Anmeldelse: Heidi Linde, «Talte dager»

Alt i første setning i Heidi Lindes nye roman blir leseren gjort oppmerksom på at noe ugjenkallelig skal skje: «Dette er scenen som hun hver dag, så lenge hun lever, skal vende tilbake til. Det blåmalte kjøkkenet en tidlig mandag morgen, lukten fra de nystekte rundstykkene i kurven på bordet, den jevne tikkingen fra klokka på veggen ved kjøleskapet, den som hun i hemmelighet har stilt tre og et halvt minutt fram, i håp om at de andre i familien skal slutte å komme for sent (…)». En skygge kastes over idyllen, klokken tikker, før en morgengretten datter krangler med moren sin, harde ord blir sagt og døren smeller: «Og slik blir de stående, disse aller siste ordene som de noensinne skal si til hverandre.»

Det er et velkjent grep innen både tragedie- og skrekksjangeren at tilskueren får innsikt figurene ikke har selv. Et skolebokeksempel er Stig Dagermans novelle om en bilulykke, «Att döda ett barn». I Heidi Lindes «Talte dager» skapes også en umiddelbar uro, men den litt oppskriftsmessig ladede åpningsscenen gjør samtidig leseren mistenksom: En fortelling som presenterer seg på melodramatisk vis, stoler den på at den holder? Og i forlengelsen av det: Hvorfor skal vi bry oss om disse oppdiktede personene?

Flettverk

Årets roman fra Linde er en flettverkskomposisjon som veksler mellom å følge ulike mennesker i en vestlandsbygd: Læreren og trebarnsmoren Liv Karin, som eksploderer i krangel med datteren Kaja. Liv Karins mann, bussjåføren Magnar, som flere kvinner ville ha. Den unge legen Jonas, som må komme seg videre etter en feilvurdering på legevakten. Antropologi-studenten Ingeborg, som brått har mistet faren og er vendt hjem på feltarbeid i det lokale fengselet. Den fengslede Ivan, som aldri har kunnet måle seg med den skoleflinke søsteren som lærte ham å telle i et bomberom, men som i det minste forstår at han er en belastning for skattebetalerne. Og den unge skoleeleven Lykke, som er vokst opp alene hos moren sin og prøver å finne ut hvem hun er.

Fra salami til Salma

Plottet kan til tider ligne på handlingen i en norsk film, og den også filmutdannede forfatteren og drevne fortelleren Linde skriver effektivt og med gode observasjoner om liv og vaner i et Norge der flere er gått fra å spise brødskive med ost og salami til Salma-laks og koriander (nå i sortimentet på butikken). Fortellerteknikken er velkjent fra for eksempel storbyfilmer om parallelle liv som Robert Altmans «Short Cuts» (basert på Raymond Carvers noveller). I Lindes roman avdekkes derimot uante forbindelser mellom personer på et lite sted. Leseren får en bit her og en bit der, men ingen i romanen overskuer hele bildet. Det gir også et fugleperspektiv på livet, som romanen minner om at ingen aner utgangen på. Ulempen ved at karakterene betraktes ovenfra, er at de kan virke litt små på en avstand som demper innlevelsen det legges opp til.

Den følelsen

Linde skriver likevel overbevisende om ulike personers reaksjonsmønstre, paradoksale valg og krokveier. Hun er god til å fange «den følelsen», som det heter på Twitter, i troverdig dialog og situasjoner som kan oppsummeres med romanens setning «Det er ikke dagen for selfies». Dette er en forfatter som kan skrive om vanlige folks liv og se dramatikken i det som er å ta tak i der: tap, utenforskap, utroskap.

Romanen «Talte dager» er kompetent norsk realisme og godt håndverk med omsorg for detaljene, som en strikkegenser i riktig størrelse. Det man kan savne, er et enda mer rendyrket særpreg og prosjekt utover å beskrive de både paradoksale og rørende sidene ved et lokalsamfunn som speiler en norsk velferdsstat – og litt flere overraskelser enn de varslede som man får i handlingen.(Vilkår)

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.