Anmeldelse: «War on Peace» av Ronan Farrow

Å være diplomat er litt som å være kinomaskinist eller søppeltømmer, det er den type jobb der man får skylden hvis noe går galt, men ikke tilsvarende belønning om man lykkes. Slike yrkesgrupper kan det derfor være fristende å utsette for nedskjæringer, og nettopp det har det amerikanske utenriksdepartementet opplevd. Den forrige utenriksministeren Rex Tillerson troppet jo opp på kontoret med uttalt mål om å kutte utgiftene med 40 prosent.

«Jeg har lært at krig er prisen man betaler når diplomatiet svikter», blir tidligere utenriksminister John Kerry sitert på i Ronan Farrows debutbok, «War on Peace – The End of Diplomacy and the Decline of American Influence».

Det er omtrent så sterkt et forsvar for diplomatiet som man finner i denne boken, som til tross for en bombastisk tittel ellers er usedvanlig … diplomatisk til en debattbok og et forsvarsskrift å være. En mer typisk formulering er denne, fra forfatteren selv: «Poenget er ikke at det tradisjonelle diplomatiets gamle institusjoner kan løse dagens kriser. Poenget er at vi nå er vitne til ødeleggelsen av disse institusjonene, uten en tanke om å finne opp moderne erstatninger».

Den lange nedoverbakken

Avviklingen av amerikansk diplomati er ikke et rent Trump-fenomen; Farrow lar ikke Obama slippe unna, selv om han i sin andre periode også kunne vise til noen suksesser, for eksempel Cuba og Parisavtalen. Farrow omtaler også Iran-avtalen som en seier, og dette illustrerer den sentrale utfordringen i å forsvare diplomatiet: Det er ikke gitt at noen kan avgjøre en diplomatisk avtales vellykkethet i sin egen levetid.

Farrow tidsetter starten for nedskaleringen av utenrikstjenesten til den kalde krigens avslutning. «Når kunne man forestille seg at USA noen gang skulle la seg bekymre av nye atomvåpenregimer eller informasjonskrig mot en ideologisk fiendes djevelske propagandaapparat?» Ved angrepet på World Trade Center i 2001 var derfor USAs UD allerede grovt underbemannet.

Tilgang

Farrow vant nylig Pulitzerpris for sine avsløringer om Harvey Weinstein, og har i intervjuer antydet at hans engasjement i denne saken kan ha stått i veien for Hillary Clintons vilje til å la seg intervjue til denne boken. «Men hennes assistenter sier dette ikke hadde noe med saken å gjøre, noe jeg lojalt videreformidler nå», har han, stadig i diplomatisk habitt, sagt til New York Magazine.

Hun ga til slutt etter, og ellers har Farrow fått samtlige nålevende tidligere utenriksministre i tale, men ikke den sittende. 94 år gamle Kissinger snakker med «en dyp, bayersk rasping, som et ekko gjennom årtiene, som et opptak fra Nixons ovale kontor». Når Farrow intervjuer Tillerson, kjenner forfatteren til kontoret fra da han tidligere jobbet med den legendariske diplomaten Richard Holbrooke. Og han ser at siden den gang er portrettene av amerikanske presidenter blitt erstattet med malerier fra det ville vesten. George P. Shultz, 97 år når han møter Farrow, viser ingen anger når det gjelder Reagan-administrasjonens støtte til Pakistan. «Reagan og Zia ul Haq hadde et forhold til hverandre. Hele tanken var å hjelpe mujahedinen med å få Sovjet ut av Afghanistan.»

Vakuum

«War on Peace» gir uunngåelig assosiasjoner til serier som «West Wing», «House of Cards» og «Homeland», bare sett fra perspektivet til stressede, overarbeidede og ikke spesielt godt lønnede yrkesdiplomater. Og tonen er utpreget litterær, nærmere Dave Eggers' «Hologram for a King» enn typiske «policy wonk»-verk.

I vakuumet som diplomatiet etterlater seg, er det nødt til å komme noe annet – dette er ofte militærmakt. Farrow er nøye med å påpeke at yrkesmilitære kan være betydelig mindre krigshissige enn sivile politikere; fraværet av diplomatiske løsninger skaper allikevel problemer. Som Trumps nåværende forsvarsminister James Mattis sa til kongressen i 2013: «Hvis dere ikke finansierer utenriksdepartementet helt ut, blir jeg til slutt nødt til å handle inn mer ammunisjon.»

* (Vilkår)