Jeg-personen i Julie T. Stangebyes «Lufte gaupene» lever en form for slacker-klostertilværelse i leiligheten til kjæresten Victor. Hun later som om hun bruker dagene på å søke jobb og holde seg oppdatert på nyhetsfronten, men i virkeligheten sover hun lenge og leker med naboens katt. Hun har en slags sjuskete sjarm og selvironi, hun er leken og oppfinnsom. Men hverken Victor eller leseren får vite noe om hennes bakgrunn eller familie.
Livsdugelighet
Som så ofte i fortellinger av unge nordmenn, fremstår hovedpersonene i «Lufte gaupene» som bare middels livsdugelige og ganske blottet for en misjon med sin tilværelse. Forfatteren Stangebye, som er født i 1991, kan fremstille dette på en fin og lett syrlig måte, som når Victor spør hovedpersonen hvor hun har penger fra, og hun ikke får seg til å fortelle at de er fra Nav:
Fakta: Julie T. Stangebye
Gyldendal, 203 sider
«Arv,» sa jeg.
«Arv?»
«Sparekonto. Brutto.»
«Brutto?»
«Netto.»
Victor på sin side er nesten komisk emosjonelt fraværende. Han er interessert i flysimulering. Leseren forstår, selv om jeg-personen prøver å være skånsom og forståelsesfull i sin beskrivelse, at han er på randen til å ha tvangsforestillinger om hvordan hus og hjem skal holdes. Han får post fra Human-Etisk Forbund.
Så atomiserte er deres liv at hovedpersonen og Victor leser hverandres eposter i skjul, men uten å oppdage noe av interesse.
Bestevenninnen
Ved siden av Victor har jeg-personen etter alt å dømme bare ett annet nevneverdig mellommenneskelig forhold, til bestevenninnen Pernille. De to går pliktskyldigst gjennom rutinene for bestevenninner. De drar til Roskilde sammen. Og senere til Lanzarote. Pernille har en far som angivelig er i Guatemala, en dag reiser hun dit, og jeg-personen hører ikke fra henne igjen.
For leseren er situasjonene med Victor ubehagelige, men lettere å lese enn beskrivelsene av forholdet til Pernille. De to enhetene i kjæresteparet er begge så rare, samtidig som misforståelsene dem imellom er så allmennmenneskelige. Jeg-personen henger opp et bilde av muslinger på veggen, en megetsigende, men tross alt ikke overspilt metafor.
Når Stangebye skal beskrive forholdet til Pernille, blir det mer «one damn thing after another», en rekke trivielle hendelser som rett nok ofte er skjevt og humoristisk skildret, men forholdet gir ingen erkjennelse hos noen part. Det nærmeste man kommer, er venninnenes usikkerhet når Pernille foreslår hovedpersonen kan bli med til Guatemala, og begge ler det vekk, som om en slik forpliktelse og en slik intensitet ikke er annet enn lattervekkende.
Stangebyes ambisjon med sin debutroman er ikke helt tydelig, som jo kan være et godt tegn. «Lufte gaupene» kan være et avtrykk av en tilværelse nesten blottet for emosjonelle svingninger, der man fordriver tiden med å se på videoklipp av dyr som sovner (som hovedpersonen gjør ved en anledning). Det er en nesten dystopisk fremstilling av mennesker som ikke opplever fellesskap. Og kanskje ikke den type litteratur vi vil ha, men den vi fortjener.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.