En ny, norsk bok om David Bowie får en til å savne de dyptpløyende artistintervjuene

Det var grunn til å tro at man hadde overdosert på David Bowie og hans kunstneriske aura etter å ha lyttet seg gjennom den store boksen med hans nyutgitte 80-tallsinnspillinger som kom i fjor høst under tittelen «Loving The Alien». Det får være måte på historisk oppvurdering av noe av hans noe mer ulne materiale! Men et kort blikk på den ualminnelig snasne nye bokutgivelsen norske Flamme Forlag sender ut til uken, på hans bursdag 8. januar, var mer enn nok til å vekke interessen igjen. I lite format, med glanset smussomslag med et sort/hvitt-bilde av popens store enigma vandrende ulastelig kledd med frakken elegant hengende over dressermet, og hans gulrotfargede hår dekadent bakoverstrøket, en dag i München i 1976. Uimotståelig formgitt med påskriften i rosa: «Det siste intervjuet og andre samtaler». Man hører stadig historier om et fallende marked i den norske bokheimen, med overproduksjon av titler og oppsigelser av ansatte, men en liten intervjubok om og med en av pophistoriens mest interessante artister er det vel alltids plass til?

Forlegger og fan

Den bærer da også preg av å være et con amore-prosjekt fra forlegger Geir Nummedal. Han legger ikke skjul på sin enorme fascinasjon for Bowies musikk, tekster, stil og livsverk, faktisk i den grad at han innleder boken med en lang og jovial samtale mellom seg selv og bokens oversetter, Bowie-fan og forfatter Heidi Sævareid. Om intervjuene som skal komme på de følgende boksidene, og om deres felles elskov for denne popkunstneren. Ja, det er sannelig et eget forlag man skulle fått seg. Små papirbøker, som man har mulighet til å rase gjennom på en ettermiddag, er fortsatt meget gangbar mynt. Selv om julegavehysteriet øyensynlig er i ferd med å avta noe, kan man absolutt gi seg selv en liten påskjønnelse på begynnelsen av året.

Boken kan ligne litt på utgivelser i serien «The Last Interview», utgitt av det lille kremforlaget Melville House, der man kan lese interessante intervjuer med avdøde giganter i forskjellige kulturfelt. Her legger jo konseptet klart – det siste en stor kunstner sier, når vedkommende antagelig vet at ens dager er omme, blir jo automatisk veiende særdeles tungt. De kunstneriske valgene man tar når man kjenner alvorets teppe bre seg over sine spinkle skuldre, kan få evig betydning. Ettermælet skapes også ved hvordan man behandler sitt eget livsverk og syn på eksistensen rundt det.

Østers

Men i Bowies tilfelle, var han jo taus som tre østers på et fat de siste årene av sitt liv. Det siste intervjuet som er trykket her, er en bitte liten detalj fra da han var gjest i Ricky Gervais-serien «The Extras» i 2006, og akkurat dét kan man ikke bygge en norsk bokutgivelse på, vel. Og man kan med trygghet si at noe av grunnen til at Bowies to siste album «The Next Day» og «Blackstar» ble så sterke opplevelser, og så godt mottatt, var den gåtefulle lanseringen av begge to. Plutselig var de bare der, hans beste plater på lenge, fulle av hint og ledetråder tilbake og fremover i hans liv. Ikke oversolgt på forhånd, ikke forklart, ikke lansert på tv-shows med alle de samme historiene og vitsene. Det var bare selve kunstverket, stående der, ukommentert. Det gir meg fortsatt frysninger å tenke på hvordan «Blackstar» foldet seg ut som en blomst da han døde noen dager etter utgivelsen i 2016. Men også bare tanken på at det gikk an å la være å dele alt som skjer fortløpende, det faktum at det fortsatt finnes privatliv og hemmeligheter i vår massemediale samtid, opplevdes som dypt rørende og menneskelig. I mai settes forestillingen Lazarus, basert på Bowies siste album, opp på Det Norske Teatret.

Det gir meg fortsatt frysninger å tenke på hvordan «Blackstar» foldet seg ut som en blomst da han døde noen dager etter utgivelsen i 2016

Vidd og stil

Før disse stille årene var derimot Bowie et ypperlig intervjuobjekt, der han ga av seg selv, hadde glimt i øyet og var interessert i å få til en dialog mer enn bare enveis kommunikasjon. Varierende bruk av rusmidler opp gjennom kunne endre litt på karakteren av denne dialogen, så klart, men han hadde alltid et bevisst forhold til sitt eget kunstnerskap og hvordan det virket ute i verden. Vi får oppleve Bowie i snappy dialog med den kunstnerisk talentfulle, men tragiske moteskaperen Alexander McQueen, og kunstner Tracey Emin, og et lengre møte med beatforfatteren og kultfiguren William Burroughs i 1973. Her gnistrer Bowie, men han er best når han får virkelig rom til å boltre seg. Det store intervjuet med Kurt Loder for Rolling Stone i april 1987, er glimrende i så måte, og stor lesning den dag i dag. Tittelen «Stardust Memories: Reflections on a Life of Wit and Style» forteller deg det du trenger å vite om innholdet i denne gode samtalen.

Profeten

Det er ikke slik nå lenger, men det er godt å tenke på hvor viktig Det store intervjuet var, da populærmusikkens største het John Lennon, Bob Dylan og så videre. Disse artistene var ledestjerner for en hel verden. De la til seg et tonefall og ble møtt med en ærbødighet som tilsvarte den for statsledere og profeter. Det er kanskje godt at det musikalske geniets tid er omme, men det kom veldig mye spennende tenkning frem av disse forsøkene. Dagens store stjerner er like opptatt av god omtale og publisitet som i gamle dager, men finner disse på helt andre arenaer.

Det er selvfølgelig gøyalt å følge Cardi B og Kanye West og andre store rapartister i sosiale medier, kjedelig er det i hvert fall ikke, men det er som om en dimensjon forsvinner når regien hele tiden er på artistobjektets premisser. Den opplyste samtalen finnes fortsatt, men den blir nedprioritert til fordel for tant og fjas og umiddelbar gevinst. Norske artister blir knapt intervjuet om annet enn deres seneste fremstøt i markedet, eventuelt et forferdelig helgeintervju der de legger ut om angsten. Den kunstneriske samtalen har forsvunnet fra medias overflate, og dette er noe vi alle taper på. En idérik artist som Sondre Lerche, for eksempel, blir så lite intervjuet at han i stedet har begynt å skrive essays selv.

Promoturné

Og musikere fleste, både innen kunst og pop, er forventet å alltid være parat til å selge seg selv i sosiale medier, alltid være på giversiden. Et amåartig tv-intervju med Vera Kvaal for NRK i 1990 er også tatt med her, som et eksempel på de gode «dårlige» intervjuene. Egentlig hadde hun ikke så dårlige spørsmål, dessuten minner det leseren på hvordan artister gjorde promo før, endeløse tulleintervjuer med alskens nærradioer og lokalaviser, gjerne ukevis i strekk med snakk. Nå slipper artistene alle disse ved å lage ett intervju selv som man sender ut, men man går også glipp av all den morsomme faenskapen som kunne dukke opp når matleie artister fikk akkurat ett spørsmål for mye.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.