Skal man holde seg strengt til den mikroskopiske gruppen av norske Afrika-korrespondenter, har Gunnar Kopperud vært en ying til Tomm Kristiansens yang. Kristiansen har rapportert om en afrikansk tilnærming til forsoning og til muligheter, på potensialet til logikk og orden. Kopperud har vært mer mollstemt, mer fokusert på ironier og mysterier, på kaos.
De kommer begge fra en tid der Afrika-korrespondenter hadde vest med mange lommer, de startet sin karriere i en tid der det kunne ta uker med transport og sprakende telefonlinjer mellom hver gang de observerte noe, og kunne melde om det i norske medier. Nå er tidene litt annerledes, korrespondentrollen er blitt en annen, og samtidens syn på forholdet mellom Norge, bistand og omverdenen har endret seg.
Fakta: Gunnar Kopperud
206 sider, Gyldendal
Kopperuds «Vi som elsket Afrika» er på en måte en sammenfatning fra en journalist som har dekket Afrika i tidsspennet mellom misjonsfortellinger på den ene siden, og Terje Tvedt på den andre.
Systemet
«Vi som elsket Afrika» er lagt opp som små essays fra forskjellige stasjoneringer i felten over flere tiår, fra migranters forsøk på å komme seg inn i den spanske byen Ceuta på Marokkos kyst til aids-epidemien i Zambia, fra mauritanske flyktninger i Senegal til amerikansk intervensjon i Somalia. Boken avsluttes med noen tanker om journalistikken og bistand.
Den gjennomgående tonen er oppgitt, mørk. I bokens første kapittel, som vitne til en konfrontasjon mellom grensevakter og migranter, innrømmer han: «Jeg holder ikke lenger med noen, jeg håper ikke lenger på noe, jeg vet at dette bare er begynnelsen.»
Det bærende temaet er allikevel mønsteret bak alt tilsynelatende kaos Kopperud har dekket. Hvem organiserer presenningene og bussreisene til eritreiske flyktninger i Nord-Afrika? Blir dimensjonen på afrikanske sultkatastrofer avgjort av overskuddet i amerikanske maislager, som uansett må tømmes før neste års avling? Hvem tjener på sadismen utført i angolesiske flyktningleirer?
Det hender Kopperud rives med av egen fortvilelse og blir didaktisk, at han ikke overlater alt til leseren. Om storstilt korrupsjon i utdeling av nødhjelp, skriver han: «Hva slags mennesker er det som gjør sånt – ikke unntaksvis, men systematisk?»
Lesehest? Les mer om bøker her
Blikket for mønster gjør seg også gjeldende i skildringen av hvordan Norsk Folkehjelp avløser Kirkens Nødhjelp i Sør-Sudan, og hvorfor Kopperud opplever at avisens desk legger vignetten «Afrikas glemte krig» på det han skriver.
Oppgjør
Så godt som alle langtvekkistankorrepsondenter fra vestlige medier kan anklages for «orientalisme», for å ha eksotisert alt fremmed og bidratt til å utydeliggjøre snarere enn å forklare. Men en slik anklage er også hersketeknikk, en fornektelse av verdien av å se på noe utenfra, og en automatisk mistenkeliggjøring av alle som har forsøkt å tilegne seg kunnskap om noe utenfor sin egen sfære.
Kopperud går i rette med sin egen tidligere naivitet, uten at han går i detalj om hvordan denne naiviteten artet seg. Men han er presis i tilbakeblikket på hvordan han var tiltrukket av Afrika fordi det fremsto som en kontrast til det trygge, velorganiserte Norge. Når han nå ser tilbake, ser han at «fraværet av struktur slipper tilfeldigheten til, og tilfeldighet er, som vi alle vet, det motsatte av frihet».
Det er ikke noe alle vet. Det krever en del erfaring å komme til den erkjennelsen.
* (Vilkår)