Anmeldelse: David Grossman, «A Horse Walks into a Bar»

Dov «Dovaleh» Greenstein er en aldrende standupkomiker. En kveld ringer han en gammel venn, den forhenværende dommeren Avishai Lazar, for å be om en tjeneste. Dov og Avishai har ikke sett hverandre siden tenårene, men Dov ønsker at barndomsvennen skal komme for å se forestillingen hans. Han ønsker, sier han, dommerens vurdering.

Romanen «A Horse Walks into a Bar» utspiller seg i sin helhet denne ene kvelden i et uglamorøst selskapslokale i en forblåst industriby. Fortellingen går allikevel frem og tilbake i tid ved at dommeren tenker tilbake til tiden da de kjente hverandre, mens komikeren bryter med standupens vanlige regi og i stedet forteller sin livshistorie. Gradvis tømmes lokalet for mennesker. Igjen sitter snart bare leseren.

Sammenbruddet

Den prisbelønte forfatteren David Grossman er ikke primært kjent som humorist, og hans skikkelse Dov Greenstein er virkelig fabelaktig forferdelig som underholder. Hans personlighet på scenen er så ubehagelig, hans vitser så trivielle, at leseren må anstrenge seg for å gå med på premisset at det er slik Dov tjener til livets opphold.

Men det går etter hvert frem at akkurat denne kvelden er helt spesiell. Avishai, som fra første stund har vært irritert over å ha sagt ja til oppdraget, begynner å mistenke at denne fremføringen er Dovs siste. Litt som Andy Kaufman (1949–1984) bruker komikeren standupformatet til å lage et intimteater der publikum blir medskyldige i et emosjonelt spill. Og særlig medskyldig er den tidligere dommeren.

For hvert menneske som forlater salen, tegner Dov en strek på en tavle han har på scenen, omtrent som når jagerflyvere markerer på flyskroget hvor mange fiender de har skutt ned. Den gamle forestillingen om at komikeren bare ønsker å bli elsket, og tolker latter som en kjærlighetserklæring, holder vann også for ham. Men bare inntil en viss grense. Her står noe enda viktigere på spill, den siste endelige historien.

Det aller innerste

Avishai er blitt tilkalt for å gi en form for vitnemål. Dov er helt likegyldig med hvilken form denne vil anta, brev eller telefonsamtale, langt eller kort. Men Avishai er ikke bare vitne til det som kanskje er barndomsvennens svanesang på scenen, eller til en kort periode i hans ungdom. Dommeren er også medskyldig.

Leseren må lide seg gjennom en skrekkelig forestilling, den type de aller fleste ville forlatt midtveis. Men, som Avishai mistenker leseren at det må være noe mer, og belønnes til slutt med en fortelling om svik og krenkelse som passer godt til en tid der krenking opplever en voldsom popularitet, både på tilbuds- og etterspørselssiden.

Helt kuriøst kan det legges til at siden forfatteren av denne bok er israeler, omfattes boken av norsk LOs vedtak om boikott av Israel fra siste landsmøte. Det er nesten for perfekt at «boken LO ikke vil du skal lese», handler om hvilke svik man selv kan utføre når man ikke lytter til andres fortellinger.

Dette blir dermed et budskap som kun når YS-organiserte.

Vinnerne av Bookerprisen har som oftest bred nok appell til at de er lette å anbefale. Årets prisvinner er ikke like mye av en åpenbar publikumssuksess. «A Horse Walks into a Bar» har en vanskelig start og gir utelukkende uttelling hvis man leser den helt ut.(Vilkår)