Anmeldelse: «Så mye hadde jeg» av Trude Marstein

Her er situasjonen: Du har bare ett liv. Men skal du være noenlunde operativ i et fellesskap, må du kunne sette deg inn i andres tanker og følelser. Dette motsetningsforholdet kan løses på mange vis, fra de store, episke mytene til hverdagssladder. I sum sitter vi igjen med en slags skisse over hvordan andre mennesker fungerer, og hva som er vår rolle.

Men sjelden får man en så sterk følelse av faktisk å få et annet menneskes liv i destillert og ufortynnet form som i Trude Marsteins siste roman. Ikke et vondt ord om Ketil Bjørnstads gjennomgåelse av årtiene han har levd, eller Karl Ove Knausgårds massive regnskap over eget liv – men det er øl og vin. Marstein er karsk.

Nedslag

I «Så mye hadde jeg» følger leseren hovedpersonen Monika fra tenåringsliv på 1970-tallet og frem til 2018. Nedslagene på tidsaksen er tilsynelatende tilfeldige, ikke ulikt hvordan minnet fungerer i praksis: Hvorfor husker man en skoledag tindrende klart, og en helt triviell samtale på deltidsjobben man hadde da man var 20, mens angivelig sentrale merkedager har gått i glemmeboken?

Monika har ikke et spesielt mer begivenhetsrikt liv enn deg og meg. Men hun har Trude Marstein som sin kronikør, sin dokumentarist.

Mens Monika nok fremstår som relativt ikke-unik for sine omgivelser, bidrar Marsteins fortellerstemme med en slags norneaktig visdom som gjør at denne enkeltskjebnen fremstår som helt lysende. Sluttresultatet, om ikke virkemidlene, ligner slik sett på John Williams' «Stoner».

Det går sjelden en side uten at leseren grøsser over Marsteins evne til å fange sine egne skikkelser, som når Monika reiser med sin mor og datter til Gran Canaria, og Monika tenker: «Det er noe usympatisk ved hele mammas karakter som jeg ikke kan sette fingeren på; en forvirring og hjelpeløshet, men samtidig noe bevisst, noe villet, en kjølig kontroll, en slags forakt. Som om hun plutselig angrer på alle valgene hun ikke har tatt, alle sjansene hun ikke har grepet.»

Eller senere, i en begravelse, der datteren åpenbart har eksistensielle spørsmål og Monika reflekterer over at det hadde datteren også som elleveåring. «Men jeg kunne ikke forestille meg Maiken fjorten, femten, atten si noe sånt, eller tenke noe sånt. Men nå, kanskje, Maiken enogtyve.»

Død og liv

Jo mer liv, jo mer død. Og rimeligvis, i en roman som spenner seg over femti år, er det også nederlag og dødsfall her. Men i ens eget liv husker man ikke nødvendigvis alle brudd i detalj; etter en stund ser man ikke lenger for seg avdøde slektninger like klart.

Men i denne mixtapen av et helt liv står det nedtegnet i herlig og fryktelig høyoppløsning.

* (Vilkår)