Anmeldelse: Maja Lunde, «Blå», roman

Maja Lundes «Bienes historie» (2015) er blitt en suksesshistorie til glede for kulturministeren. Romanen er solgt for utgivelse til 30 land og har vært bestselger i Tyskland. Lundes episke fortelling om konsekvensene av bienes død vevde sammen tre personers liv på ulike tidsplan og steder på kloden (England 1852, USA 2007 og Kina 2098). Slik skapte Lunde en både historisk og dystopisk samtidsroman med økologisk bevissthet. Når hun nå følger opp med en bok om vannmangel over samme lest, som andre roman i en varslet miljøkvartett (dyr og frø står for tur), er lerretet stadig stort, men tidsspennet adskillig kortere.

Vannland

I vår norske samtid, nærmere bestemt 2017, ankommer Signe på snart 70 hjemstedet i Sogn og Fjordane med seilbåten sin, etter et langt liv som miljøaktivist. Romanåpningen er storslått som naturen, mens den aktuelle saken først kan virke litt liten, om enn dekadent. Biter av den lokale isbreen eksporteres med helikopter til Saudi-Arabia, til is i drinkene.

24 år senere møter vi den unge mannen David og datteren Lou i en flyktningleir i Frankrike. Året er 2041, og Sør-Europa er rammet av langvarig tørke. I nord er grensen mot de såkalte vannlandene stengt. Med kontrasten mellom fortellingene utforsker Lunde effektivt en ny miljøtrussel, ringvirkningene av vannmangel, med støtte i kilder (prisverdig oppført bakerst) som Terje Tvedts «Vann: reiser i vannets fortid og fremtid» (2011) og verk om norske vassdragsaksjoner med sivil ulydighet.

Verdens-skapende

Det Lunde tilfører sakskomplekset, er en engasjerende fortelling som lykkes fordi den går tett på enkeltmenneskene og forbindelsene mellom dem, både i stor og liten skala. De to tidsplanene foldes ut med dreven utporsjonering av informasjon, før de berører hverandre. «Blå» byr ikke som forgjengeren på en del fra en tidligere historisk epoke, men viser igjen verdien i å pusle omsorgsfullt med sitt (denne gang en seilbåt, ikke bikube), som kan få uant betydning for andre langt senere. Dvelingen ved konkrete gjøremål gir romanen en tiltalende rytme, og den tar seg også tid til overbevisende gestaltning av landskap og hav – og et flott parti med en dramatisk seilas alene langs Norskekysten.

Foreldre og barn

Språklig sett byr «Blå» på få minneverdige enkeltformuleringer (men et bilde av å være som et tomt blåskjell sitter igjen). Det er det helhetlige universet som imponerer. Norsk virkelighetsdebatt har gjort det klart at romaner gjerne består av biter og stykker om verden som settes inn i en ny ramme. Mellom linjene i Lundes roman skimter man også vår tids flyktningkrise (som er nådd kontinentet) og beslektede dystopiske fortellinger som gjør samtiden til skjebnesvanger fortid.

Bokhest? Les flere bokanmeldelser her

Men slik en Margaret Atwood i «The Handmaid's Tale» blander feminismedebatt, historiske drakter og totalitære regimer, eller en Astrid Lindgren lar okkuperte naboland og en brors død føye seg inn i «Brødrene Løvehjerte» så det virker erfart, evner Lunde å smi en avrundet fortelling av puslespillbitene. Hun er særlig god til å betrakte forholdet mellom foreldre og barn. Med et par forbehold: Kampen om naturen kan virke noe skjematisk nedfelt i Signes fars og mors ekteskapskonflikt. At Signe som barn tenkte at Jorden burde hett «Vannet», virker mer som veslevoksen sitering enn genuin undring Den samme Signe kan av og til overforklare andres motiver (for eksempel når hun overhører en samtale om barnebarn), og det er uklart om det er tilsiktet.

I sum er «Blå» solid og imponerende, om ikke direkte revolusjonerende. Boken er skrevet med en fylde, visuell sans og evne til å følge opp en tydelig idé, som gjør den til en svært velturnert roman i norsk sammenheng. «Blå» befester Lundes stilling som en engasjert forteller å regne med.(Vilkår)