriteten og selvrespekten står på spill. Muligheten for en ny karriere skal utredes.

– Lederen bør omgi seg med ærlige venner og kolleger, som kan støtte og være tydelige i den prosessen det er å sortere ut det som egentlig har skjedd. Det er også viktig at man snakker med noen som ikke er fra den nærmeste familien.

– Hvorfor det?

– En ektefelle skal naturligvis gi støtte og omsorg, men vedkommende kan også støtte på feil måte og derved øke de vonde følelsene.

I en slik situasjon trenger man omsorg, men ikke å bli jattet med! Noen sier «stakkars deg, du må anlegge sak og ikke finne deg i dette». Andre kan si «så fint, nå kan du være mer hjemme, arbeide i hagen, bistå familien og så pusser vi opp kjøkkenet og bygger på hytta», sier hun.

– Men det verste man kan gjøre når man har mistet jobben, er å trekke seg unna arbeidslivet. Det er viktig å komme raskt i ny jobb, ikke sitte hjemme, for da dør man sakte.

Mens det i utlandet blir sett på som en styrke å ha vært i en tøff prosess som leder, er mange bedrifter i Norge redde for å ansette ledere som har stått i en konflikt. Narum mener mange toppledere blir anbefalt å vente med å prøve å få en ny topplederstilling i minst to til tre år. Det synes hun er synd.

– Hvem er det som sier slike ting og gir slike råd? Jo, det er ofte styreledere eller maktmennesker som mener de har førsterett til å avgjøre om, og når, en toppleder skal tilbake.

Noen ganger kan headhuntere også si det samme, «du må vente med å komme tilbake som toppleder nå, idet artiklene i avisen har vært så voldsomme at vi ikke tør anbefale deg videre».

Hun rister på hodet.

– Slike tilbakemeldinger kan ofte ødelegge en toppleders liv.

PÅ LÅNT TID

For Åsmund Prytz var saken klar: Han skulle bli på skandaleprosjektet Namsos Rock City om så skuten sank med mann og mus.

I 2012 tok han med seg sin spanske kone og to barn og forlot FN-jobben i Zimbabwe til fordel for Namsos. Gitaristen i punkebandet Nullskattesnylterne hadde vært med på litt av hvert, men dette skulle bli en berg-og-dal-bane han aldri kunne forestilt seg.

– Jeg visste det kom til å bli tøft, Rock City gikk med ni millioner kroner i underskudd i 2012 da jeg overtok. Men vi klarte å kutte kostnader betraktelig, og fra januar i 2014 har vi gått med overskudd. I 2013 økte vi aktiviteten, økte egeninntjeningen og reduserte underskuddet med nesten ni millioner kroner, så jeg ble forbauset da ny styreleder tidlig ga uttrykk for at jeg ikke lenger var ønsket.

Ute skinner solen fra en blå himmel. Prytz sitter med hendene rundt en kaffekopp, han har mørke poser under øynene og stramme kjever.

– Jobben betyr veldig mye for meg. Når jeg har det bra på jobb, er livet stort sett godt. Så dette har vært en ekstremt krevende tid. Men jeg har lært utrolig mye også.

– Hva har du lært?

– Jeg har fått merke hvordan jeg blir under press. Noen blir deprimerte av motgang, men motgang kan også utløse energi, og slik er det i hvert fall for meg. Jeg merker at jeg blir skjerpet.

I slutten av desember 2013 ble det oppnevnt et nytt styre. Allerede vinteren 2014 skjønte Prytz at samarbeidsproblemene med den nye styrelederen var så store at de kunne koste ham jobben. Først ble han tilbudt sluttpakke.

Så ble han tilbudt en annen stilling i Rock City. Prytz avviste tilbudene. Så kom statsbudsjettet. Støtten til Rock City var strupet og kom til å bli avviklet i løpet av 2015.

5. september ifjor fikk Prytz sparken. Avisene skrev at styret oppfattet ham som lite samarbeidsvillig, egenrådig, rotete og ustrukturert.

– Jeg kunne jo tatt sluttpakke eller gått til sak, men det ville vært helt feil å stikke nå som vi endelig var i ferd med å få prosjektet opp å gå. Det ville i hvert fall betydd slutten for Rock City, mener Prytz.

Nyheten om at Prytz var sparket, nådde riksmediene. En drøy måned senere trakk styret oppsigelsen, under forutsetning av at Prytz skulle slutte frivillig i april 2015.

Hele høsten jobbet Prytz døgnet rundt for å redde ressurssenteret for rock i Namsos, vel vitende om at styret ønsket ham bort.

– Det er en spesiell situasjon, men vi er innstilt på å få dette til. Jeg ser ikke styret så mye i det daglige uansett. Det har kanskje vært noe av problemet. Felles forståelse av musikkbransjen og konteksten rundt ville sannsynligvis lagt til rette for et bedre samarbeid.

Han tenker.

