Anmeldelse av «En muslimsk mors kamp» av Azra og Maria Gilani

Azra Gilani vokste opp i 50- og 60-tallets Lahore og flyttet til Norge i 1971. Av årsaker som kan skyldes både personlighet og urban middelklassebakgrunn, valgte hun en annen tilnærming til innvandrerrollen enn mange pakistanske kvinner av sin generasjon.

Gilani utforsket hytteliv og julefeiring med forsiktig nysgjerrighet og lot døtrene få svømmeundervisning, valg som skapte friksjoner i det norsk-pakistanske miljøet og med ektemannen. Høsten 2016 slo hun gjennom lydmuren med kronikken «Muslimske mødre, nå må dere våkne!» i Aftenposten, et opprop mot bruken av ære- og skambegreper i barneoppdragelsen.

I samarbeid med datteren Maria Gilani er hun nå aktuell med boken «En muslimsk mors kamp».

Månelanding

Gilani ankommer Fornebu omtrent samtidig som «Apollo 14» lander på månen, og skriver «reisen til Norge ble min egen måneferd». Det Norge hun ankommer, er nesten uten lyd og lukter, nordmenn anser tydeligvis sitt land som moderne, men sett med Gilanis blikk kjører de biler som knapt henger sammen, og kler seg ikke engang opp når de skal på restaurant.

Hun ser også uventede likheter med fødelandet: Når hun får venner i Holmenkollen, observerer hun hvordan nordmenn arrangerer ekteskap etter klassebakgrunn med så stor selvfølgelighet at de ikke ser det selv.

Bokelsker? Les mer om bøker her

Gilanis ektemann håndterer gapet mellom pakistansk og norsk kultur på annen måte enn Azra. Som i ganske mange fortellinger om ektemenn fra æreskulturer som har flyttet til Vesten, fra feministen Phyllis Cheslers «An American Bride in Kabul» til Betty Mahmoodys bestselger «Ikke uten min datter», makter han ikke å integrere de ulike kravene til mannsrollen han opplever. I stedet ser han tilsynelatende ut til å akseptere at Azra kler seg hensiktsmessig og «norsk» og gir døtrene de samme mulighetene som døtrenes venninner, samtidig som han ønsker å tilfredsstille sine konservative venner i Norge og familien i Pakistan.

Nærbutikk

Med betydelig selvoppholdelsesdrift og talent tar Gilani etter hvert over en dagligvarebutikk på Majorstuen. Skildringene fra denne tiden kunne vært et utmerket utgangspunkt for en fjernsynsserie: Her opptrer mennesker fra alle samfunnslag og alle verdens hjørner, tilårskomne pensjonister som hjelper til i butikken om morgenen, og sprøytenarkomane på jakt etter en mentor. Butikken er et lite mikrokosmos av Norge i utvikling på godt og ondt, der alt kretser rundt den frittalende, men alltid nyfikne firebarnsmoren og butikksjefen.

Får etniske nordmenn først en muslim i tale, er det ofte veldig mye de vil at denne personen skal uttale seg om. Gilani konsentrerer seg om ett spesifikt emne. Både i egne livsvalg og i bokens mer kampskriftaktige deler tar hun alltid utgangspunkt i barn og barns oppvekstvilkår. Når hun føler at egne studier går ut over oppmerksomheten rundt barnas skolegang, avslutter hun studiene. Når hun kritiserer andre norskpakistanere, er hun ikke opptatt av hvordan de voksne ønsker å leve, men av hva de tilbyr sine barn. Dette gjør at hun tidlig ser at det ikke er badedrakter og dansende jenter med bare ben som er seksualisering av barn, men frykten for slike fenomener.

Den stolte mor

Innvandrermoren som kroer seg over sine barns suksess, er en populærkulturell klisjé. Det som gjør Gilani interessant, og rørende, er hvordan hun mot bokens slutt ikke bare soler seg i sine barns akademiske prestasjoner, men i at de har funnet kjærligheten og hver sin plass i et samfunn som er ulikt det hun selv vokste opp i.

«En muslimsk mors kamp» er ikke ment som et stort litterært verk, det er en oppfordring eksplisitt rettet mot andre mødre med muslimsk bakgrunn. Men det er en fascinerende fortelling om integritet, åpenhet og flid. Med en god moral for alle foreldre.

*(Vilkår)