Anmeldelse: «The People vs. Democracy» av Yascha Mounk

Det liberale demokratiet virket lenge som en enveiskjørt gate. Hadde en stat først valgt denne løsningen, gikk det bare én vei. Men stadig kan det se ut som om flere velger å gå motsatt vei. På den kanadiske grensen har tollere fullmakt til å konfiskere materiale som sensurinstansene vurder som hatlitteratur, og myndighetene pusler med måter å rettsforfølge dem som bruker feil pronomen om andre. Det er jo liberalt i den forstand at man verner om minoriteter, men det er ikke så demokratisk. Den nygjenvalgte statsministeren i Ungarn, på sin side, skryter åpenbart om innføringen av et «illiberalt demokrati». Flertallet bestemmer, men det liberale demokratiets institusjoner er skjøvet til side.

Populistiske ideologer på begge de politiske fløyene har hver sin forklaring på utviklingen. Men statsviteren og den bestselgende forfatteren Yascha Mounk ser på dette med forskerblikk i sin nyeste bok, «The People vs. Democracy».

Vilje til demokrati

De som i dag bor i land som er liberale demokratier, er i stadig mindre grad overbeviste om at dette er et system som er verdt å bevare. Mounks team var i utgangspunktet forsiktige med å spørre rett ut i sine undersøkelser om amerikanere foretrakk militærdiktatur fremfor dagens system. «Selv om mange mennesker ville foretrukket det, virket det ikke innlysende at særlig mange av dem ville sett en fremmed i øynene og innrømmet det.»

Derfor spurte man først om amerikanere var villige til å akseptere en leder som kunne styre uten å heftes av valg og uten innblanding fra kongressen. I 1995 svarte 34 prosent av amerikanere mellom 18 og 24 år at ja, dette kunne de tenkt seg. I 2011 var tallet økt til 44 prosent.

Til slutt ble spørsmålet om militærdiktatur stilt likevel. Hver sjette amerikaner svarte at det var noe de kunne akseptert.

Denne utviklingen er ikke lik i alle land. Prosentandelen av dem som kunne tenke seg militærdiktatur, øker for tiden i Sverige, Polen og UK, mens den synker i Norge, Finland og Chile.

Forutsetningene

Mounks påstand er at det liberale demokratiet ikke bare virket stabilt fordi det var moralsk overlegent alle andre styreformer, men fordi det var predikert på tre fenomen:

For det første opplevde liberale demokratier over lang tid en generell velstandsøkning. Politikerforakt ble dermed holdt i sjakk av tanken om at kanskje er politikere korrupte, men jeg tjener dobbelt så mye som mine foreldre – og mine barn ser ut til å kunne tjene dobbelt så mye som meg – så la oss gi dem en sjanse til.

For det andre hadde relativt få aktører monopol på mediene, noe som satte bremser på ryktespredning og fake news.

For det tredje har innbyggerne i liberale demokratier i overveiende grad tilhørt samme etnisitet, eller så har i det minste én etnisitet vært dominerende.

Lesehest? Les mer om bøker her

Samtlige av disse forutsetningene er nå under press i de fleste land som inntil nylig har vært liberale demokratier. Bindemiddelet mellom folkestyre og institusjonene som skal hindre flertallsdiktatur, viser seg dermed å være svakere enn antatt. Den typiske utviklingen er fremveksten av populister som presenterer enkle løsninger. Vinner de valg, kan de ofte forbedre landets økonomi med kortsiktige løsninger som gjør at de deretter vinner gjenvalg og føler de har mandat til å fjerne institusjoner som står i veien for at de skal beholde makten i nedgangstidene som uunngåelig vil følge.

Løsningene

Gitt at man mener det liberale demokratiet er noe som er verdt å beholde, har Mounk noen forslag. Ett er å bygge opp skattelovgivningen «fra bunnen av» for å bremse inntektsulikheten. Han peker på EUs forhold til tech-gigantene som et eksempel til etterfølgelse for USA. Og han peker på hvordan uro rundt kulturmangfold ofte er avtagende etter det første sjokket: Områdene der flest oppgir at de er skeptisk til innvandrere, er steder der dette er et nytt fenomen.

«The People vs. Democracy» handler primært om høyrepopulister og utviklingen av «illiberale demokratier», mindre om venstrepopulisme og «liberale ikke-demokratier». Og etter ganske overbevisende tallmateriale i starten kan forfatteren virke tvungent optimistisk i sine forslag til remedier.

Dette er uansett en utmerket følgesvenn til Simen Ekerns bok om europeisk høyrepopulisme fra i fjor, «Folket, det er meg». Og til nesten enhver nyhetssending.

* (Vilkår)