Anmeldelse: Gert Nygårdshaug, «Zoo Europa»

Noen vitenskapsmenn bestemmer seg for å spre en pest som vil utrydde 80 prosent av alle mennesker på jorden. Et mytisk tre fører til overveldende skogvekst over hele planeten, men forgifter, i hvert fall midlertidig, alt vann. Og politiske spenninger gjør at Europa knekker sammen. Alt dette skjer samtidig, og kjenninger fra Gert Nygårdshaugs tidligere romaner møtes i et dampende etter katastrofen-landskap.

Så langt referatet. Her er vurderingen: Absolutt alt er avskyelig i denne romanen. Alt.

Antihumanisme

«Den menneskelige rasen er ikke verdt å kjempe for, den er bare verdt å drepe. Gi jorden tilbake til dyrene. De fortjener den uendelig mye mer enn vi gjør. Ingenting betyr noe lenger.» Dette skrev den da 17 år gamle Eric Harris ett år før han ble kjent for verden som en av gjerningsmennene bak skolemassakren i Columbine.

Dette er selvnyterens harmdirring. «Jeg alene har gjennomskuet menneskenes ondskap, derfor kan jeg velge å ta livet av dere alle.»

Her er Gert Nygårdshaugs hovedperson Mino Aquilo Portuguesa i «Zoo Europa», etter en masseutryddelse på jorden: «Menneskenes styre på jorden har produsert lite vi kan være stolte av, bygd byer, opprettet imperier, men ingen er blitt lykkeligere. Den voldsomme økning av menneskemakt har påført dyr og natur ubotelige lidelser …»

Ah, vil kanskje den opplyste leser innvende. Man kan da ikke tolke en romanfigur som talerør for forfatteren?

Jo. Av og til kan man det. I Gert Nygårdshaugs Mino-serie, som omfatter blant annet «Mengele Zoo» (1989) og «Himmelblomsttreets muligheter» (1995) presenteres menneskehetens historie utelukkende som de mektiges angrep på de svake. Ingenting å spare på. Kamufleringen av antihumanisme som miljøvern er så lummer at det til og med setter antihumanismen i et dårlig lys.

Nygårdshaugs presumptivt kostelige og krasse figur Lillith Larkindale presenterer det moderne menneskets begynnelse i Afrika slik: «Det fantes mange av arten Homo på den tiden, fettere og kusiner. Homo floriensis, Homo neanderthalis, Homo demisovensis (her menes antagelig Homo denisova, journ.anm.) for å nevne noen. (...) Men så, for rundt hundre tusen år siden, dukket en uhyggelig skapning opp (...) Og dette udyret, Homo sapiens sapiens, klarte selvfølgelig ganske raskt å knerte alle sine fettere og kusiner.»

La oss se bort fra at denisova levde i Sibir og floriensis i dagens Indonesia. «Zoo Europa» er tuftet på denne banale, antireligiøse forståelse av arvesynden. I Bibelen beskrives overgangen fra å være et nakent dyr i de ubevisstes paradis til å bli bevisst menneske som en byrde og et ansvar. Føde i smerte og brød i ditt ansikts sved, alt dette. Hos Nygårdshaug finnes ikke en trevl av denne tragiske erkjennelsen. I stedet forteller en av hovedpersonene at det tross alt var bra at den politiske kollapsen falt sammen med masseutryddelse, for ellers ville menneskene bare kriget med hverandre om minkende ressurser. Og visst er det logisk. Utrydd dem alle!

Nygårdshaug har alltid hatt en platt forståelse av tro. I den nære fremtid som bokens handling utspiller seg i, forestiller han seg at religion er så godt som utryddet som følge av «arkeologiske funn». Denne fantasien luftet han også i «Fortellernes marked» (2008) og vitner ironisk nok om en grad av overbevisning om sine egne forestillingers fortreffelighet som ellers kjennetegner den mest hardbarkede fundamentalist. Å lese Nygårdshaugs forestillinger om religion, er som å lese det verste fra Peter Wessel Zapffe, bare uten tindebestigningen og humoren.

Dialoger fra komikveld i helvete

Nå trenger man ikke være enig med en romans budskap for å anerkjenne den som interessant, lesbar eller til og med god. Men dette her er, for å oversette et amerikansk uttrykk, brann i en søppelcontainer.

Nygårdshaug er helt ute av stand til å gjøre en eneste scene troverdig, selv innenfor rammene til sitt eget univers. Hovedpersonene spaserer gjennom en tunnel under den engelske kanal (bygget for elbiler mellom vår tid og tiden romanen utspiller seg i), men hverken de eller forfatteren ser ut til å spørre seg hvordan det har seg at pumper og ventilasjon ser ut til å fungere lenge etter at strømmen er gått og vedlikeholdspersonalet er døde eller har approbert en ««Game of Thrones»-aktig livsstil.

Bokelsker? Les flere saker her

Og dialogene er komplett ulidelige. En person føler seg «omgitt av et nakent, abstrakt univers, skapt av mørke negasjoner. Jeg var urolig, og tankene streifet en metafysisk erkjennelse av denne klodens fremtid.» Eller hva med denne, en samtale mellom to personer vi forventes å tro er av nobelprisvinnermateriale, og der den enes bror trepaneres med en gammel drill i et skogholt noen meter lenger bort: «Ja, dette med planter og vekster, og ikke minst tiden, er interessant.»

En av hovedpersonene har studert litteratur, men har aldri hørt om Aldous Huxley eller José Saramago. Vel går det nedover med universitetene, og vel utspiller handlingen seg 20 år frem i tid, men allikevel.

Som flere tilårskomne mannlige forfattere har Nygårdshaug en lei tendens til å legge tykke bolker av faktakunnskap inn i samtaler, med en ordlyd ingen i den virkelige verden bruker, men som ligner ganske mye på noe man kunne funnet i Wikipedia. Tidligere signaliserte bruk av for eksempel latinske navn på dyrearter og kroppsdeler at en forfatter satt på vanskelig tilgjengelig kunnskap. I dag signaliserer det bare at man har betalt regningen til nettleverandøren.

Gert Nygårdshaugs «Mengele Zoo» ble «tidenes beste norske bok» i en kåring arrangert av Nitimen, Dagbladet og Norsk Litteraturfestival i 2007. Artig nok er oppfølgeren «Zoo Europa» muligens den verste boken denne anmelderen noen gang har lest.

Søknad om særskilt lønnstillegg er sendt til redaktøren.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.