Anmeldelse: «Ho sykla bort» av Solfrid Sivertsen

Einar er snart syv år, denne kvelden er det hans yndlingsbarnevakt Vibeke som passer på ham. Så ringer telefonen. Det er Fredrik som ringer, han har tidligere bodd sammen med Einars mamma, han spør om Einar har det bra.

Det er ikke Jarle som ringer, Jarle som bodde med Einar og mamma tidligere, som spilte høy musikk.

Og det er ikke Roy, som mamma er ute med denne kvelden. Det er Fredrik.

Men Einar vil ikke at Vibeke skal fortelle om telefonsamtalen. Det ble ikke sagt noe viktig.

For leseren er det helt uklart om Fredrik faktisk ønsker å følge opp ekskjærestens sønn, eller om han har andre motiver for å ringe. Men Einar har ikke språket for å takle alle avskjeder og ankomster i sitt liv. Han har ikke egentlig noe å fortelle Fredrik utover at han har fått blinkesko, noe Fredrik ikke forstår noe av. Blanke sko? Og Einar har ingenting å skjule.

Men leseren forstår allikevel hvorfor han ikke vil snakke om samtalen med andre.

Hentet og levert

Novellene i denne samlingen foregår i omtrent samme miljø i omtrent samme periode – og handler alle om barn og adskillelse. Allikevel oppleves ikke fortellingene som repetitive.

Forfatter Solfrid Sivertsen bruker ikke de aller kraftigste virkemidlene – en mann beskrives av en tredjepart som «ikke snill» mot sin datter – men disse fortellingene handler da ikke primært om vanskjøtsel eller mishandling.

I fortellingen «Snøengel» drar jeg-personen på campingferie i Danmark med faren sin. Etter at de kommer hjem, får hun høre at den ene lillesøsteren hennes, som ferierte med moren, har druknet i svømmebasseng i Spania. Allikevel bruker jeg-personen en del energi på å tenke på hvor det er blitt av Helene, kjæresten som faren hadde inntil kort tid før Danmark-ferien.

Unike grep

Barna i Sivertsens noveller klager ikke over at de voksne rundt dem har kompliserte og uoversiktlige mellommenneskelige forhold. Barna kjenner ikke til noen annen virkelighet.

De voksne i disse novellene virker nesten numne, bedøvede. Barna er årvåkne, observerende, men ikke utviklede nok. En gutt spør moren om de kan dra innom dyrebutikken der det er kommet nye kaniner, enda han vet hun kommer til å svare nei. Han klarer ikke la være.

Solfrid Sivertsen har noen helt unike grep for å beskrive tomrom i møter og avskjeder, og klarer med få ord å beskrive komplekse, mettede scener og situasjoner – slik at leseren for hver novelle sitter igjen med en ubekvem følelse av å ha lært noe nytt.

* (Vilkår)