Anmeldelse: David Hepworth, «Uncommon People: The Rise and Fall of the Rock Stars»

Den tid er over da menn med dårlige tenner og trange, uvaskede bukser kunne stavre seg gjennom livet på høye hæler og ta for seg av hva det hadde å by på. Privilegiene som historisk sett har vært automatiske vedheng til mennesker med stjernestatus og makt, ses på med helt andre øyne i dag enn i de foregående tiårene. Og antagelig i særdeleshet etter høstens sosiale revolusjon i form av Metoo. Kampanjen, eller rettere sagt den fundamentale holdningsendringen, har vært med på å avdekke alvorlig maktmisbruk, men også forandret synet på andre typer mellommenneskelige relasjoner og, om ikke misbruk, så i alle fall utnyttelse av posisjon. Det er lite tvil om at begrepet rockestjerneoppførsel, ved siden av å bære i seg elementer av genial musikalitet og ekstrem utstråling og x-faktor, også har handlet om å utnytte sin fremskutte posisjon og finne en alternativ rute gjennom samfunnet, der andre regler gjelder. Det er derfor rockestjernene (eller andre i utsatte posisjoner, fra underholdning til politikk) har vært beundret eller misunt, fordi de tok denne snarveien som flere av oss gjerne også skulle tatt. Men tidsånden har for lengst tatt igjen fantasien, og ønsket om slik frihet er ikke lenger like sterkt, eller i alle fall ikke uttalt.

Det er derfor med en klar betoning av vemod, og i noen tilfeller hevede øyenbryn, vi kan lese om hva en rockestjerne var for noe, i David Hepworths bok «Uncommon People: The Rise and Fall of the Rock Stars». Noen vil bruke den som en mimringens sutteklut, som trøst i en verden som ikke lenger føles som den man fantaserte om. Andre kan bruke den som en manual for å prøve å forstå hvordan vi levde og drømte i underholdningskulturen før.

40 år med rockestjerner

«Uncommon People» ble i flere internasjonale aviser kåret til en av høstens mest leseverdige sakprosabøker om musikk og er skrevet av ringreven Hepworth, som var tv-programleder på 70/80-tallet og har vært en viktig skikkelse i blader som Smash Hits, Q, Mojo, savnede Word og andre filler. Han driver også en populær podkast. Han setter opp noen premisser som kanskje ikke deles av alle, han definerer nemlig rockestjernens tidsalder til være mellom 1955 og 1995. Æraen var med andre ord over for snart 25 år siden. Internett har visst skylden, men det er nok en og annen artist som ønsker å rekke opp hånden og omtale seg selv som rockestjerne også fra dette siste kvarte århundret.

Musikkelsker? Her finner du alt musikkstoff!

Boken er strukturert rundt 40 kapitler på cirka åtte sider, med velskrevne portretter av én dag eller en signalhendelse i en artist eller et bands liv, tekster om meget velkjente folk fra Elvis til Axl Rose, men forfatteren evner likevel å lyssette dem på en måte at selv den mest dokumentarisk anlagte rockfan vil føle at hun lærer noe nytt. Hepworth har i tillegg satt opp en «spilleliste» etter hvert kapittel og år for å styrke tidskoloritten. Når 70-tallet kicker inn, er det merkbart kun album. Boken starter med Little Richard og ender med Kurt Cobain, «den siste rockestjernen», ifølge Hepworth, en ulykkelig sjel som endte sitt liv nettopp fordi han ikke ville være en rockestjerne. Selv om rocken tok til på midten av 50-tallet, var det først med 70-tallsrocken at den mytologiske rockestjernens tidsalder ble dominerende i kulturen, med «larger than life»-turneer og den cowboyaktige businesskulturen i Rolling Stones og Led Zeppelin og David Bowies mer meta-orienterte innfallsvinkel og hans suksess med å skape seg en rockestjernepersona gjennom Ziggy Stardust.

Disse menneskene deljet seg gjennom livet bevæpnet med gudenes hammere. Det er ikke mange årene siden denne æraens eksesser ble omtalt med skrekkblandet fryd og beundring. Groupie-kulturen ble sett på gjennom rosefargede brilleglass. Jo større avstand man får til perioden, jo mer innser man hvor galimatias det hele var og hvor mange ofre som antagelig ble liggende igjen. Gene Simmons fra Kiss er som regel blitt møtt med overbærende smil når han har snakket om sine 3000+ nedlagte kvinner. Nå undrer man seg kanskje mer om alle damene var like frivillig med på det.

Disse menneskene deljet seg gjennom livet bevæpnet med gudenes hammere. Jo større avstand man får til perioden, jo mer innser man hvor galimatias det hele var og hvor mange ofre som antagelig ble liggende igjen

Store slott som ingen bor i

Hepworth vektlegger hvordan æraens unge ønsket å være som rockestjernene, siden de var «en av oss» til tross for at de hadde bedre hår og mer interessante sko, og levde i slott og sikkert hadde egne tjenere med kokain på sølvtallerkener tilgjengelig til enhver tid. De fleste som omtales, var «selfmade», men godt hjulpet av plateindustrien i forrige århundre, en business drevet av cash, iver, publisitet og gamlemedier, personlige kontakter og shady oppførsel. Rockstjernene hadde (og har) evig liv og kan være like enorme selv om deres nye plater ikke er like populære. Men her ligger også grunnlag for mye sårhet og ufrivillig komikk. Det er ikke uten grunn han har tatt med et kapittel om parodifilmen «This is Spinal Tap». Selv om det i innledningen her refereres til mannlige rockestjerner, har Hepworth også funnet plass til et par kvinnelige eksemplarer av arten, så som Janis Joplin, Stevie Nicks og Madonna. Alle som ser rundt seg i kulturen i dag, innser jo kjapt at superstjernens tid ikke er omme i musikken, så langt derifra. Og kvinner er godt representert i toppen.

Den jævla mobilen

Det er bare noe med det selvskapte og outrerte over de musikalske stjernene i denne forrige æraen, mener Hepworth, som skiller det fra dagens mer redigerte virkelighet. Samtidig har stjernenes gjøren og laden blitt avmystifisert etter sosiale mediers dominans, og musikken mistet noe av sin eksklusive kraft på grunn av allestedsnærvær etter streaming på mobiltelefonen. Sant nok, men er ikke grunnimpulsen om å kunne utgjøre en forskjell i verden og å, i iver etter dette, brenne lyset i begge ender, egentlig det samme i dag?

Glad i å lese? Her finner du alt bokstoff!

Det kan jo hende at han burde løfte blikket fra egen generasjonsmisere og titte på dagens rapstjerner som Migos, og i særdeleshet såkalte Soundcloud-rappere som XXXTentacion for å finne dagens ekvivalenter til det han skriver om i boken sin. Eller for den saks skyld forrige kull med rockestjerner med problematiske privatliv og meltdowns, som Britney Spears eller Justin Bieber. Det er både nok sprek musikk og ekstravagant oppførsel igjen til alle.

* (Vilkår)