Anmeldelse: Niels Fredrik Dahl, «Mor om natten»

I en norsk litterær offentlighet med skjerpet bevissthet om «kildebruk» fra privatsfæren, blir man som leser etter hvert litt obs på indirekte gjengivelse av andre personers nedtegnelser – slipper man da å spørre om lov? I Niels Fredrik Dahls bok «Mor om natten» beskriver første scene derimot en aldrende mor som selv gir den mannlige jeg-personen, som er forfatter, sin dagbok, og sier han står fritt til å bruke den i skrivingen. Dagboken inneholder tanker som moren holdt skjult for behandleren hun søkte hjelp hos da sønnen var liten, som: «Jeg sitter i mørket. Det går glødende elver inne i meg. Det er ingen løsning. Jeg slipper aldri løs». Sønnen mottar den motvillig, og åpner den først når hun er død. Det blir utgangspunkt for en bok som sammenstiller morens tanker med hans egne, og berører hans dragning mot kvinner og rus.

Sprukkent speil

Er en reell dagbok omdreiningspunktet? For alt leseren vet, kan både en bok i boken og en mors oppfordring i prinsippet også være fiktive påfunn. Det avgjørende blir om forfatteren selv kommer på banen med en fortolkning av den virkeligheten som jo som kjent er for alle, står for sitt eget perspektiv og gjerne også prøver å løfte blikket.

I «Mor om natten» blir man først litt i stuss om hvem som ser hva og fra hvilket ståsted. Moren betrakter sin sønn om natten: «Hun vil passe på meg, men får det ikke til». Baserer jeg-personen seg her på morens dagbok-beskrivelse? Fortelleren undrer seg selv over hvilke glimt han selv husker fra tiden moren omtaler. Man ser henne klarere i et parti fra hennes konkrete oppvekstmiljø i Molde, som riktignok omkalfatres av ødeleggelser under annen verdenskrig, da hun ender med å se seg selv i et sprukkent speil. Langt senere oppsøker sønnen morens barndomshjem som er flyttet og rensket for innmat som klubbhus, et nytt bilde på tapt grunn.

Avsløringer

Flere klare erindringsglimt beskriver sønnens blikk på foreldrene fra en viss avstand – som moren på jobb i hovedfilialen på Deichmanske bibliotek. Både mor og sønn gir litteraturen stor betydning, og den virker forbundet med både tragedie og trøst. Moren forteller sønnen om selvmordet til poeten Hjalmar Gullberg. Bokens du-person, hun som forfatteren lever sammen med på nåtidsplanet, siterer Göran Sonnesvis dikt i en foredragstittel: «Jeg er ingen enhet. Jeg er ingen helhet» – et sitat han fullfører: Jag älskar dig, står det i diktet, med det av mitt liv som är levande.Genom förnedringarna, misstagen, fegheten. Vi går samman igen, står det, ohjälpligt splittrade. Vi har en oerhörd kraft.»

Bokelsker? Les om flere bøker her

Det sprukne speilet vendes etter hvert mot hovedpersonen selv, som også forteller i biter og brokker – en mosaikk. Det er en krevende form. Flere rytmiske montasjer virker nettopp montert, men kan også fortelle virkningsfullt om å holde forholdet til alkohol tilsynelatende i sjakk: «Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.» En ubehagelig stressende scene dreier seg om å prøve å ta inn på hotell på konas regning på vei hjem alene med hunden fra sommerstedet, for å møte en annen kvinne.

«Alle vil bli sett som den de er, sier vi, men kanskje det vi egentlig vil, er å bli sett som en annen enn den vi er, og at frykten, den som trykker, som av og til lammer, skyldes at vi er redd for å bli sett som den vi er», står det et sted i «Mor om natten». Boken gjør mange nedslag i pressede situasjoner, men stopper til tider opp der man vil vite mer, om hvordan dette var for den som forteller. Sterkest virker boken når enkeltbildene står ut, som om strømmen skrus på og får punktene til å lyse, og jeg-personen sier hvordan det er å ha en mor som er død: «(…) utvisket, nå er hun tynne slør som drar gjennom meg, ansiktet hennes stryker meg som et sjal noen slenger over skulderen og som uforvarende treffer kinnet mitt, pannen min.»(Vilkår)