– Det er ikke lett å jobbe når du opplever å ikke ha styret med deg. For å overleve må du ha en sterk drivkraft til å fortsette, og du må finne akkurat den rette balansen mellom ydmykhet og tro på deg selv.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg har snakket med mange som har gitt meg innspill og tips. Gode støttespillere fra musikk, næringsliv og politikk har hjulpet meg gjennom prosessen. Jeg føler meg ikke alene.

«MERKELIG»

Styreleder Gunnar Sellæg i Rock City mener Åsmund Prytz burde vite hvorfor han ikke er ønsket som leder av Rock City.

– Styret tilbød først Prytz en sluttavtale, som han avviste. Dette førte til at styret ikke hadde annet valg enn å gå til oppsigelse. Etter at styret hadde gått til oppsigelse, viste det seg at Prytz likevel ønsket en sluttavtale, og da ble vi enige om en fratredelsesavtale med samme sluttidspunkt som det som var gjeldende under oppsigelsen.

Han fortsetter:

– Prytz hadde i samarbeid med forrige styre kuttet kostnader slik at selskapet ikke lengre brukte mer penger enn det fikk i bevilgninger, men å bygge opp Rock City dreier seg om mye mer enn å kutte kostnader. Styret var bekymret for at bevilgningene fra staten skulle kuttes som følge av at Rock City ikke hadde kommet langt nok i arbeidet med å realisere det nasjonale mandatet. Begrunnelsen for oppsigelsen var, som beskrevet i pressemeldingen som ble sendt ut i forbindelse med oppsigelsen, «manglende fremdrift i realisering av det nasjonale mandatet». At Prytz ikke skjønte hvorfor han ikke var ønsket, virker merkelig da han har mottatt to brev, ett fra forrige styreleder og ett fra nåværende styre. I tillegg har Prytz mottatt en svært grundig skriftlig begrunnelse for oppsigelsen. Styret er bundet av konfidensialitet i denne typen prosesser og kan derfor naturlig nok ikke dele disse med Dagens Næringsliv, men om Prytz ønsker å dele denne informasjonen med mediene, står han fritt til det.

– Oppfattet styret ham som lite samarbeidsvillig, egenrådig, rotete og ustrukturert, slik avisene skrev?

– Det har jeg ingen kommentar til.

– Ønsker styret fortsatt at Prytz skal bort fra jobben?

– Styret har ikke endret syn i saken og forholder seg til fratredelsesavtalen som er inngått.

BEST Å FÅ FYKEN I MARS

En rekke ledere som brått har måttet gå fra jobben, beskriver hvordan prosessen opplevdes i eposter DN har fått lov til å sitere anonymt.

– I ettertid tror jeg det som har vært mest krevende for meg i min prosess, var at jeg aldri opplevde å få en forklaring på hvorfor jeg ikke var ønsket. Det ville vært mye bedre å få en åpen og ærlig forklaring, slik at jeg i ettertid hadde sluppet å bruke energi på hva og hvorfor, skriver én.

– Styret ville at jeg skulle si at vi var enige om beslutningen, men det ville jeg ikke, skriver en annen, som brukte fysisk aktivitet for å holde humøret oppe.

– Jeg var ute og gikk midt på dagen hver dag sammen med pensjonister og mødre i barselpermisjon. Det var en ganske rar følelse når man var vant til å jobbe 12 timer om dagen. Dette var i mars, som er en utmerket måned å få sparken i! Det er lyst, og alt går mot vår og sommer. Det er nok mer traurig i oktober og november.

KORRUPSJONSANKLAGER

– Venner og familie sier det til meg hele tiden: «Tove, kan du ikke roe ned nå, kan du ikke trappe ned litt?» Men jeg klarer ikke det. Ser jeg en utfordring, må jeg bare hoppe på den.

Tove Paule ler sin velkjente, raspende latter. Etter at hun gikk av som idrettspresident i 2011, ble hun varaordfører for Høyre i hjembyen Drammen. Hun stortrives. Men om anklagene mot henne hadde fått fotfeste, er det mulig historien ville sett veldig annerledes ut.

I 2007 ble Tove Paule den første kvinnelige idrettspresidenten. Mot slutten av fireårsperioden bestemte hun seg for ikke å ta gjenvalg. I januar 2011, på mottagelsen for hennes egen 60-årsdag, ble hun bedt av ordføreren i Drammen om å stille til valg. Paule engasjerte seg i kommunevalgkampen, banket på dører og gledet seg til å ta fatt på de nye utfordringene.

I begynnelsen av mai, like før Paule skulle gå av som idrettspresident, anklaget lederen av valgkomiteen henne for korrupsjon.

– Dette er en svertekampanje mot meg, sa Paule til VG.

Det mener hun fortsatt, tre år senere.

Paule slo tilbake mot korrupsjonsanklagene. Hun mente at enkelte personer i valgkomiteen ønsket å svekke det sittende styret for å få gjennomslag for sine kandidater på det kommende idrettstinget. Selv skulle hun jo uansett ut av presidentvervet.

«RENE FARSEN»

11. mai var det nytt idrettsting. Det var også Paules siste dag som idrettspresident. Da hadde korrupsjonsryktene rystet organisasjonen i en hel uke. Tove Paule gikk opp på talerstolen for å åpne arrangementet.

