Anmeldelse: Ole-Martin Ihle, «Da He-Man kom til Norge». Tove Braathen, «Effekten av måneskinn og nyfallen snø»

Oslofolk har kanskje ikke flere karakterbrister enn andre. Men de er jevnt over tilstrekkelig narsissistiske til å tro at alle andre i landet husker hva som er hva av byens østkant og vestkant. Så for å rekapitulere: Både ifølge offisiell statistikk og lokale amatørdemografer er vestkanten hvitere og mer velstående enn østkanten. To utgivelser denne høsten kan leses som forsøk på å fange henholdsvis vestkanten på 1980-tallet, og østkanten i dag. Begge forteller noe om utviklingen Norge har gått gjennom de siste 40 årene.

Da Norge fikk farger

«Da He-Man kom til Norge» kan til forveksling se ut som en oppblåst og teksttung variant av Instagram-memene «only 80's kids will understand». Så rare klærne var! Så takknemlige vi var for tullball! Så tilbakestående alt rundt oss kunne være!

Og det må sies, for den som har gjennomlevd perioden, tilbyr Ihles bittersøte mimring flere riktig intense, om enn ikke alltid like velkomne, flashbacks. Forfatteren har også noen ganske interessante sosiologiske tolkninger av hvordan Norge ble som det ble i dette tiåret, og en god teft for populærkulturelle svingninger. Hvorfor var «montasjescener» i filmer og gitarsoloer i musikken populære da, men ikke senere? Hvorfor gikk svarte fra å virke skumle til å virke godslige til så, rundt 1990, fremstilles som skumlere igjen? Ihle har forslag som kan holde de fleste nachspiel i det middelaldrende segment gående lenge.

Liker du bøker? Les flere anmeldelser her

Men det som hever boken til noe mer enn et liksomironisk 80-tallsparty er Ihles muntersåre fremstilling av sin oppvekst som både fullstendig middels i alle henseender og samtidig en outsider. Nesten alle følsomme barn opplever seg slik, men i Ihles oppvekst ligger spesielt takknemlige anekdoter til å illustrere denne tilstanden. Hans foreldre var på mange måter typiske for høyt utdannede, offentlig ansatte av sin generasjon: Dypt skeptisk til alle tekniske fremskritt og forkjempere for en barneoppdragelse som, i kraft av at de var i mindretall, fremsto som mer uttalt ideologisk enn den omgivelsene praktiserte. De som har sett de ikoniske sketchene til Bård Tufte Johansen og Harald Eia om «70-tallskameratene» vil kunne nikke tilfreds til noen partier i boken.

Ihles skilte foreldre møter den nye tid, med merkeklær og fjernkontroll og annen styggedom, på hvert sitt vis. Faren blir mer og mer fremmedgjort, moren smugtitter på «Dynastiet» når barna er ute av huset og trimmer hjemme til videoer av Jane Fonda. I disse beskrivelsene blir de utpregede 80-tallsfenomenene kulisser til et mye mer sentralt drama: Hvordan skal man oppdra sine barn i en verden der man føler seg fremmed?

Ihle har også noen nødvendige korrekser i den romantiske forestillingen som av og til fremmes om at barn som overlates til seg selv, slik de ble på 80-tallet i større grad enn i dag, kanaliserer sin energi i oppbyggelige aktiviteter. Han beskriver tilfeller av mobbing som i dag ville fått «VG til å rydde førstesiden» og «folk til å gå i fakkeltog». Og han har rett.

I bokens etterord anerkjenner Ihle sin gjeld til Bill Brysons barndomsmemoar «The Life and Times of the Thunderbolt Kid». Det er å sette listen høyt, men faktisk opplever leseren den samme følelsen av gjenkjennelsesglede, boblende latter og mer akademiske aha!-øyeblikk som hos Ihle som hos forelegget.

Nytt fra Østkanten

Der Ihles oppvekst utspilte seg i et ikke spesielt bemidlet område på den ellers velstående vestkanten handler Tove Braathens «Effekten av måneskinn på nyfallen snø» om Margot, en høyt utdannet, offentlig ansatt middelklassekvinne som etter et samlivsbrudd flytter til en drabantby på østkanten.

Det er noe nesbøsk over Braathens sensitivitet for lokale dialekter og brutale skildringer av urbant landskap. Det hviler også en krim-aktig uro over noen av skikkelsene, særlig hovedpersonens bitre, rullatorbrukende nabo. Samtidig minner det nådeløse blikket på mellommenneskelige relasjoner og på politisk tomprat om Nina Lykke.

Margot blir dratt mellom virkeligheten hun opplever i Groruddalen, dit hun har flyttet, og det ideologibaserte pratet om mangfold og inkludering hun opplever på den relativt velrenommerte sentrumsskolen der hun jobber.

Slik Ihles bok er deilig lesing for den som vokste opp på 80-tallet er Braathens bok deilig for den som kjenner Oslos østkant. Politikeres og kommentatorspaltenes skildring oppleves som alt for sensasjonelle merkelig nok alt for neddyssede på samme tid. Denne mangelen på gjenkjennelse skyldes kanskje ikke primært moralsk svikt hos politikere og mediasynsere, men at en troverdig og nyttig skildring trenger hundrevis av sider.

Braathen tar av og til litt hardt i, særlig i dialogene, for at dette skal fungere ikke bare som roman, men som debattbok. Det er noe deilig i det også.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.