For ikke så altfor lenge siden var det en populær form for norsk flagellantvirksomhet som gikk ut på at man misunte svenskene for musikkindustrien og danskene for filmen. Men hva hadde man selv? Selvkritikken var kanskje kokett, men det er rart med selvpisking, man kan savne det når det er borte.
Uansett kunne man i dag kanskje ha svart at vel, nordmenn har sakprosa og dokumentarlitteratur som selges i utlandet med slik suksess at kjøperne av de oversatte utgavene ikke reflekterer over forfatterens opphavsland overhodet. Lars Myttings «Hel ved», Thor Gotaas' «Løping» og alt av Åsne Seierstad deltar med største selvfølgelighet i verdenseliten sammen med Barbara Ehrenreich, Yuval Hariri og Mark Kurlansky. Og til denne kan man også legge til Øyvin Rannems «Bokstavene i historien». Men ikke fordi det er en bok med bred appell, snarere tvert imot.
Fakta: Øyvin Rannem
Press, 390 sider
Form og funksjon
Som det sømmer seg for en bok om skrift og om lesing, er «Bokstavene i historien» en uvanlig smekker bok i utformingen. Innbinding, papirkvalitet, satsspeil, det er så man kan høre designavdelingen og trykkeriet smatte med tungen og kysse seg på fingrene. Illustrasjonene av inskripsjoner og manuskripter er tallrike og krystallklart gjengitt, men valgt med omhu, slik at ingen poenger blir gjentatt.
Men det er ikke så lekkert at leseren distraheres fra det som vitterlig er en utrolig nerdete fremstilling av hvordan bokstavenes utvikling gjennom historien forteller oss om alt annet, og om hvordan alt annet gir oss pekepinn på hvorfor bokstavene ble som de ble.
Pedagogisk
Rannem har undervist i typografi og skrifthistorie og har en tørr, men effektiv pedagogisk stil, der eleven forberedes på hva som kommer og der faguttrykk gjentas akkurat passe rytmisk til at man etter kort tid tar seg i å lese setninger som ville vært uforståelige en time tidligere.
«Ingen tidligere periode hadde hatt tilgang til et så stort repertoar av bokstavformer som karolingerne hadde: capitalis quadrata, capitalis rustica, unical, halvunical og minuskel, i tillegg til mer uformelle varianter av kursiv.» Slikt kan Rannem skrive halvveis ut i boken, og den tidligere ignorante leser tenker oppglødd «jaggu, tenk det!».
Effektiv pedagog. Øyvin Rannem lærer deg mer om bokstaver enn du trodde var mulig.
Et vanlig knep i sakprosa og dokumentarlitteratur er å formidle et felt gjennom en hovedperson, ofte forfatteren selv. I den aktuelle «East West Street» av Philippe Sands beskrives historien til de juridiske begrepene «folkemord» og «forbrytelser mot menneskeheten» gjennom forfatterens egen familietilknytning til den ukrainske byen Lviv. I Tom Reiss’ «Orientalisten» og «Den sorte greven» ligger mye av spenningen i skildringene av forfatterens research- og arkivarbeid.
Rannem tillater seg svært få knep av dette slaget. Han kan fortelle at første gang han så florentinske epigrafiske innskrifter, betraktet ham dem som «klossete og inadekvate forsøk på å gjenskape den klassiske capitalis. Uforståelig klossete, faktisk». Og det er faktisk noe deilig ved å slippe særlige forsøk på å skape spenning gjennom en individuell skjebne.
Trenger du en kjapp og solid gjennomgåelse av Europas historie, er dette ikke den verste boken du kunne lese. Og du vil kunne enormt mye mer om bokstaver enn du trodde var mulig når du er ferdig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.