– Idet jeg avslutter, ser jeg at folk reiser seg og klapper.

Hun blir blank i øynene.

– Huff, ja, nå blir jeg rørt igjen, vet du.

Hun forteller om da hun skulle opp på podiet igjen for å holde sin avsluttende tale.

– Jeg holder tale i en halvtime ved åpningen, og på tingets siste dag forlanger jeg en unnskyldning fra valgkomiteen ved leder, sier hun.

– Det er mange ting jeg synes ble den rene farsen, men da jeg kjørte derfra, var jeg veldig fornøyd. Veldig fornøyd var jeg. Jeg fikk unnskyldningen min, og jeg ble æresmedlem i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Og jeg har gjemt på noen avisutklipp fra den tiden. Adresseavisen hadde noen utrolige karakteristikker av mine meningsmotstandere. De fikk etterhvert mye pepper.

TAPSOPPLEVELSE

Signe-Lise Narum sammenligner følelsene ved tapet av en topplederstilling som det man kan oppleve ved plutselig, alvorlig sykdom eller ulykke.

– Man fortrenger, man blir sint og man blir redd. «Hva skal jeg si til familien min, til kona og hvordan skal jeg klare mine økonomiske forpliktelser?» Dersom man snakker med sittende toppledere om dette, sier de fleste at de er klar over at én dag vil alt være annerledes, én dag vil de miste eller måtte forlate stillingen sin. Men man er faktisk ikke forberedt, sier hun.

Narum mener at bedrifter bør sørge for at topplederen har en diskusjonspartner, og dette kan gjerne være styreleder. Dersom man på forhånd har snakket om mulige konflikter mellom leder og styret, kan toppleder selv velge å forlate stillingen med æren i behold.

– En god styreleder bør kunne ta opp vanskelige ting med leder, ikke bare diskutere økonomi. Toppleder får da et ord med i laget og kan tenke over den kommende situasjonen, slik at vedkommende kan velge å gå ut av stillingen før en «skandale» kommer. Da kan leder gå ut med høyt hevet hode.

TJUKKEBOKA

Tove Paule er ikke blitt skremt av erfaringene som idrettspresident, tvert imot. Hun mener mange kvinner med fordel kunne kastet seg ut i toppverv og ledende stillinger.

– Når menn må gå fra topplederjobber, varer det ikke lenge før de popper opp et annet sted. Kvinner popper sjelden opp mer enn én gang. Jeg tror årsaken er at mange kvinner stiller for høye krav til seg selv. Og de blir ofte stilt høyere krav til, også. Som kvinnelig leder blir du fulgt med argusøyne. Men jeg har alltid hatt god hukommelse, og jeg skriver alltid referat fra alle møter. Nå er jeg på tjukkebok nummer tre. 192 sider. Det kan være veldig greit å ha. Som kvinne må du lære deg å slåss tilbake.

Paule var bare 19 år da hun bestemte seg for ikke å få barn. Hun erkjenner at det nok gjør at hun har større frihet. Hun har bare seg selv å ta hensyn til.

– Det er nok fortsatt slik at kvinner tar det største ansvaret på hjemmebane. Mange sier til meg at jeg ikke er som andre kvinner. Det er jeg nok, men det er nok erfaringen som har gjort meg så sterk som jeg føler meg i dag.

Hun tar en pause.

– Det er ingen hemmelighet at jeg hadde et sammenbrudd i 1992. Da var det en liten bagatell som bikket meg over.

– Hva skjedde?

– Nei, det var mye som skjedde privat, og totalbelastningen var så stor. Det falt en kommentar, og det var som å stikke hull på en ballong. Luften gikk ut av meg. Jeg bare grein. Det var en veldig skummel opplevelse. Jeg isolerte meg og så ikke et menneske på seks uker. Til slutt kom det noen venner og kjørte meg til turnkonferanse i Oslo. Jeg sto bak en søyle i andre etasje og håpet at ingen skulle oppdage meg.

Hun ler.

– Men det var begynnelsen på at jeg ble bedre. Jeg lærte meg å være åpen om hvordan jeg hadde det, det er utrolig viktig. Og nå har jeg lært å ta signalene. Når jeg kjenner at det blir for mye, når jeg kjenner at det prikker i kroppen, da kobler jeg ut, tar meg en tur til Gran Canaria, leser bøker, løser sudoku og kryssord og ser på Eurosport. Da behøver jeg ikke å snakke med et menneske på en hel uke. Det er fantastisk og avslappende, det å bare være meg. 

Se også:
De sitter opptil 20 timer i strekk foran skjermen og blir tvangsinnlagt av foreldrene.

Hvorfor legger klima- og miljøminister Tine Sundtoft til rette for oljeboring i Arktis?

Da Angelo Gaja plantet «feil» druer i Barbaresco, ble han først omstridt, senere verdenskjent.

Arakataka kan med god samvittighet kalle seg Oslos budsjettgourmet.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.